Den salige Albertina Berkenbrock (1919-1931)

Den salige Albertina Berkenbrock ble født den 11. april 1919 i landsbyen São Luís i Imaruí i bispedømmet Tubarão i delstaten Santa Catarina i Brasil. Hun ble døpt den 25. mai 1919, fermet (konfirmert) den 9. mars 1925 og mottok sin første kommunion den 16. august 1928. Hennes foreldre og slektninger utdannet henne i troen, og de hadde tidlig lært henne Kirkens viktigste sannheter. Hun lærte fort sine bønner, var flittig i å praktisere dem og var svært konsentrert når hun ba. Hver gang en prest kom til landsbyen São Luís, deltok hun i samfunnets religiøse liv.

Hun skriftet regelmessig, gikk fast til messen og var en flittig kommunikant. Hun forberedte seg flittig for sin første kommunion, snakket ofte om eukaristien og sa at dagen for hennes første kommunion var den vakreste i hennes liv. Albertina hadde også en stor andakt for Jomfru Maria og æret henne med kjærlighet både i kapellet og i hjemmet. Sammen med familien resiterte hun tidebønnen ters, og hun anbefalte til Maria sin sjel og sin evige frelse. Hun hadde en spesiell andakt til den hellige Ludvig (Luís), titularhelgen for kapellet og modell for renhet.

Albertina vokste opp i et enkelt, men dypt kristent miljø. Hennes kristne oppdragelse gjorde henne tilbøyelig til godhet og til en religiøs praksis, og hun utøvde de kristne dyder i den grad en jente på hennes alder forsto dem og kunne leve dem ut. Derfor var det ikke merkelig at også hennes leker reflekterte hennes tilknytning til det religiøse liv. Hun likte å lage trekrusifikser som hun plasserte i små graver, utsmykket med blomster.

Albertinas familie

Albertina hjalp sine foreldre i arbeidet på gården og i huset, og hun var lærenem, lydig, utrettelig, hengiven og tålmodig – også når hennes brødre straffet henne, til og med korporlig. Hun led i stillhet og forente seg med lidelsene til Jesus, som hun elsket oppriktig. Også utenfor hjemmet var hun en modell for de andre barna og en kilde til beundring for de voksne. Hun nøt stor anseelse på den lokale skolen, spesielt hos læreren, som priste henne for hennes åndelige og moralske modenhet som skilte henne ut fra de jevnaldrende. Hun henga seg til studiene, lærte katekismen godt og kjente Guds bud og deres betydning.

Noen ganger var det imidlertid noen gutter som ertet henne for hennes ydmykhet, beskjedenhet, skyhet og motvilje mot visse synder, men Albertina var taus. Hun gjorde aldri opprør og tok heller aldri hevn når noen slo henne. Hun var en ren, enkel person uten pretensjoner, og hun var kledd enkelt og beskjedent.

Hennes nestekjærlighet var stor. Hun likte å være sammen med fattige jenter, leke med dem dele med dem det brødet hun hadde med hjemmefra for å spise i friminuttene. Hun var spesielt glad i barna til sin morder Indalício, som arbeidet i farens hus. Mange ganger ga hun dem noe å spise, lekte med dem, tok dem på fanget og ga dem en klem. Dette var desto mer påtakelig når vi vet at Indalício var svart, for det er ikke til å legge skjul på at det i de europeiske bosetningene alltid fantes en viss dose rasisme.

Alt dette viser at Albertina til tross for sin unge alder var en person som var gjennomsyret av evangeliet. Det er derfor ikke rart at hun hadde styrke til å opptre med kristen besluttsomhet i sin dødstime for å forsvare sin renhet og jomfruelighet.

Alt gikk som vanlig inntil den 15. juni 1931, da Albertina var tolv år gammel. Den dagen så hun en okse som var løs, og hun lette etter foreldrene for å fortelle dem det. I det fjerne så hun noen horn og løp dit hvor noen okser var bundet. Men der fant hun bare en av farens ansatte som het Maneco Palhoça eller Indalício, som lastet bønner opp i en vogn. Han så på den unge jenta, som så eldre ut enn sine tolv år, med en tidlig utviklet kropp, langt blondt hår og grønne øyne, og et voldsomt begjær flammet opp i ham. Da Albertina spurte etter den rømte oksen, sendte Maneco henne i feil retning til et sted hvor han kunne tilfredsstille sine lyster med henne uten å påkalle oppmerksomhet. Maneco, som allerede hadde voldtatt en annen jente, sa: «I dag må jeg drepe noen». Han tenkte: «Hvis ikke Albertina er villig, kommer jeg til å bruke kniven».

Albertina fulgte Manecos anvisninger og gikk inn i skogen. Snart hørte hun en kvist som knakk, og greinene beveget seg. Hun trodde det var oksen, men så plutselig at det var Maneco. Hun ble som forstenet. Alene i skogen med den mannen foran seg!

Maneco fortalte hva han hadde tenkt å gjøre, men Albertina sa nei. Hun visste det var en synd og nektet på det mest bestemte. Han grep da tak i henne, men hun ga seg ikke. Hun var sterk, og hennes slag slo ham nesten i bakken. Det ble en lang og fryktelig kamp, og til slutt fikk han henne i bakken. Men hun fortsatte å forsvare seg og tviholdt i kjolen så han ikke fikk revet den opp.

Maneco var beseiret moralsk av den unge jenta, og da han skjønte at han ville mislykkes og at hun kom til å identifisere ham, grep han henne etter håret og stakk pennekniven sin i halsen og nakken hennes. Albertina var død, men kroppen dekket av blod. Men hennes renhet og jomfruelighet var ikke skadet.

