Den hellige Alfons Maria Fusco (1839-1910)

Den hellige Alfons Maria Fusco (it: Alfonso) ble født klokken tre om ettermiddagen den 23. mars 1839 i Angri i provinsen Salerno og bispedømmet Nocera-Sarno i regionen Campania i Sør-Italia, som da fortsatt var en del av kongeriket De to Sicilier (1735-1860). Han var den eldste av fem barn av Aniello Fusco og hans hustru Giuseppina Schiavone, som begge hadde bondebakgrunn. De giftet seg den 31. januar 1834 i kollegiatskirken San Giovanni Battista og ventet i fire år med lengsel på sitt første barn. I Pagani, som ligger like ved Angri, ble relikviene av den (da) salige Alfons Maria Liguori (1696-1787) oppbevart, og dit dro ekteparet i 1838 for å be om hans forbønn for at de skulle få barn. Der fortalte redemptoristen Francesco Saverio Pecorelli dem: «Dere vil få en sønn, dere vil kalle ham Alfons, han vil bli prest og han vil leve livet til den salige Alfons» (Alfons Maria Liguori ble helligkåret i 1839, det året Alfons Maria Fusco ble født). Og slik ble det. Den nyfødte gutten ble døpt senere samme dag i kollegiatskirken San Giovanni Battista i Angri.

Denne helgenen kan lett blandes sammen med den salige Thomas Maria Fusco (1831-91), som levde omtrent samtidig og var fra samme provins, deres hjembyer Angri og Pagani ligger bare fire kilometer fra hverandre (se kart). De var ikke i slekt, men ble begge prester og trådte inn i kongregasjonen Misjonærprester fra Nocera («Nocerini») under tittelen St Vincent av Paul (1581-1660), og de grunnla hver sin kongregasjon for ordenssøstre; Thomas grunnla kongregasjonen Figlie della Carità del Preziosissimo Sangue eller «Barmhjertige døtre av Det dyrebareste blod» (Filiarum a Caritate Pretiosissimi Sanguinis – FCPPS). De ble også saligkåret samtidig av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen den 7. oktober 2001, sammen med fem andre, nemlig de salige Ignatios Choukrallah Maloyan (1869-1915), Nikolas Gross (1898-1945), Emilie Tavernier Gamelin SP (1800-51), Eugenia Picco PPFF (1867-1921) og Maria Euthymia Üffing (1914-55).

Men tilbake til Alfons. Han ble oppdratt med øm hengivenhet av sine foreldre, som var fulle av religiøs fromhet. Som barn viste han umiddelbart en karakter som var mild, behagelig og elskverdig, og han var ivrig i bønn og følsom overfor de fattige. Snart var det på tide å tenke på hans grunnskoleopplæring, ettersom det ikke fantes noen offentlige skoler. Dermed tenkte ekteparet Fusco at det var best å overlate sin førstefødte til prester med god kultur, noe som også sikret en kristen oppdragelse. Hans lærere i hjemmet var lærde og hellige prester som veiledet ham og forberedte ham for hans første møte med Jesus. Blant kannikene som tok seg av hans utdannelse, var Angelo Desiderio og Domenico Falcone, prestene Luigi Scarcella og Pasquale Raiola og spesielt kannik Gaetano De Angelis, som hadde døpt Alfons og var hans fadder ved fermingen (konfirmasjonen), som ble tildelt den 12. juni 1846 av biskop Angelo Giuseppe D’Auria av Nocera (1834-60). Samtidig mottok den syvårige Alfons sin første hellige kommunion.

