Den salige Albert av Siena ( -~1181)

Den salige Albert ble født i Siena i regionen Toscana i Midt-Italia.

Den hellige Vilhelm av Maleval slo seg i 1155 ned i en villmark ved Siena, den avsidesliggende og avskrekkende dalen med det latinske navnet Stabulum Rhodis, på italiensk Malavalla (Maleval), «den onde dalen».

Albert sluttet seg til ham som disippel den 6. januar 1156, festen for Herrens åpenbaring, og han skrev senere Vilhelms biografi, spesielt en øyenvitneskildring av de siste 13 månedene av hans liv. Her beskrev han den helliges hårskjorte og manuelle arbeid, hans bønn, kontemplasjon og profetier og hans botsøvelser. I likhet med mange av de tidlige eremittene ila Vilhelm seg ekstreme botsøvelser for å sone for sitt tidligere syndefulle liv. Han sov rett på bakken, spiste lite, og da bare den groveste føde, og drakk begrensede mengder vann. En annen disippel, en lege ved navn Rinaldo, sluttet seg til dem like før Vilhelm døde.

Vilhelm døde den 10. februar 1157 etter å ha forutsagt sin død. De to disiplene gravla ham i hagen, og over graven bygde de senere en liten kirke med tilknyttede eneboercelle. Kommuniteten vokste, Albert fortsatte Vilhelms praksis og hans munker ble kalt «Eremitter av St. Vilhelm» eller gulielmitter (vilhelmitter). De spredte seg etter hvert til Italia, Frankrike, Flandern, Ungarn og Tyskland. Etter Vilhelms død ga pave Gregor IX (1227-41) kongregasjonen den mer moderate regelen til den hellige Benedikt. Andre antok den hellige Augustins regel. Da pave Alexander IV (1254-61) i 1256 samlet mange eremittordener og grunnla augustinereremittene, nektet mange av vilhelmittene å gå inn i unionen, og derfor fikk de tillatelse til å eksistere som en uavhengig enhet. De fulgte Benedikts regel med tillegget Regula Sancti Guillelmi samt Consuetudines, skrevet av Albert.

I 1435 fikk ordenen, som da talte 54 klostre i provinsene Toscana, Tyskland og Frankrike, bekreftelse av sine privilegier av konsilet i Basel. De italienske klostrene led under krigene i landet, mens de to siste franske husene, i Cambrai og Ypres ble overtatt av regelbundne kanniker, mens i Tyskland forsvant de fleste etter Den franske revolusjon. Kongregasjonen besto til begynnelsen av 1800-tallet og viet seg sykepleie, sjelesorg og undervisning. Den eksisterer ikke lenger.

Albert døde rundt 1181 og hans minnedag er 7. januar.