Morderen rømte fra åstedet, gjemte kniven under vogna og løp for å varsle familien. Men hvordan skulle han forklare blodet på klærne sine? «Jeg fant Albertina dødelig såret, og da jeg tok henne i armene mine, fikk jeg blodet hennes på klærne». Alle løp til stedet med Maneco i spissen, og de fant Albertinas lik med strupen skåret over.

De spurte Maneco hvem som hadde drept henne, og han svarte: «En brun mann med svart skjegg, med en stråhatt som var brettet opp foran. Han gikk den veien, og han kan ikke ha kommet langt». Hele samfunnet i São Luís gikk sammen for å jage morderen. Fjorten menn kom med hester og rifler, macheter og alle typer våpen. Maneco ledet an, ridende på et esel og væpnet med Albertinas fars gevær. De fant dagarbeideren Candinho João, som lukte ugress i en åker i Vargem do Cedro, og arresterte ham. Han protesterte, gråt og hevdet sin uskyld, men det nyttet ikke. For Maneco bekreftet: «Det var denne mannen som drepte Albertina».

Men kolonistene begynte å tvile: Var det kanskje Maneco som var morderen? For han holdt seg hele tiden ved siden av rommet hvor Albertinas legeme lå. Han kom og gikk, og et vitne fortalte at hver gang han kom nær henne, begynte Albertinas nakke å blø. Var det et tegn? Mens folket undret seg, planla Maneco å rømme.

To dager senere ankom borgermesteren i Imaruí. Han beroliget befolkningen og ga ordre om at Candinho João skulle løslates. Han gikk til kapellet, tok et krusifiks og fulgt av Candinho og andre dro han til Albertinas fars hus. Der la han krusifikset på den døde jentas bryst, og han ga ordre om at Candinho João skulle plassere hånden på krusifikset og sverge at han var uskyldig. Det ble sagt at i samme øyeblikk stoppet sårene å blø. Den 17. juni 1931, i et øsende regnvær, ble Albertina gravlagt midt på kirkegården i São Luís.

Maneco klarte å rømme, men han ble tatt til fange i Aratingaúba, hvor han tilsto forbrytelsen. Samtidig tilsto han en annen forbrytelse han hadde begått i Palmas, hvor han hadde myrdet en sersjant. Han hadde også drept en mann i São Ludgero.

Albertinas grav

Maneco Palhoça eller Indalício Cipriano Martins (også kjent som Martins Da Silva) ble brakt til Laguna. Det ble holdt en rettssak, og han ble dømt. Han ble satt i fengsel, hvor han døde etter noen år. I fengselet oppførte han seg godt. Han tilsto å ha drept Albertina fordi hun nektet å gi etter da han ville ha seksuell omgang med henne.

Morderens syndige intensjon er udiskutabel: å krenke Albertinas renhet, å deflorere hennes jomfruelighet. Denne stadfestelsen, som ble hørt fra hans egen munn av medfanger, er grunnleggende for å avgjøre om det var snakk om et sant martyrium eller ikke. At Albertina reagerte på denne provokasjonen er også opplagt, siden hun måtte drepes, og i tillegg ble det bekreftet av morderen.

På bakgrunn av disse to elementene begynte folk helt fra Albertinas dødsdag å betrakte henne som en martyr i forsvaret av kyskheten, og derfor en helgen. Dette skyldtes ikke bare måten hun døde på, for de kjente også den kristne oppdragelsen hun hadde fått i hjemmet og i katekesen. De kjente hennes liv, hennes gode oppførsel, hennes barmhjertighet og nestekjærlighet. Hennes ry som martyr ble enda sterkere da folket fikk vite om vitnemålet til jordmoren Martha Mayhöfer, som hadde undersøkt Albertinas lik og bekreftet at hennes jomfruelighet var intakt.

Tidlig begynte det å versere historier om tjenester som var oppnådd på Albertinas forbønn. På grunn av disse bønnesvarene samt hennes ry som martyr begynte enkeltpersoner og grupper å reise på valfarter til stedet hvor hun var drept og til hennes grav på kirkegården i São Luís.

I 1952, i det samme kapellet hvor Albertina mottok sin første hellige kommunion, ble hennes saligkåringsprosess åpnet i erkebispedømmet Florianópolis, som Vargem do Cedro da tilhørte. Senere ble det delt og bispedømmet Tubarão opprettet, og den første biskopen, Dom Anselmo Pietrulla OFM, tok saken videre. I 1956 ble en komplementær prosess åpnet i henhold til Kirkens regler, men av en rekke grunner ble saken avbrutt i 1959.

Biskop Hilário forsegler Albertinas kiste før den legges i sin sarkofag.

I mai 2000 tok den tredje biskopen av Tubarão, Dom Hilário Moser SDB, opp saken igjen og utnevnte p. Paolo Lombardo OFM fra Roma til postulator for hennes sak. Den 12. februar 2001 ble Albertinas grav åpnet og hennes legeme identifisert, og den 18. februar 2001 ble hennes jordiske rester brakt til kirken São Luís. Biskop Hilário feiret en messe sammen med postulatoren og en rekke prester og i nærvær av mange ordensfolk og seminarister. Før sluttvelsignelsen signerte biskopen den formelle identifiseringen og la dokumentet i kisten, som ble høytidelig forseglet. Deretter ble den båret i prosesjon med Albertinas brødre og søstre og prestene i spissen til hennes endelige hvilested i en elegant granittsarkofag til venstre for hovedinngangen i kirken.

Deretter ble saken oversendt til Roma. Den 16. desember 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble saligkåret lørdag den 20. oktober 2007 i katedralen Nossa Senhora da Piedade i Tubarão i Brasil. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Albertinas minnedag er dødsdagen 15. juni.