Adventstiden forbereder oss på Jesu komme

 

UNDERVEIS: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem  og spurte: 'Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.'» Matt 2, 1–2).  Illustrasjon: Journey of the Three Magi to Bethlehem (1638 – 1640),  Leonaert Bramer 

 

I likhet med påsken krevde også julen en periode med forberedelser, og denne perioden fikk navnet Advent (fra latin Adventus = komme). 

 

Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

 

Feiringen av påsken er den eldste i kristenheten, ettersom Jesu lidelse, død og oppstandelse er kristendommens sentrale mysterium. Rundt påskefesten utviklet påsketiden seg som årets viktigste festtid, og tilsvarende utviklet julefesten for Kristi fødsel med tilhørende juletid seg i kirkeåret siden 300-tallet. Denne perioden begynner med første søndag i advent og slutter med festen for Herrens dåp. I motsetning til påskefesttiden har denne andre festtiden ikke noe jødisk forbilde. Høytidene i den, 25. desember og Epifani 6. januar, har en fast dato, uavhengig av ukedag. For julefesttiden ligger beregningene av solåret til grunn, og julefesten er sannsynligvis oppstått for å erstatte den gamle romerske vinterkulten til ære for den uovervinnelige sol.

 

Kun i Vestkirken

I likhet med påsken krevde også julen en periode med forberedelser, og denne perioden fikk navnet Advent (fra latin Adventus = komme). Den historiske utviklingen av denne perioden har artet seg ulikt i de ulike kirkene. Folkelig fromhet og skikker knyttet til julefesten har gitt advent en spesiell plass i den kristne bevissthet i vesten. For advent feires bare i Vestkirken.

De første sporene av en forberedelsesperiode før jul finnes ikke i den romerske liturgien, men i Spania og spesielt i Gallia. Det er av betydning her at i disse landene, med deres nære forbindelser til Østkirken, var det Epifani den 6. januar som var den opprinnelige festen for Kristi fødsel, og en periode en viktig dag for dåp, noe som ikke var tilfelle i Roma.

Dersom vi ser bort fra noen usikre rapporter fra andre halvdel av 300-tallet om «tre ukers intens religiøs aktivitet», ligger det eldste vitnesbyrdet om advent som en forberedelsestid i fastereguleringene utstedt av den hellige biskop Perpetuus av Tours (d. ca 494). Disse oppfordrer til faste tre dager i uken i perioden fra festen for den hellige Martin av Tours (ca 316-97) den 11. november til jul. Denne reguleringen var basert på en tidligere «St. Martinsfaste» som varte fra hans fest til Epifani, det vil si åtte uker (56 dager). Men siden denne regionen på den tiden hadde nære bånd til Østkirken, var det ingen faste på lørdager og søndager, så perioden inneholdt bare førti fastedager. Det egentlige motivet bak denne fasteperioden var at Epifani var en dag for dåp, og at derfor forberedelsesperioden skulle vises samme respekt som den førti dager lange fastetiden før påske, som også var en dag for dåp. Akkurat hvilke kirker som observerte denne fatseperioden, er vanskelig å slå fast på grunn av tynt kildemateriale.

 

Kristi inkarnasjon

De første sporene av en adventsliturgi finner vi på midten av 400-tallet i Ravenna i Nord-Italia, som var betydelig influert fra øst. Forventningen om Kristi fødsel er det sentrale temaet i liturgien. I Roma ble starten på en adventsliturgi synlig for første gang på midten av 500-tallet, i forbindelse med tamperdagene. Den hellige pave Callistus I (217-22) hadde på begynnelsen av 200-tallet innført Quatuor Tempora, tamperdagene, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje. Nå begynte messene på tamperdagene i desember å få et klart preg av advent. En ny og betydningsfull retning ble tatt under den hellige pave Gregor I den store (590-604). Hans sakramentarium (for Roma) inneholder fire søndagsmesser og tre tamperdagmesser som har adventspreg. Her kan man se at det opprinnelige fokus for advent ikke var så mye forventning om Kristi annet komme (gr: Παρουσια; parousia) som forventningen om Kristi inkarnasjon (hans fødsel som menneske) og forberedelsen på dens liturgiske feiring. For inkarnasjonen som historisk begivenhet markerer begynnelsen på vår frelse og sikrer dens fullendelse ved Kristi tilbakekomst.

