Den hellige Arcadius av Caesarea in Mauretania ( -~302?)

Den hellige Arcadius var en fremstående borger i Caesarea in Mauretania, i dag Cherchell nær Alger i Algerie. Under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herkules (286-305) ble de kristne i det romerske imperiet så grusomt forfulgt at Arcadius gjemte seg bort på landsbygda for å unngå å bli tvunget til å tilbe avgudsbilder under trussel om dødsstraff.

Hans fravær ble snart lagt merke til av forfølgerne, og enda verre var det at de tok en av hans slektninger og truet ham til Arcadius selv avslørte hvor han gjemte seg. Han ville ikke tillate at noen andre led i hans sted, så han meldte seg selv til de romerske myndighetene. Han sa til dommeren: «Løslat denne uskyldige mannen, siden jeg personlig har kommet til deg og han ikke visste hvor jeg gjemte meg».

Dommeren lovte å løslate Arcadius også, hvis han bare ville ofre til gudene. Arcadius nektet, til tross for at han visste at han ville bli torturert. Han erklærte: «Ta i bruk de torturmetodene du ønsker. Ingenting skal få meg til å forråde min Gud. Frykten for døden vil aldri hindre meg i å gjøre min plikt». Dommeren ble rasende og bestemte seg for at Arcadius skulle komme til å lengte etter å dø. Da han skrøt til ham av hvilke torturmetoder han nå skulle bli utsatt for, var alt Arcadius ville si: «Herre, lær meg din visdom».

Vanligvis ble kristne på denne tiden halshogd hvis de nektet å ofre til gudene. Ved henrettelsesstedet var Arcadius forbauset over at det ikke skjedde med ham. I stedet ble han langsomt og barbarisk lemlestet. Først ble fingrene kuttet av ham, deretter begge armene bit for bit. Deretter kuttet torturistene av tærne, føttene og resten av beina bit for bit. Arcadius gjentok hele tiden: «Herre, lær meg din visdom». Til slutt var det bare hodet og torsoen igjen av Arcadius.

Da skjedde det noe oppsiktsvekkende. Den døende helgenen så seg omkring på alle bitene av seg selv som var skåret av og lå på bakken. Han kunne fortsatt snakke, og han ropte ut: «Dere er lykkelige, mine lemmer. Nå tilhører dere virkelig Gud. Dere har alle blitt ofret til ham». Hans siste ord var rettet til de som sto rundt. Han ropte: «Lær av mine pinsler. Deres guder er ingen ting. Den eneste sanne Gud er ham som jeg lider for og nå skal dø for. Å dø for ham er å leve!»

Deretter døde han av blodtapet. Dette skjedde rundt år 302 (?), men kanskje under keiser Valerian (253-60). Kristne samlet opp alle bitene av Arcadius og gravla dem. Detaljene i hans lidelseshistorie er ikke historisk pålitelige. Hans minnedag er 12. januar og hans navn står i Martyrologium Romanum, men ikke i de østlige martyrologiene. Ifølge Arcadius' lidelseshistorie døde han i Acaia, men alle andre kilder sier det skjedde i Caesarea in Mauretania.