Han ble fra sin barndom oppdratt etter sterke kristne prinsipper og med en hellig gudsfrykt. Det er svært sannsynlig at unge Alfons allerede i denne perioden hørte Guds stemme som ba ham om å vie sitt liv til Gud og til de fattige og lidende. Det hjemlige miljøet som var preget av tro og nestekjærlighet, påvirket selvfølgelig den menneskelig og åndelig formasjonen av den unge Alfons. En episode fra Alfons’ barndom vitner om storhet og godhet i barnets sjel. En nabo av familien Fusco, signora Cristina Russo, fortalte at en dag i februar da kulden var spesielt bitter, så Alfons’ mor ham komme ut av sitt rom med en liten bunt sengetøy under armen. Hun tenkte at gutten ønsket å hjelpe henne med husarbeidet, og påpekte at det ikke var vaskedag ennå. Da fortalte Alfons henne at han ville ta med sengetøyet til et barn, Vincenzino, som var syk og frøs. Hans mor ble rørt og tok med til Vincenzinos mor det stoffet som trengtes for sengetøy.

Da Alfons var elleve år gammel i 1850, avsluttet han sin grunnskoleutdannelse og fortalte til sine foreldre at Gud kalte ham til å bli prest. Den 5. november 1850 begynte han på seminaret i Nocera for bispedømmet Nocera de’ Pagani (fra 1986 bispedømmet Nocera Inferiore-Sarno) for å gjennomføre sin midlere og høyere utdannelse og deretter begynne på prestestudiene. Da han begynte på seminaret, ble det ledet av bispedømmets generalvikar, kannik Giuseppe Marino. Dessverre er det ikke mulig å rekonstruere Alfons’ studieløp, ettersom seminarets arkiv gikk tapt etter at Garibaldis tropper passerte i 1860.

I desember 1855 presenterte Alfons seg for biskopen for å motta de første vielser. Den 22. desember mottok han tonsuren i en seremoni som markerte overgangen fra legmann til kleriker. I mai 1856 mottok han de lavere vielser hostiarius og lektor, og bare ni måneder senere, i desember 1856, ble han viet til eksorsist, og i juni 1857 ble han akolytt. Han hadde dermed mottatt alle de lavere vielser. Etter tre års studier ble han fra 1860 vigslet til subdiakon og diakon. Til slutt, etter tretten år på seminaret, ble han presteviet den 29. mai 1863 av erkebiskop Antonio Salomone av Salerno (1857-72) (nå erkebispedømmet Salerno-Campagna-Acerno) i hans oratorium i Avellino (av politiske grunner).

Nesten umiddelbart ble han deretter utnevnt til kapellan ved kollegiatskirken San Giovanni Battista i Angri, hvor han feiret sin første hellige messe den 30. mai 1863. Den nye presten fremhevet seg snart i presteskapet for sin iver, for hengivenhet i den liturgiske tjenesten og for flid i forvaltningen av sakramentene, særlig i skriftestolen, hvor han avslørte sin medfølelse og forståelse for sine skriftebarn. Han henga seg fullstendig til den stadige forkynnelse av Guds ord samt den religiøse undervisningen av barn og unge.

Men dypt i sitt hjerte bar han en gammel drøm. På slutten av sine år i seminaret drømte han en natt at Jesus fra Nasaret ba ham, som snart skulle prestevies, om å grunnlegge et institutt for ordenssøstre som skulle ha navn etter nasareeren og et barnehjem for gutter og jenter. «Jordsmonnet er klart, alt du trenger er å gjennomføre det. Bare en prest kan utføre dette».

Et første skritt mot realisering av sin drøm, var da Don Alfons trosset de mange fordommene og frimodig åpnet dørene til sin fars hus for å ønske de foreldreløse velkommen og utdanne dem. Han startet en liten gratis grunnskole som modell og forutsetning for det fremtidig prosjektet med baptistinnersøstre. Alle kostnader for utdannelsen og til mat og klær, ble betalt av p. Fusco. Dermed ble det i Angri født den første skolen for barn av folket, den første stedet med en kristen og kulturell utdannelse som var tilgjengelig for alle. Don Fusco forsøkte å gjøre utdannelse til et verktøy for sosial forfremmelse, for i hans pedagogiske prosjekt var det rom for naturfag, for kristen dannelse og selvfølgelig for yrkesopplæring, for å sikre de foreldreløse en inkludering i arbeidslivet. Don Fuscos prosjekt hadde et bredere perspektiv: han ville grunnlegge et ekte barnehjem. Han uttrykte sitt ønske til sin overordnede, p. Giuseppe Maria Leone, som vel vitende om den sosiokulturelle konteksten Angri, oppmuntret ham til å ta de nødvendige skritt for å gjennomføre prosjektet som Gud hadde lagt i hans hjerte.

