Den salige Anna Rosa Gattorno (1831-1900)

Den salige Anna Rosa ble født som Rosa Maria Benedetta Gattorno den 14. oktober 1831 i Genova i Italia. Hun ble døpt samme dag i sognekirken San Donato. Hun kom fra en velstående og velansett høyborgerlig familie som også var dypt kristen. Hun var en av seks barn av Francesco Gattorno og Adelaide Campanella. I en alder av tolv år ble hun fermet i Santa Maria delle Vigne av erkebiskopen av Genova, kardinal Placido Tadini.

Som barn fikk hun sin utdannelse i hjemmet, noe som var vanlig i rike familier på den tiden. Hun hadde en fredelig og elskverdig karakter, åpen for fromhet og nestekjærlighet, men var likevel fast og visste hvordan hun skulle reagere på konfrontasjonene i det politiske og antiklerikale klimaet i tiden, som ikke engang sparte noen medlemmer av familien Gattorno.

I en alder av 21 år giftet Rosa seg den 5. november 1852 med sin fetter Gerolamo Custo, og de flyttet til Marseille. Men uforutsette økonomiske vanskeligheter ødela snart lykken i den nye familien, som ble tvunget til å vende tilbake til Genova i fattigdom. Flere alvorlige ulykker inntraff: Deres første barn, Carlotta, som var født i 1853, ble plutselig rammet av en sykdom som gjorde henne døv og stum for resten av livet. Gerolamos forsøk på å finne lykken utenlands endte med at han vendte tilbake dødssyk av tuberkulose, og lykken over de to andre barna, Alessandro (f. 1855) og Francesco (f. 1857), tok brått slutt da mannen døde den 9. mars 1858, 31 år gammel. Dermed var hun enke 27 år gammel og etter mindre enn seks års ekteskap. Som om ikke dette var nok, døde hennes yngste lille sønn Francesco noen måneder senere.

Denne rekken av triste begivenheter i hennes liv markerte en radikal endring som hun kalte sin «omvendelse» til å gi seg selv fullstendig hen til Gud, til hans kjærlighet og til nestekjærligheten. Hun var renset av sine prøvelser og styrket i ånden, og hun forsto den sanne betydningen av smerte og ble styrket i vissheten om sitt nye kall.

Under veiledning av sin skriftefar, p. Giuseppe Firpo, avla hun private evige løfter om kyskhet og lydighet på festen for Marias uplettede Unnfangelse den 8. desember 1858. I 1861 avla hun fattigdomsløfte i den hellige Frans av Assisis ånd som fransiskanertertiar. Siden 1855 hadde hun også mottatt kommunion daglig, noe som var uvanlig på den tiden. Hun forble konstant knyttet til denne kilden til nåde, og oppmuntret av den stadig større nærheten til Herren, fant hun støtte, misjonsiver, styrke og nidkjærhet i tjeneste for sine brødre og søstre. I 1862 mottok hun skjulte stigmata, som hun merket spesielt intenst på fredager.

Som en trofast hustru og eksemplarisk mor berøvet hun barna ingenting og fulgte med dem og elsket dem ømt, men desto mer disponibel var hun for å dele andres lidelser og gi seg selv hen i apostolisk nestekjærlighet: «Jeg viet meg selv med større nidkjærhet til fromt arbeid og å besøke sykehus og de fattige syke i hjemmene, og jeg hjalp dem å møte deres behov så mye jeg kunne og tjene dem i alle ting».

De katolske organisasjonene i Genova sloss om henne, så selv om hun elsket stillhet og dølgsmål, ble hennes genuint evangeliserende levemåte bemerket av alle. Hun ble gjort til president for «Den fromme union av de nye ursulinske døtre av den hellige uplettede Maria», som var grunnlagt av Frassinetti, og ble betrodd oppdraget med å revidere regelen som var bestemt for unionen etter uttrykkelig ønske fra erkebiskop Charvaz. Ved denne anledning, i februar 1864, da hun mangedoblet sine bønner til den korsfestede Kristus, fikk hun inspirasjon til en ny regel, hennes egen spesifikke grunnleggelse.

