Den salige Alexander av Ceva (1538-1612)

Den salige Alexander (it: Alessandro) ble født som Ascanius Pallavicino (it: Ascanio) den 13. januar 1538 på borgen Garessio i provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var tredje sønn av Giovanni Pallavicino og Caterina Scarampi, marki av Ceva og consignori av Garessio og Ormea. Den eldste sønnen Giorgio, en mann av stor godhet og nøkternhet, var rådgiver for hertug Viktor Amedeus av Savoia, mens den nest eldste sønnen, Pompeo, ble i svært ung alder ikledd drakten som fransiskanerkonventual (Ordo Fratrum Minorum Conventualium - OFMConv) og utmerket seg for sin godhet og rene lære. Marki Giovanni, deres far, så i Ascanius en utmerket mann med hang til studier, så han overlot ham til abbed Galbiate av Pontremoli, senere biskop av Ventimiglia. Etter å ha fullført sine teologiske studier i Roma, gjorde Alexanders eksemplariske oppførsel og hans sjeldne talenter at han tiltrakk seg oppmerksomheten til kardinal Alessandro Crivelli, som utnevnte ham til sin sekretær.

Han hadde denne stillingen i ti år, men hans kjærlighet til ensomheten fikk ham til å gi avkall på verdens goder og valgte å tre inn i det religiøse liv blant disiplene av den hellige Romuald av Ravenna (ca 951-1027). Men det var ikke lett å overtale kardinalen til å gi slipp på en så verdifull medarbeider, men endelig var han i stand til å tre inn i klosteret Camáldoli i Toscana. Ascanius mottok ordensdrakten til kamaldulenserne (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam) og ordensnavnet Alexander av Ceva. Han avla sine høytidelige løfter den 1. november 1571.

På grunn av sitt hellige liv, sin klokskap og sin rene lære ble han i 1592 utnevnt til ordenens generalprokurator og sendt til Roma for å ta seg av virksomheten knyttet til Camáldoli. I den evige stad ble han godt mottatt av pave Klemens VIII (1592-1605), som da han var kardinal, hadde vært en nær venn av Crivelli, som hadde vært hans tidligere sjef.

Kamaldulenserne var utbredt i regionen Piemonte, takket være den hellige Johannes Vincent (d. 1012) (it: San Giovanni Vincenzo), grunnleggeren av den berømte Sacra di San Michele. I 1596 ble Fra Alexander valgt til prior for kamaldulensernes kloster Santa Maria di Pozzo Strada i Torino, med fullmakt til å utvide dette klosteret og eventuelt etablere nye. Han etablerte en forbindelse med den daværende erkebiskopen av Torino, Carlo Broglia, som introduserte ham for hertug Karl Emmanuel I av Savoia. Det tok ikke hertugen lang tid å legge merke til hans fremtredende fortjenester og spesielt hans store fromhet. Hertugen valgte ham til sin skriftefar og foreslo bygging av et nytt eremittkloster.

Men dette prosjektet måtte utsettes til bedre tider på grunn av den forferdelige pesten som rammet Torino. P. Alexander ble deretter bedt om å hjelpe til i hovedstaden mens pesten raste der, og der viste han stor kjærlighet og selvoppofrelse. Alle anså ham faktisk som en trøstende engel som var gitt dem av Det guddommelig forsyn. Han reise et alter midt i distriktet Dora Grossa, i dag Via Garibaldi, hvor han feiret messe til stor oppbyggelse for de fattige borgerne. Den forferdelige svøpen som pesten var, rørte den religiøse sjelen til hertugen av Savoia, som avla et høytidelig løfte om å oppføre det planlagte eremittklosteret dersom hans folk ble frigjort fra den forferdelige pesten.