De andre prestene i Angri støttet imidlertid ikke Don Alfons’ ide, for sannsynligvis foretrakk de å være rolig i hjemmet til en velstående familie og fungere som en veileder. Til tross for denne dissensen, fortsatte Don Alfons å be med stor tro til Herren om å hjelpe ham med å finne midler til å realisere sin drøm. Guds hjelp lot absolutt ikke vente på seg, for en barnløs enke i Angri, Raffaella Graziano, donerte sin eiendom til fordel for «foreldreløse i fare». Derfor ble det i 1877 i Angri innviet et barnehjem som huset fire jenter og fire søstre fra kongregasjonen «Medlidende søstre, Marias tjenere» (Suore Compassioniste Serve di Maria – CSM). Don Fusco satte hjemmet under beskyttelse av Vår smertefulle Mor.

Med tiden innså Don Alfons at dette ikke var veien som Forsynet ønsket for å oppfylle drømmen som hadde fulgt ham siden tiden på seminaret. Av denne grunn og i forståelse med signora Graziano og søstrene, trakk han seg fra scenen og opphørte samarbeidet. Don Fusco fulgte eksemplet til den hellige Johannes Don Bosco (1815-88), som han en kort stund sto i forbindelse med, og åpnet i 1871 et oratorium under beskyttelse av den hellige Aloisius Gonzaga (1568-91) (it: Luigi). Derfor ble alle som fikk religiøs og verdslig utdannelse av ham, kalt «Luigini». Overalt hvor det kunne gjøres noe godt, var Don Fusco til stede, overbevist om at «sjelene ligger Jesus Kristus tungt på hjertet og at man må redde dem», som han pleide å si.

På 1860-tallet hadde krigen herjet i byene i Sør-Italia under samlingen av Italia, og i Angri var mange menn enten døde eller fortsatt i krigen. Mange mødre måtte forlate sine barn og arbeide lange dager på markene for å livnære seg og sørge for mat, klær og husly for familiene. Synet av så mange barn som var overlatt til seg selv, rystet Angris nyeste prest. I 1866 herjet koleraen i hele Campania, og Dom Alfons engasjerte seg på alle tenkelige måter for å bistå de syke. Han ble selv rammet av sykdommen, men han berget livet.

I 1868 ble han utnevnt til sakristan i kollegiatskirken etter å ha bestått eksamen, og året etter trådte han inn i kongregasjonen Misjonærprester fra Nocera («Nocerini»), som han fulgte på forskjellige misjoner på landsbygda – med betydelig åndelig suksess hos alle som hørte ham og kunne snakke med ham. I 1873 ble Fusco utnevnt til mansionarius og dermed til kantor i kapittelet av prester i den samme kirken, et embete han hadde til den 9. mars 1897, da han ble utnevnt til kannik ved kollegiatskirken ved en pavelig bulle fra pave Leo XIII (1878-1903). Til tross for alle disse aktivitetene ble han aldri trett av å være en sjelehyrde og å virkeliggjøre en gammel drøm.

