Den hellige Abraham av Carrhae ( -~422)

Den hellige Abraham (Abraames) ble født på 300-tallet i Kyrrhos (lat: Cyrrhus; i dag Killiz) nord for Antiokia i Syria og ble eneboer i ørkenen. Theodoret av Cyrus, en av kirkehistorikerne som fortsatte arbeidet til den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) og dekker årene fra 323 til 428, som var en nesten samtidig, forteller at Abraham på et tidspunkt dro for å forkynne i en hedensk landsby på Libanon-fjellet. Han arbeidet som frukthandler. De kristne gikk inn i en hytte for å be tidebønnene, og dette gjorde landsbyboerne mistenksomme og de trodde at de drev med hekseri. De krøp opp på det flate taket og kastet inn store mengder sand med den intensjon å begrave de kristne, men noen av de eldre stoppet dem.

Abraham og hanes venner ikke bare tilga landsbybeboerne, men lånte også penger for å betale skattene for dem da de romerske skatteoppkreverne kom. Dette gjorde dem svært populære, og innbyggerne lyttet til Abrahams prekener med respekt etter det. Han underviste dem i tre år før han overlot dem til en prest og vendte tilbake til sin ørken.

Senere ble han utnevnt til biskop av Carrhae (Charres) i Mesopotamia (i dag Harran i Tyrkia). Dette var det Karan (Haran) fra Genesis (1.Mos 29-45), hvor Jakob, som hadde flyktet fra broren Esau, tjente sin svigerfar i syv år uten lønn for Rakels hånd. Abraham etablerte troen og skapte fred i Carrhae. Keiser Theodosios II (408-50) ble først forlegen da han møtte Abraham, en gammel mann i en landsens serk som ikke kunne snakke gresk, men han kom etter hvert til å beundre ham høyt.

Keiseren kalte Abraham til Konstantinopel, hvor han døde rundt 422. Etter hans død beholdt keiseren en del av hans hårskjorte, som han til og med bar på visse dager av beundring til ham. Abrahams minnedag er 14. februar.