Den salige August Czartoryski (1858-1893)

Den salige August Czartoryski (1858-1893)

Den salige August Czartoryski (lat: Augustus) ble født den 2. august 1858 i Paris i Frankrike. Han var sønn av den polske fyrst Ladislas Czartoryski (pl: Wladyslaw) (1828-94), som var gift med prinsesse Maria Amparo, datter av dronning Kristina av Spania og hertug Rianzarez. Dronning Kristina var regent for datteren, dronning Isabella (1833-68; d. 1904), til hun ble myndig i 1843. Dronning Kristina var altså Augusts bestemor og dronning Isabella hans tante.

Adelsfamilien Czartoryski var i eksil i Frankrike i rundt tretti år på grunn av den politiske situasjonen i hjemlandet. Mellom 1795 og 1918 eksisterte det ikke noe selvstendig Polen, og landet var delt mellom Russland, Preussen og Østerrike. Det østlige Polen var utsatt for betydelig undertrykkelse fra de russiske okkupasjonsstyrkene. Etter oppstanden i november 1830 suspenderte tsaren all sivil frihet, og territoriet ble styrt fra den russiske guvernørens palass i Warszawa. Mange polske patrioter – aristokrater og landeiere, kunstnere, diktere og musikere – forlot landet, og et emigrantsamfunn vokste frem i Paris. I 1861-63 kom det til et nytt opprør etter at tsaren utstedte et dekret om å skrive ut unge polakker til den russiske hæren. Da opprøret mislyktes, dro enda flere til utlandet.

Fyrst Adam Czartoryski (1770-1861), general og politiker og fyrst Ladislas’ far, var tsarens tidligere utenriksminister og Polens talsmann ved Wienerkongressen i 1815. Han var først motstander av den polske revolusjonen i 1830, men sluttet seg til den og var president i den nasjonale regjeringen i januar-august 1831. Etter nederlaget bodde han i Paris, der han ledet det aristokratiske emigrantpartiet. Høyresiden i eksilet betraktet ham som Polens ukronte konge. Fra Lambert-palasset ved bredden av Seinen drev familien Czartoryski en intens virksomhet blant landsmenn og overfor de europeiske regjeringene med det formål å gjenforene det delte landet. Fyrst Adam ga etter hvert fra seg tøylene i huset til sin sønn Ladislas. August, familiens førstefødte, som ble sett på som den fødte fremtidige leder for alle som drømte om Polens gjenfødelse.

Da August var seks år gammel, døde hans mor av tuberkulose. Margarete Memours, barnebarn av den franske kongen, ble hans stemor og var alltid svært snill mot ham. August snakket polsk, fransk og spansk, men så alltid på Polen som sitt fedreland og tilbrakte sin ungdom også delvis i Polen. I 1867 bodde han i noen måneder i Sieniawa i Polen. Han studerte i Paris, men fordi han hadde fått tuberkulose som sin mor, fikk han fra 1970 bare undervisning hjemme. Da de første symptomene på tuberkulose viste seg hos ham, begynte en ufrivillig pilegrimsreise på jakt en helse som han aldri skulle få tilbake: Italia, Sveits, Egypt og Spania var hovedstasjonene i hans omflakkende tilværelse, og spesielt hjertelig ble han ønsket velkommen ved det spanske hoffet hos kong Alfons XII.

I 1871 mottok han sin første hellige kommunion i kirken i Sieniawa, og deretter bodde han tidvis i Krasiczyn og senere i Kraków, hvor han mottok privatundervisning. Hans egentlige pilegrimsreise var ikke på jakt etter helsen, men etter sitt kall. Det varte ikke lenge før han forsto at han ikke var skapt for hofflivet. Som tyveåring skrev han til faren og forklarte dette. Stor innflytelse på den unge fyrsten hadde hans lærer, den hellige Rafael Josef Kalinowski (1835-1907). Han var lærer for August i bare tre år (1874-77), fra den unge fyrsten var seksten til han var nitten år gammel, men han etterlot dype spor. For å orientere fyrst August mot hans kall, gjorde Kalinowski fremfor alt bruk av to jesuittnoviser, de hellige Aloisius Gonzaga og Stanislas Kostka, fyrstens landsmann.

Da Kalinowski ble karmelitt i 1877, aksepterte Augusts far hans forslag om å gjøre presten Stanislas Kubowicz til sønnens nye lærer. Han ble en ytterligere åndelig hjelp for den unge mannen. Men den avgjørende begivenheten var møtet med den hellige Johannes Bosco. August var 25 år gammel da han i 1883 møtte Don Bosco for første gang. Det skjedde i Lambert-palasset i Paris, hvor salesianernes grunnlegger feiret messe i familiens kapell. Altertjenere var fyrst Ladislas og August. «Jeg har i lang tid ønsket å bli kjent med deg», sa Don Bosco til August, for han hadde profetiske evner og hadde forutsett dette møtet i en visjon. Fra den dagen så August på den hellige som sin sjels far og herre over sin fremtid.

