Den salige Alvarus av Córdoba (~1350-~1430)

Den salige Alvarus (Alvarez, Alvaro Albaro) ble trolig født rundt 1350, selv om den nøyaktige datoen ikke er kjent. Hans fødested har tidligere vært angitt til enten Lisboa i Portugal eller Córdoba i Spania, hvor han tilbrakte det meste av sitt liv, men det nye Martyrologium Romanum (2001) kaller ham «av Zamora», noe som må bety at han ble født der. Zamora ligger i det vestlige Castilla ved elva Duero nord for Salamanca.

Alvarus trådte i 1368 inn i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret San Pablo i Córdoba. Han fikk sin utdannelse i Salamanca. Han fikk stort ry som predikant og arbeidet med stor fremgang i Andalucía, Frankrike og Italia. Der kan han ha møtt den salige Raimund av Capua, som ble hovedinspirasjonen for hans reformprogram i dominikanerordenen i Spania. Han dro også på valfart til Det hellige Land før han vendte tilbake til Castilla og prekte korstog mot de vantro.

Han ble også skriftefar og rådgiver for den spanske dronningmoren Katarina (datter av John av Gaunt) da hennes mann, kong Henrik II av Castilla (1369-79) døde, og lærer for hennes sønn Juan, som skulle bli kong Juan II (1406-54). Hans innflytelse ved hoffet var en mektig kraft for det gode, og han reformerte livet ved hoffet, men politisk strid tvang ham til å forlate hoffet og gjenoppta sitt virke som predikant.

Alvarus' prosjekt for et reformert hus som strengt fulgte den hellige Dominikus' regel, tok gradvis form i et fjellområde ikke langt fra Córdoba. Klosteret ble kalt Escalaceli (Esalacele), eller Scala Coeli, «Himmelstigen». Dette ble snart et senter for lærdom og fromhet og for den dominikanske reform i Spania.

Alvarus var innflytelsesrik i å hindre kastiljansk støtte til den avignonske pretendenten til pavedømmet, Pedro de Luna, som ble støttet av kongen av Aragón og fikk seg selv valgt som Benedikt (XIII) (1394-1423) i opposisjon til de romerske pavene Bonifatius IX (1389-1404), Innocent VII (1404-06) og Gregor XII (1406-15). Både Benedikt (XIII) og Gregor XII ble senere erklært skismatiske av det selvinnkalte konsilet i Pisa i 1409/10, som valgte sin egen pave, Alexander (V) (1409-10). Dermed var det en stund tre konkurrerende paver inntil konsilet i Konstanz avsatte alle tre, Gregor XII, Benedikt (XIII) og Alexander Vs etterfølger Johannes (XXIII) (1410-15), og valgte en ny pave, Martin V (1417-31).

Alvarus fortsatte sitt arbeid med prekener, katekese og undervisning helt til han var i høy alder. Hans asketiske praksis ble enda strengere, og det blir sagt at han tilbrakte det meste av nettene i bønn etter at han vendte tilbake fra lange dager med preking og tigging, siden hans kommunitet utelukkende levde av almisser. Et maleri i Córdoba viser ham krypende på kne til kapellet for Vår Frue av Barmhjertigheten på klosterområdet, hans skuldre blør etter botsøvelsene, mens en engel rydder unna steiner på stien foran ham.

Alvarus bygde også «stasjonskapeller» i klosterhagen, og hvert av dem representerte en scene fra Kristi lidelseshistorie, og derfor har han blitt gitt æren for å ha startet andakten for Korsveien i vesten. Men denne praksisen var spredt vidt omkring med populariteten til valfarter til Jerusalem, oppmuntret av avlat som var knyttet til dem på 1300-tallet. Alvarus' korsveiskapeller tiltrakk mange pilegrimer. Han skal også ha bygd et kloster for å huse et berømt bilde av Jomfru Maria som ble oppdaget på en mirakuløs måte.

Det fortelles også om andre mirakler som Alvarus skal ha utført. Ved en anledning var det ikke noe mat i kommuniteten bortsett fra et salathode fra kvelden før. Da kalte Alvarus kommuniteten sammen i refektoriet, ba de vanlige bønnene og sendte portneren til porten. Der fant den forbløffede portneren en fremmed mann som leide et muldyr. Muldyret var lastet med brød, fisk, vin og alt som trengtes til et godt måltid. Portneren snudde seg for å takke velgjøreren, men fant at han hadde forsvunnet.

En annen gang ble Alvarus overveldet av medlidenhet med en døende mann som lå uten tilsyn på gaten. Han pakket kappen sin rundt mannen og bar ham hjemover. Da en av brødrene spurte hva han bar på, svarte han: «En fattig og syk mann». Men da de åpnet kappen, var det bare et stort krusifiks som lå i hans armer. Krusifikset er fortsatt bevart i Scala Coeli. En klokke i kapellet for den salige Alvarus i klosteret i Córdoba ringer av seg selv når noen i klosteret eller noen fremstående personer i ordenen skal dø.

Alvarus døde rundt 1430 (1434?) i Córdoba i høy alder og ble gravlagt i sitt kloster Scala Coeli. Noen kilder skriver 1420, men det er ikke forenlig med bevisene for hans aktivitet. Det ble senere gjort et forsøk på å flytte hans relikvier til Córdoba, men det kunne ikke gjøres, siden det begynte en voldsom storm hver gang reisen ble påbegynt, og den stanset da legemet ble returnert til sitt opprinnelige hvilested. Han ble saligkåret den 22. september 1741 ved at hans kult ble stadfestet av pave Benedikt XIV (1740-58). Hans minnedag er 19. februar, men 9. februar nevnes også.