Den salige Andreas Karl Ferrari (1850-1921)

Den salige Andreas Ferrari (it: Andrea) ble født den 13. august 1850 i bydelen Lalatta i Pratopiano i bispedømmet Parma i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia, halvveis mellom Bologna og Milano. Han var den eldste av fire barn av den beskjedne skomakeren Giuseppe Ferrari og hans hustru Maddalena Longarini. Fra 1861 studerte han ved gutteseminaret i Parma, og i 1869 begynte han på presteseminaret samme sted. Den 10. desember 1873 ble han presteviet, 23 år gammel. Den 21. desember feiret han sin første messe i helligdommen for Madonna di Fontanellato.

I den ordinære sognesjelesorgen virket han egentlig bare fra 1874 til 1875, da han var sogneprest i den lille landsbyen Mariana, men den 4. juli 1875 ble han overført til Fornovo som koadjutor for erkepresten. Høsten 1875 ble han utnevnt til sogneprest av San Leonardo, men allerede i oktober samme år utnevnte biskopen av Parma ham til viserektor for seminaret og professor i fysikk og matematikk ved gutteseminaret i Parma. Deretter virket han til mai 1891 i fremste rekke i presteutdannelsen, fra 1877 som rektor for presteseminaret samt professor i dogmatikk, og moralteologi og kirkehistorie. Fra denne perioden stammer hans Summa theologiae dogmaticae generalis ad mentem sancti Thomae, som utkom i 1885 og ble trykt i tredje opplag i 1896.

Den 29. mai 1890 ble seminarrektor Ferrari utnevnt til biskop av Guastalla, ennå ikke førti år gammel, og han ble bispeviet i Roma. Allerede den 29. mai 1891 ble han utnevnt til biskop av Como. Den 21. mai 1894 ble han utnevnt til erkebiskop av Milano etter å ha blitt kreert til kardinalprest av Sant'Anastasia den 18. mai samme år av pave Leo XIII (1878-1903). Da tok han også navnet Karl (it: Carlo) i tillegg til sitt døpenavn etter sin store forgjenger Karl Borromeus. Som kardinalerkebiskop ledet han erkebispedømmet Milano på en måte som minner om hans store forgjengere, de hellige Ambrosius og Karl Borromeus, og sine store etterfølgere, den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster, erkebiskop Giovanni Battista Montini – senere pave Paul VI (1963-78) – og kardinal Carlo Maria Martini SJ (pensjonert 2002).

I 1894 kom Ferrari til et erkebispedømme som sto overfor en mengde sosiale og religiøse problemer på grunn av den raske industrialiseringen og sekulariseringen. Han fant et sikkert grep i å takle disse, og han så fremfor alt viktigheten i å involvere legfolket i avgjørelser og organisering. Han hadde Den gode Hyrde som ideal og ventet ikke på at sakene ble lagt frem for ham, men reiste utrettelig rundt i det enorme erkebispedømmet. Han begynte allerede i mars 1895 på den første visitasjonsreisen og besøkte de mest utilgjengelige steder som ikke hadde sett noen biskop på århundrer, og han reiste vekselvis på et muldyr og til fots. Han kom i nær kontakt med folket og snakket et språk de forsto. Han skulle foreta fem slike visitasjonsreiser i løpet av sine 27 år i erkebispestolen.

I 1902, 1910 og 1914 avholdt han bispedømmesynoder, og i 1906 holdt han et provinskonsil for hele Lombardia. Dessuten arrangerte han ulike kongresser i Milano, som den eukaristiske kongressen i 1895, den 15. kirkemusikkongressen i 1897, kongressen til 50-årsjubileet for dogmet om Marias uplettede unnfangelse i 1904, kongressen til 50-årsjubileet for Mariaåpenbaringene i Lourdes i 1908, kongressen til 300-årsjubileet for helligkåringen av Karl Borromeus i 1910 og kongressen til 1600-årsjubileet for ediktet i Milano i 1913.

Kardinal Ferrari utviklet nye former for praktisk veldedighet som var tilpasset samtiden, og forlatte barn og unge, eldre og arbeidere var de første han konsentrerte seg om. Han startet et initiativ som offisielt het St. Paul-selskapet, men som vanligvis ble kalt Opera Cardinale Ferrari, «kardinal Ferraris verk». Det var en paraplyorganisasjon for de veldedige organisasjonene i erkebispedømmet, inkludert et «folkesekretariat», suppekjøkkener, misjoner til arbeidere, barnehjem og et senter for rehabilitering av løslatte fanger. Han startet også katolske aviser, og han arbeidet for fusjoneringen av de to konkurrerende katolske avisene L'Osservatore Cattolico og La Lega Lombarda gjennom grunnleggelsen av bispedømmets dagsavis L'Unione, senere L'Italia, og organiserte massevalfarter.

Han var en tidlig støttespiller for Katolsk Aksjon, og deres innflytelse spredte seg fra Milano til hele Italia gjennom hans oppmuntring. Hans anstrengelser for å starte det katolske universitetet i Milano ble kronet med hans tilfredsstillelse av å se det ferdig før han døde. Han så problemene som bispedømmets seminar hadde ved å være lokalisert langt unna byen og kjøpte land til et nytt seminar i Attori, men han hadde ikke rukket å starte byggingen før han døde. Det ble senere fullført av kardinal Schuster. I takknemlighet for sosialencyklikaen Rerum novarum opprettet han en lærestol i sosialøkonomi ved seminaret, og den betrodde han til den berømte og helgenaktige universitetsprofessoren Giuseppe Toniolo fra universitetet i Pisa og deretter professor Dalmazio Minoretti, den senere kardinalerkebiskopen av Genova.

Under «modernismehysteriet» under den hellige pave Pius X (1903-14) fikk kardinal Ferrari, som alltid var trofast og solidarisk mot Den hellige Stols læreanvisninger, mistanke rettet mot sin person, sitt presteseminar og hele erkebispedømmet. I 1911 ble det gjennomført en kanonisk visitasjon i erkebispedømmet. Taus og i bønn fant han seg i alt i håp om at prøvelsenes tid snart måtte være over. Det skjedde imidlertid først da den nye paven Benedikt XV (1914-22) uttrykte sin fulle tillit til ham. Under Første verdenskrig måtte han verge seg mot beskyldinger om ikke å være patriotisk nok på grunn av det fortsatt uløste romerske spørsmål.

Kardinal Ferraris utrettelige aktiviteter ble styrket av en dyp indre spiritualitet med stor hengivenhet til Jomfru Maria og Kristus i eukaristien og på korset. De siste månedene av sitt liv led han av en svært smertefull strupekreft, og han mistet taleevnen. Han døde den 2. februar 1921 i Milano og ble gravlagt i katedralen ved alteret Virgo Potens. En av hans siste offisielle handlinger var å godkjenne statuttene for det katolske universitetet i Milano.

Den 1. februar 1975 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. november 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 10. mai 1987 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 2. februar, men i Milano feires han den 1. februar.