På dette punktet skjedde det et viktig møte: Don Alfons visste at det i huset til enkefru Graziano var en ung jente, den adelige Maddalena Caputo, som ønsket å vie sitt liv til Herren for å hjelpe de mest trengende barna i Angri. Nå var de to som brant for den samme drømmen, og ledet av Herrens vilje gikk de sammen for å realisere en felles drøm. Maddalena var en fremtidig ordenssøster med en sterk og besluttsom karakter, og det var hun som gjorde at Fusco til slutt satte opp tempoet i arbeidet med å grunnlegge instituttet som Jesus selv hadde bedt ham om. Don Alfons prøvde gjentatte ganger å få godkjennelse fra biskop Raffaele Ammirante av Nocera de’ Pagani (1871-81), noe som satte paterens tro og ydmykhet på prøve før det ble gitt tillatelse til å grunnlegge en kongregasjon for trengende barn og jenter i faresonen. Don Alfons fortsatte å be, å tro og å håpe, og han hadde en enorm tillit til Gud. Til slutt ga biskopen sin godkjennelse. Sognepresten i kirken Annunziata, Don G. Latterese, solgte ham huset som skulle romme den nye kongregasjonen i bydelen Ardinghi, et lite hus med en liten hage. Til den unge Maddalena var det i mellomtiden kommet tre ledsagere, animerte av samme ideal: Colomba Marra, Generosa Cuccurullo og Maria Neve Gallo.

Om natten mellom 25. og 26. september 1878 møttes Don Fusco og Maddalena Caputo og de tre andre unge kvinnene i det forfalne huset Scarcella i distriktet Ardinghi i Angri. Samlet rundt et alter for anledningen, hvor det ble plassert et krusifiks og en statue av Vår Smertefulle Mor, feiret Don Alfons eukaristien og alle mottok kommunion, noe som var starten på den første kommuniteten i instituttet. De ønsket å vie seg til sin egen helliggjørelse gjennom et liv i fattigdom, i forening med Gud, og nestekjærlighet i omsorg og undervisning av fattige foreldreløse. Dette regnes som grunnleggelsen av kongregasjonen og p. Fusco regnes som grunnlegger.

Den nye kongregasjonen ble kalt Suore Battistine del Nazareno («baptistinner av nasareeren»), som var et kompromiss mellom Don Fusco, som ønsket å kalle dem ganske enkelt «Nazarene», og biskopen, som ønsket å kalle dem «Battistine» til ære for den hellige Johannes Døperen, skytshelgen for Angri. Kongregasjonen heter i dag Suore di San Giovanni Battista – CSSGB, kalt Battistine («baptistinner») (Congregatio Sororum a Sancto Joanne Baptista – CSJB) (noen ganger feilaktig Joannus). Kongregasjonen ble godkjent i 1880 av biskop Raffaele Ammirante. De mottok i 1917 Decretum laudis («rosende dekret») fra pave Benedikt XV (1914-22), og ti år senere fikk de den 1. mars 1927 godkjennelse av pave Pius XI (1922-39). Deres konstitusjoner ble godkjent den 7. mai 1935.

Den lille kommuniteten gjorde fremskritt og vokste både i antall og i ånd etter Don Fuscos retningslinjer. Etter to år med intens åndelig formasjon ville biskop Ammirante den 16. juli 1880 å gi Don Fusco og hans verk et nytt tegn på god vilje, så han var glad for å presidere over investiturseremonien i kapellet til den gryende institusjonen. Biskopen velsignet de seks draktene som de nye søstrene skulle ikles. Blant dem ble Maddalena Caputo utpekt til superior, og hun tok navnet «Sr. Crocifissa av Den guddommelige kjærlighet» (Suor Crocifissa del Divino Amore). Før biskop Ammirante dro, velsignet han søstrene og ba om at de måtte vokse og bli helgener under Herrens og Don Alfons’ veiledning. Følgende mål ble etablert for kommuniteten: evangelisering, utdannelse og omsorg for barn og unge, spesielt de aller fattigste og forlatte og risikoutsatte jenter.

Don Fuscos arbeid var et resultat av hans kristne nestekjærlighet, hans kjærlighet til de fattige og et ønske om å hjelpe de som trengte det. Til tross for dette ble noen mennesker svært misfornøyd med fødselen av den nye kommuniteten. Innbyggerne i Ardinghi reiste selv et opprør som ordføreren og andre myndigheter sluttet seg til. Folk beskyldte Don Fusco for å ha begått den frekkhet å grunnlegge et nytt verk som var helt overflødig, siden Medlidenhetssøstrene allerede eksisterte i Angri. Starten var derfor ikke lett, men den brennende iver som tilskyndet de unge, fikk dem til å kjempe og overvinne vanskelighetene.