Hun fryktet at hun kunne bli tvunget til å oppgi barna, så hun ba, gjorde botsøvelser og søkte råd. Til broder Frans av Camporosso, en legkapusiner som nå er hellig, ga hun også uttrykk for sin engstelse for de alvorlige vanskelighetene som truet, men han støttet og oppmuntret henne, og det samme gjorde hennes skriftefar og erkebiskopen av Genova. Imidlertid følte hun sine morsplikter mer og mer akutt, så hun søkte en autorativ bekreftelse fra den salige pave Pius IX (1846-78), med det hemmelige håp å bli fritatt. Men i en audiens den 3. januar 1866 ba paven henne i stedet om å begynne sin grunnleggelse straks, og la til: «Dette instituttet vil spre seg til alle deler av verden så raskt som en due flyr. Gud vil ta seg av dine barn – du må tenke på Gud og hans arbeid». Hun aksepterte derfor å gjøre Guds vilje.

Hun overvant motstanden fra sine slektninger og til biskopens skuffelse forlot hun foreningene i Genova og grunnla sin nye religiøse familie i Piacenza og ga den endelig navnet «Døtre av St. Anna, den uplettede Marias mor» (Figlie di Sant'Anna – FSA) den 8. desember 1866. Hun ble ikledd drakten den 26. juli 1867, og den 8. april 1870 avla hun sine løfter sammen med tolv søstre. Selv tok hun ordensnavnet Anna Rosa. P. Giovanni Battista Tornatore, en prest i Misjonskongregasjonen, samarbeidet med henne i instituttets utvikling. Han ble uttrykkelig bedt om å skrive regelen, og blir derfor betraktet som medgrunnlegger av instituttet.

Snart kom det i gang ulikt arbeid for fattige og for syke med ulike lidelser, for ensomme, eldre eller forlatte personer, de små og forsvarsløse, unggutter og unge jenter «i fare», som hun arrangerte passende opplæring for og deretter integrasjon i arbeidslivet. I tillegg åpnet hun snart skoler for folket og for utdannelse av de fattiges barn i tillegg til andre arbeider i samsvar med de største behov i tiden. Mindre enn ti år etter grunnleggelsen fikk instituttet sin definitive godkjennelse i 1879. Regelen ble godkjent i 1892. Rosa ble høyt verdsatt av alle, og hun arbeidet også i Piacenza sammen med den salige biskop Johannes Baptist Scalabrini, spesielt i det instituttet for døvstumme som han grunnla.

Imidlertid ble ikke Moder Anna Rosa Gattorno spart for ydmykelser, vanskeligheter og motgang av alle slag. Til tross for dette spredte instituttet seg raskt i Italia og utenlands. Hennes hjertes dypeste ønske var alltid å bli «Jesu stemme» og bringe ut til alt folket budskapet om den kjærligheten som frelser. Alt i 1878 sendte hun de første Døtrene av St. Anna til Bolivia, deretter til Brasil, Chile, Peru, Eritrea, Frankrike og Spania. I Roma, hvor hennes arbeid begynte i 1873, organiserte hun gutte- og jenteskoler for de fattige, barnehager, hjelp til de nyfødte barna til arbeider i tobakksfabrikkene, hus for tidligere prostituerte, tjenestekvinner, hjemmesykepleiere osv. Hun fikk også bygd et generalat med en tilknyttet kirke. Ved hennes død var det 368 hus hvor 3.500 søstre utførte sin tjeneste.

I februar 1900 fikk Anna Rosa en farlig form for influensa og ble raskt dårligere. Hennes helse var satt på prøve av botsøvelser, hyppige og slitsomme reiser og en enorm korrespondanse, bekymringer og alvorlige skuffelser, og nå klarte den ikke mer. Den 4. mai mottok hun sykesalvingens sakrament, og to dager senere, den 6. mai kl 9, døde hun i generalatet. Det ry for hellighet som hadde omgitt henne mens hun levde, spredte seg etter hennes død og vokste uhindret over hele verden. I dag følges hennes spiritualitet av legorganisasjonen «Håpets bevegelse», et sekularinstitutt, «Den kontemplative orden av St. Annas døtre for evig tilbedelse» og «Sønnene av St. Anna».

Den 21. desember 1998 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 28. juni 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Anna Rosa Gattorno ble saligkåret den 9. april 2000 av pave Johannes Paul II i Roma sammen med fire andre.