 

FARVESKIFTE: Tredje søndag i advent bærer presten rosa messehagel, lyset i adventsstaken er av samme farge. Adventstidens fiolette farge blandes denne dagen med høytidens hvite, og resultatet blir rosa.

 

Adventstiden som botsperiode

I andre deler av Kirken, spesielt i Gallia, var det et betydelig skifte i vektleggingen på denne dimensjonen, og den eskatologiske dimensjonen av advent ble sterkt understreket. Dette skyldes trolig innflytelsen fra irske misjonærer som den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615), som la sterk vekt på Herrens komme for å avsi dom og på behovet for å gjøre bot før den endelige dom. Disse irske misjonærene gjorde adventstiden til en botsperiode gjennom sin forkynnelse om boten. Dermed ble i den galliske liturgien Gloria og Halleluja fjernet fra messen og te Deum fra officiet, og fiolette messeklær ble brukt.

Noe av denne botskarakteren ble overført fra Gallia til den romerske adventsliturgien på 1100-tallet, for eksempel fjerningen av Gloria og bruken av fiolette messeklær. Men i Roma ble ikke advent betraktet som en egentlig botsperiode, noe som vises ved at det gledesfylte Halleluja ble beholdt. Det har ikke vært foreskrevet noen obligatorisk adventsfaste siden promulgeringen av Kirkeretten i 1917, Codex Iuris Canonici, den kanoniske lovkodeks.

 

Adventstidens varighet

Når det gjelder adventstidens lengde, vant den romerske løsningen med fire adventssøndager frem først etter en viss nøling, selv om kong Pipin den lille (741-68; konge fra 751) og hans salige sønn Karl den store (768-814; keiser fra 800) hadde innført den i det frankiske imperiet. I en lang periode kunne adventstiden vare fire, fem eller seks uker avhengig av bispedømmet. Selv i dag har den ambrosianske liturgien i Milano seks søndager i advent. Først i løpet av 900- og 1000-tallet synes den romerske løsningen å ha blitt akseptert i den frankisk-galliske verden.

Dersom 25. desember falt på en søndag, begynte mange kirker advent den 26. november for å kunne feire fire søndager i advent og en vigiliemesse for julen.  Men til slutt seiret den regelen at i et slikt tilfelle skulle advent først begynne den 3. desember, men liturgien på den fjerde adventssøndagen måtte vike til fordel for liturgien for vigilien. Den regelen som sier at advent kan begynne tidligst 27. november og senest 3. desember er bevart etter liturgireformen av 1969. Adventstiden begynner med første vesper for første søndag i advent og slutter før første vesper for jul. Men liturgien for fjerde søndag i advent kan ikke lenger bortfalle om den faller på 24. desember.

 

Adventstidens dobbelthet

Adventstiden har en dobbel karakter som en forberedelsestid til julen når man minnes Guds Sønns første komme til menneskene, men også en tid da man forbereder sinnet på Kristi annet komme ved tidens ende. Det er dermed en tid for en frydefull og åndelig forventning. På denne måten understrekes det som alltid har vært understreket i den romerske liturgien, at advent ikke primært er en botsperiode som forberedelse til den dømmende Kristi gjenkomst, men en høytidelig ihukommelse av Inkarnasjonen, og på grunnlag av Inkarnasjonen, en from og frydefull forventning om parusi, Jesu annet komme. For historiske begivenheter som ennå ikke er inntruffet, kan ikke feires, bare forventes.

 

FIOLETT MESSEHAGEL: Den liturgiske farven fiolett brukes i advents- og fastetiden, slik som her av pave Frans under et besøk på et Caritas-senter for hjemløse i Roma.  Foto: Reuters

 

Adventsliturgien

Første søndag i advent er tekstene preget av Jesu gjenkomst på den ytterste dag. Andre og tredje søndag står Johannes døperens skikkelse for oss, mens fjerde søndag stilles Maria oss for øye, moren og jomfruen som fødte Jesus.