Huset Scarcella ble snart kjent som «Det lille huset av Forsynet» (Piccola Casa della Provvidenza), og det begynte å komme andre postulanter. De første foreldreløse kom også, og med dem de første problemene. Herren, som led mye og elsker mye, sparte ikke grunnleggeren og hans søstre fra smerte og lidelse. Don Alfons akseptert disse prøvelsene, som til tider var svært vanskelig, noe som viser en absolutt konformitet til Guds vilje, heroisk lydighet til sine overordnede og en grenseløs tillit til Forsynet.

En viktig rolle i Piccola Casa della Provvidenza hadde sr. Crocifissa, som ikke bare utdannet de forlatte jentene i troens sannheter, men hun lærte dem også å lese og å skrive. Hun var både mor og lærer og Don Alfons’ sterke arm. Helt fra grunnleggelsen av kongregasjonen innså Don Alfons at det var nødvendig å la søstrene få tilgang til vanlige studier, slik at de var i stand til å utdanne de foreldreløse barna som var overlatt i deres varetekt, både i religionen og i vitenskapen. For å oppnå dette, åpnet Don Alfons det første huset for studenter i Benevento, på et sted som ble kalt Cortile dei Bagni. Don Alfons var endelig glad og fornøyd fordi han så at Forsynet hadde velsignet hans innsats og hans arbeid. Søstrene hadde nådd et betydelig antall, og også antallet foreldreløse barn hadde økt betraktelig.

I en tid da utdannelse var et privilegium for de få og noe som ble nektet de fattige og kvinner, ønsket ikke Don Alfons noe annet enn å gi barna et godt liv, noe som innebar studier og yrkesopplæring til de eldste av dem, slik at de når de vokste opp, kunne leve som ærlige borgere og overbeviste kristne. Han ledet instituttet klokt og forsvarlig, og som en kjærlig far våket han over søstrene og de foreldreløse. Han hadde en nesten moderlig ømhet for alle, spesielt for de foreldreløse med størst behov, og for dem var det alltid en plass i Piccola Casa della Provvidenza, selv når maten var knapp eller manglet helt. Da Don Alfons ville berolige sine bekymrede døtre, sa han: «Ikke bekymre dere, mine døtre, nå går jeg til Jesus, og han får se». Og Jesus svarte alltid raskt og sjenerøst.

Don Alfonso etterlot seg ikke mange skrifter, men han elsket å snakke med mennesker mens han levde. De korte uttalelsene som finnes i hans skrifter, rike på evangelisk visdom, og vitnesbyrdene fra dem som kjente ham, er glimt som belyser hans enkle liv, hans store kjærlighet til eukaristien og for Jesu lidelse og hans sønnlige hengivenhet til Vår smertefulle mor (Vergine Addolorata). Han sa ofte til sine søstre: «Vær hellige og følg Jesus nøye (...) Døtre, hvis dere lever i fattigdom, kyskhet og lydighet, vil dere skinne som stjernene på himmelen». De økte kravene til hjelp for et voksende antall foreldreløse barn fikk Don Alfons til å åpne nye hus, først i Campania, deretter i andre regioner i Italia.

Selv om Don Alfons brukte mye av sin energi til forpliktelsene i det voksende instituttet, fant han også tid til å fortsette å utøve sin prestetjeneste med iver, ved å forkynne, høre skriftemål og forvalte sakramentene i kollegiatskirken San Giovanni Battista og i sognet Annunziata, som misjonær av San Vincenzo på den omliggende landsbygda og i kapellet Maria SS. Di Costantinopoli. Den 9. juli 1895 ble han valgt til deputert for klerikerne i Angri og nærliggende byer av Msgr Del Forno.