Hos den unge mannen hadde kallet til et religiøst liv blitt stadig sterkere. At han ikke viste noen tilbøyelighet til å stifte familie, til tross for at han var eldste sønn, ble mer og mer tydelig. Overfor konkrete ekteskapsforslag hadde August ikke kommet med klare avslag, både av respekt for faren og i henhold til adelig etikette, men på den andre siden var det klart at han ikke hadde vist noen inntresse for de aktuelle unge kvinnene.

Etter møtet med Don Bosco ble ikke bare Augusts ordenskall styrket, men han ble også overbevist om at han var kalt til å bli salesianer. Etter å ha fått tillatelse av sin far reiste August den 24. mai 1884 til Torino for å treffe Don Bosco og få råd av ham. Han gjennomgikk åndelige øvelser under grunnleggerens ledelse og bodde i oratoriet, med sitt totale fravær av komfort. Men på hans anmodning om å få tre inn i kongregasjonen, var svaret et definitivt nei. Sjokkert og forvirret stilte den unge mannen spørsmålstegn ved dommen. Don Bosco oppmuntret ham i hans avgjørelse om å bli prest, og oppfordret ham til å prøve sitt kall hos de lærde jesuittene eller karmelittene, men salesianernes kall var for strengt. Hos dem ville hans arbeid være blant de fattige og ukulturelle klasser, ikke noe sted for en fyrste.

August fornyet sin anmodning igjen og igjen i fire år, og hver gang sa Don Bosco nei. Til slutt anbefalte Don Bosco ham å søke råd hos pave Leo XIII (1878-1903). August reiste til Roma og fikk innvilget audiens hos paven. Der ble all tvil fjernet. Etter å ha testet Augusts vilje, konkluderte paven: «Si til Don Bosco at det er pavens vilje at du blir opptatt hos salesianerne». Don Bosco svarte: «Godt, min kjære, jeg aksepterer deg. Fra dette øyeblikk er du en del av vårt selskap, og jeg ønsker at du blir det så lenge du lever». Han sa også at han snart ville dø, og at hvis hans etterfølger skulle ønske å sende August bort, skulle han bare si at Don Bosco ønsket at han skulle bli. Han forklarte også at hans gjentatte nei-svar var for å teste fastheten i hans kall.

I slutten av juni 1887, etter å ha gitt avkall på alle rettigheter til fordel for sine søsken, ble den 29-årige August sendt til S. Benigno Canavese for en kort aspiranttid før han påbegynte novisiatet samme år under ledelse av Don Giulio Barberis. August måtte venne seg til mange nye skikker, timeplanen, kosten, felleslivet… Han måtte også kjempe mot familiens forsøk på å få ham til å endre mening. Faren dro for å besøke ham og prøvde å overtale ham, og både faren, stemoren og tanten sendte gjentatte brev til kongregasjonen. Hver gang fikk de til svar at han kunne tre ut av kongregasjonen når han ville.

Men August ga ikke etter. Den 24. november 1887 ble han ikledd drakten i basilikaen Maria Ausiliatrice av Don Bosco selv. Den hellige hvisket i Augusts øre: «Fatt mot, min fyrste. I dag har vi vunnet en strålende seier. Men jeg kan også si at en dag vil du bli prest og om Gud vil skal du gjøre mye godt for ditt land». To måneder senere døde Don Bosco, og ved hans grav i Valsalice ble fyrst Czartoryski salesianer ved å avlegge løftene.

Sykdommen gjorde at han ble sendt til den liguriske kysten, og der begynte han på teologistudiene. Sykdommens utvikling gjorde at familien gjenopptok sine forsøk på overtalelse med større intensitet, og i tillegg kom presset fra legene. Kardinal Parocchi ble bedt om å bruke sin innflytelse til å trekke August bort fra det salesianske liv, men til ingen nytte. På grunn av sykdommen hadde han en rekke avbrudd i studiene, og derfor måtte han fortsette studiene på egen hånd og uten kongregasjonenes støtte for å kunne bli presteviet.

Den 2. april 1892 ble August presteviet i et privat kapell i San Remo av den salige Thomas Reggio, biskop av Ventimiglia. Fyrst Ladislas og hans tante Isa deltok ikke ved ordinasjonen. Den 3. mai samlet hele familien seg i Mentone. Det kom til en stilltiende forsoning, som fikk fyrst Ladislas til definitivt å gi avkall på drømmene om at sønnen skulle vende tilbake til verden.

Augusts liv som prest varte i knapt ett år, som han tilbrakte i Alassio i provinsen Savona i regionen Liguria i Italia, i et rom i guttenes avdeling. Om kvelden lørdag den 8. april 1893, i påskeoktaven, døde hans mens han satt i stolen som Don Bosco hadde pleid å bruke. Hans jordiske rester ble brakt til Polen og gravlagt i krypten i sognekirken i Sieniawa, i familiegraven, hvor August en gang hadde mottatt sin første kommunion. Senere ble hans legeme overført til salesianerkirken i Przemysl, hvor de fortsatt befinner seg.

Hans saligkåringsprosess ble igangsatt på bispedømmenivå den 14. februar 1921, og den apostoliske prosessen ble åpnet den 10. september 1941. Den 1. desember 1978 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2003 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Den 25. april 2004 ble han saligkåret av paven på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er 8. april, mens salesianerne feirer ham den 2. august.