Tredje søndag i advent kalles «Gledens søndag» eller Søndag Gaudete (fra latin gaudere = å glede seg). Denne betegnelsen har den fått fra dagens Introitus (inngangsvers) slik det står i Graduale Romanum: Gaudete in Domino, semper: iterum dico, gaudete «Gled dere i Herren, atter sier jeg: Gled dere, for Herren er nær» (Fil 4,4-5).

 

Fra fiolett til rosa

Søndag Gaudete markerer skillet mellom første og andre del av adventstiden. I første del fremheves Kristi annet komme, som vi venter på, mens fokus i andre del av adventstiden, som varer fra den 17. desember til om morgenen den 24. desember, er den kommende feiringen av Jesu første komme på historiens første juledag. Dette skillet i adventstiden får også rent fysiske tegn i liturgien. Vi ser at det tredje lyset i adventsstaken er rosa, og det samme er prestens messehagel denne dagen. Man kan si at adventstidens fiolette farge denne dagen blandes med høytidens hvite, og resultatet blir rosa.

Opprinnelsen til den rosa fargen er middelalderens Roma, og den var opprinnelig knyttet til 4. søndag i fastetiden. På denne dagen pleide paven å gi en gyllen rose som en utmerkelse til mennesker han syntes fortjente det spesielt. Rosafargede «gardiner» ble hengt opp som dekorasjoner i kirkene den dagen, som kom til å bli tolket som en pause fra fastetidens rigorøse regler. Det første ordet i Introitus den dagen er Laetare, som også betyr å glede seg: Laetare, Jerusalem, et conventum facite, omnes qui diligitis eam («Gled deg Jerusalem, du Sions datter, kom sammen, alle som elsker henne!» (Jf Jes 66,10). Etter hvert som advent utviklet seg til «den lille fastetiden», avspeilet «gledessøndagen» i advent «gledessøndagen» i fasten.

Den 17. desember begynner de siste åtte dager før jul, som på spesielt vis vil forberede festen for Jesu fødsel. De har egne messetekster og i tidebønnene gjennom de såkalte O-antifonene til Magnificat, som har sitt navn etter åpningsordene i den latinske teksten:

 

1) O Sapientia (Å, Visdom)

2) O Adonai (Å, Herre)

3) O radix Jesse (Å, Jesse rot)

4) O clavis David (Å, Davids nøkkel)

5) O Oriens (Å, solrenning)

6) O Rex gentium (Å, folkenes konge)

7) O Emmanuel (Å, Gud med oss)

 

DU GRØNNE GLITRENDE TRE, GOD DAG: En rekke folkelige tradisjoner er blitt tatt opp i Kirken, slik som for eksempel juletreet og adventsstjernen.  Her ser du juletreet fra 2015 utenfor Peterskirken, Roma. REUTERS/Tony Gentile

 

Votivmessene for Maria på lørdagene i adventstiden (fra Missale Romanum av 1570) ble mange steder også feiret på andre hverdager og fikk i det tyske språkområdet navnet Roratemesse (også Englemesse eller Gullmesse). Den kan fortsatt feires på hverdager i advent, men bare til og med 16. desember.

 

Folkelige skikker

En mengde folkelige skikker i advents- og juletiden viser den store popularitet denne perioden har. Ved siden av en og annen skikk med utspring i kirkelige skikker har de fleste skikkene i denne tiden vintersolverv som utgangspunkt og er ofte bare sekundært forbundet med bestemte fester eller helligdager. Antakelig som en parallell til juletreet oppsto i mellomkrigstidens Tyskland bruken med adventskrans i det protestantiske ungdomsarbeidet. Skikken er for lengst overtatt av katolikkene, i likhet med juletreet, men «katolske» adventskranser kan gjenkjennes på det rosa «Gaudete-lyset». Noen kranser har et hvitt lys i sentrum av sirkelen som tennes på juledag, når adventstiden er over.

Andre sekulære adventsskikker er adventskalenderen, som med enkle grep kan «kristnes», og i det vintermørke Skandinavia skikken med adventsstjerner i vinduene.

 

Kilder: Schauber/Schindler, Artikkelens hovedkilde: Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979).