Don Alfons ville aldri forlate de barna som han hadde utdannet og elsket i to år, og selv i denne vanskelige situasjonen grep Det guddommelige forsyn inn med en løsning. Don Fuscos mål var å forbedre samtidens samfunn gjennom utdannelse og opplæring av barn «slik at de som voksne ikke utvikler sosiale problemer og ødelegger familien og samfunnet». For dette formålet leide han noen rom i første etasje ved Cortile Iovine i Via Concilio. Den 29. september 1889 åpnet han L’opera degli Artigianelli, som han satte under beskyttelse av den hellige erkeengelen Mikael. Denne institusjonen skulle hjelpe barn effektivt ved å lære dem et yrke og garanterer dem et arbeid. Denne nye virksomheten hadde så stor suksess at skolen raskt ble et sentrum for utdannelse av håndverkere og teknikere. Stoltheten til disse tekniske aktivitetene var trykkeriet, som gjorde det mulig for Don Fusco å publisere mange religiøse brosjyrer for å spre det kristne budskapet.

I begynnelsen var det bare tre foreldreløse der, men snart kom andre i stadig økende antall, slik at stedet snart ikke hadde nok plass. Don Alfons prøvde forgjeves å finne mer romslige lokaler. Til slutt ble han til sin beklagelse tvunget til å utvide Piccola Casa med separate deler for søstrene og de foreldreløse. Denne løsningen var ikke spesielt behagelig for sr. Crocifissa, som for første gang kom på kant med Don Alfons. Mor Superior fryktet at guttenes nærhet til de studerende jentene og til de foreldreløse kunne skape problemer. Hun var sikker på at hun ikke var i stand til å overtale Don Alfons alene, så hun vendte seg til biskopen. Et uberettiget forsøk ble gjort av biskop Saverio Vitagliano (1829-87) av Nocera de’ Pagani (1882-85), på å avsette Don Alfons som direktør for Instituttet etter falske anklager.

Don Fuscos kjærlighet var ikke begrenset til de unge, men omfattet alle kategorier av mennesker som trengte kjærlighet og nestekjærlighet. I det lille huset ble det også mottatt noen deformerte skapninger som var avvist av samfunnet, blant dem Rachele, som levde helt frem til 1960-tallet. I løpet av sitt liv var Don Alfons i stand til å bringe sin karisma til seksten italienske byer samt til Nord-Amerika. Han takket Gud hver dag for den nesten mirakuløse fremgangen, og han var glad og stolt av sine søstre.

Men han ble ikke spart for motgang, og det var nettopp blant de mest pålitelige den splittende stormen begynte som rystet grunnleggerens hjerte. Det begynte med sr. Giacinta Ferrara, superior for huset i Roma, som handlet etter sin egen vilje. Hennes initiativ ble hilst velkommen av aspirantene, som var samlet for å feire investituren av fire postulanter. Hun krevde at Don Costantino Fantini ble utnevnt til kirkelig assistent for instituttet og mottok et brev om dette fra vikariatets sekretariat, som hun ikke sendte til Don Fusco. Uten å varsle grunnleggeren brukte hun også innsamlede penger til å kjøpe land i Via degli Scipioni med hensikt å bygge et hus der. Hun prøvde å lokke søstrene over til sin side ved å fortelle dem at huset i Roma var ment å bli et eget institutt. I denne aspirasjon følte hun seg sterkt støttet av Don Fantini og Msgr Gagliardi.

Men det hardeste slaget ble tildelt Don Fusco av den søsteren som han anerkjente og respekterte høyest, nemlig sr. Crocifissa, som mislikte grunnleggelsen av L’opera degli Artigianelli. Hun begynte med å hindre kvestoren, den søsteren som hadde ansvaret for økonomien, å bringe alle inntektene fra kvesturet til grunnleggeren. Faktisk ble det i hemmelighet tatt en god del av pengene for å kjøpe noen ting som grunnleggeren ikke måtte få vite om. Nyheten om denne konflikten kom til Roma og styrket sr. Giacinta i hennes stilling. Med betydelig skuffelse var Don Alfons klar over situasjonen i Roma. Den 28. november sendte han generalsuperior sr. Crocifissa til Roma for å erstatte sr. Giacinta som superior i huset med sr. Artemisia Cirillo.