Pesten opphørte, og hertugen ga deretter sin ambassadør i Roma, greven av Verrua, om å skaffe et dokument (Breve) fra paven som godkjente byggingen av et nytt eremittkloster ledet av p. Alexander. Han valgte en av de høyeste punktene i åsene i Torino, i nærheten av Pecetto i provinsen Torino, og området ble besøkt av hertugen, erkebiskop Broglia og ingeniør Ascanio Vitozzi. Den 21. juli 1602 la han ned grunnsteinen til kirken, i nærvær av hertugen og hans sønner prinsene. Etter at klosteret var endelig etablert, ble p. Alexander deretter stadfestet hvert tredje år som prior. Hertugen verdsatte ham i stadig stigende grad for hans fortjenester og anbefalte ham for bispestolen i Saluzzo, Ivrea og Tarentaise, men den ydmyke ordensmannen avslo gjentatte ganger slike tilbud og ønsket selv å bli erstattet i rollen som skriftefar for Hans Høyhet. P. Alexander grunnla også to andre klostre i regionen Piemonte, et i Lanzo og et i Belmonte ved Busca i provinsen Cuneo. Han var en venn av sin samtidige pave Paul V (1605-21) og den hellige Frans av Sales (1567-1622). Mange ganger falt han i ekstaser.

Alexander døde i hellighets ry den 16. oktober 1612 i eremittklosteret Pecetto, 74 år gammel. og hans legeme ble gravlagt foran høyalteret der. Det ble senere funnet intakt tretti år etter hans død. I hans begravelse deltok hertugen, som hadde eskortert hans kiste sammen med et stort antall ryttere. Det fortsatte å skje mirakler ved hans grav, som det allerede hadde gjort mens han fortsatt var i live. I hjembyen, i kapellet for Jomfru Marias opptakelse i himmelen (Assunta), opptrer Alexanders skikkelse sammen med tre andre helgener fra Garessio. Hans jordiske levninger ble nylig overført til sognekirken i Pecetto, på grunn av forsømmelsen som har blitt det gamle eremittklosteret til del.

Mange gravinskripsjoner ble festet til hans gamle grav ved foten av statuen av ham som ble reist til hans ære, eller hans portrett som hertugen besørget i hans rom. Under statuen står det:

Ven. P. Alexander ex marchionibus Cevae eremita Camaldulensis fundator et maioris eremi Taurinensis a serenissimo Carolo Emmanuele Sabaudiae duce erectae et dotatae, ex apostolico indulto deputatus. Obdormivit in Domino pridie nonas octobris anno 1612, aetatis suae 74, professionis vero vitae eremiticae 42.

Under portrettet står denne lovtalen:

Pedemontanae Camaldulensium eremitarum congregationis institutor, severioris monasticae disciplinae cultor exsimius et propagator, ob recusatos episcopatus duos, et archiepiscopatum Tarantensem singularis modestiae laude clarissimus.

Det kamaldulensiske Menologion noterer ham som «salig» den 6. oktober, men hans kult har ennå ikke fått en offisiell bekreftelse fra Kirken. Men Praenotanda i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), minner om at kalenderne til bispedømmene og de religiøse kongregasjonene utgjør de sanne og ekte lokale versjonene av martyrologiet, og at det derfor er legitimt å gi tittelen «hellig» eller «salig» til dem som allerede har hatt denne tittelen «fra uminnelige tider». Det er derfor legitimt å kalle Alexander for «salig».

Eremittklostrene som Alexander grunnla i Piemonte, ble kilder for ny oppblomstring av hellighet, noe som er særlig bemerkelsesverdig i Torino i de ærverdige Apollinare Chioma (27. januar), Franceschino Garberi (1. februar), Tito de Presbyteris (9. februar), Ignazio Carelli (10. april), Onofrio Natta (21. mai), Massimo Soria (24. mai), Gioacchino Tubassi (25. mai), Basilio Nicolis de Robilant (12, juli), Mauro da Sabina (20. juli), Benedetto Pettinai (18. august), Carlo Amedeo Botti (19. august), Clemente Per lasco (27. august), Giovanni Grisostomo Chieppi (24. september), Massimino Chariers (12. oktober), Bonifacio Scozia (18. november), Prospero Magliano (1. desember) og Pietro Vacca (27. desember).

To andre ærverdige døde i eremittklosteret Belmonte ved Busca i provinsen Cuneo: Giovanni Chiotassi (17. september) og Bernardino Milano (23. november).

Kilder: santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. desember 2012