Den ubehagelige overraskelsen var at sr. Crocifissa ikke kom tilbake til moderhuset, men tok side for dissidentene, fascinert av den mulige anerkjennelse av instituttet som sr. Giacinta stilte henne i utsikt. I huset i Roma hadde Don Fantini tatt over instituttets tømmer. Sr. Artemisia Cirillo, lite velkommen og dårlig behandlet, returnerte til Angri og rapporterte alt til grunnleggeren, som tålmodig og fornuftig, for ikke å sette sr. Crocifissa i et dårlig lys, ikke stilte noen spørsmål. Han bestemte seg for å dra personlig til Roma.

Den 19. desember kom han til Via Germanico og banket på døren til sine søstre, men de åpnet ikke døren for ham. Søsteren i porten lot som hun ikke kjente ham. Don Alfons insisterte på at det var ham, pateren, men søsteren sa at på grunn av bispedømmets beslutninger kunne de ikke ta imot fremmede. Grunnleggeren kunne knapt tro hva han hørte og kunne bare håpe at det var en dårlig drøm. Hans hjerte ble gjennomboret av sorg. Han gikk til San Pietro ledsaget av sin nevø, Msgr Del Pezzo. Han sto foran statuen av St Alfons og sa: «Hvis jeg skal lide som du, vil også jeg være en helgen». Han dro først for å bo på et hotell, og deretter hos redemptoristpatrene i San Gioacchino i distriktet Prati di Castello. Han valgte deres superior som fredsmegler, og han dro til Via Germanico og snakket med sr. Crocifissa. Etter å ha snakket med henne skjønte han at forskjellene med grunnleggeren var for dype, rådet han da Don Alfons å overlate saken til kardinalvikaren.

Kardinal Pietro Respighi (1843-1913), vikar av Roma (1900-13), sa til ham: «Du har etablert gode søstre som gjør sin plikt. Nå må du trekke dag!» Dette var for ham et øyeblikk av stor lidelse, og han ble sett bedende i store kvaler, som Jesus i Getsemane, i kapellet i moderhuset i Angri og i kirken San Gioacchino ai Prati i Roma.

Alfons Maria Fusco ble syk om kvelden den 5. februar 1910, og morgenen etter, den 6. februar, mottok han etter eget ønske de siste sakramentene. Deretter velsignet han med skjelvende hender sine egne døtre som sto gråtende rundt hans seng, og sa: «Herre, jeg takker deg, jeg har vært en unyttig tjener». Deretter snudde han seg mot søstrene og sa: «I himmelen vil jeg ikke glemme dere, men vil alltid be for dere». Deretter døde han fredelig i hjembyen Angri. Straks spredte nyheten om hans død seg, og hele søndagen kom det en strøm av gråtende mennesker som sa: «De fattiges far er død, helgenen er død». Han ble gravlagt på kirkegården i Angri. Den 27. februar 1928 ble hans levninger flyttet til kapellet i baptistinnenes moderhus i Via Maddalena Caputo nr 17 i Angri, hvor de fortsatt hviler.

Den 22. juni 1951 ble Don Fuscos saligkåringsprosess innledet (andre sier at det skjedde den 27. juli 1939). Den 12. februar 1976 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. juli 2000 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Dette miraklet skjedde med den lille gutten Gershom Chizuma i Zambia. Han ble født den 19. mai 1994 i Mumbwa i Zambia og var en frisk og aktiv gutt helt til den 18. januar 1998. Da ble han syk og fikk høy feber og krampeanfall, og foreldrene brakte ham til sykehus. Der fikk han diagnosen klinisk malaria og fikk en sprøyte, og han synes å komme seg. Men etter kort tid ble hans tilstand betydelig forverret, og han ble overført til sentralsykehuset i Kitwe.

Gershom falt i dyp koma og legen ga ham diagnosen cerebral malaria, som er en av de mest dødelige komplikasjoner av malaria. Blodprøver bekreftet diagnosen og viste at 20 % av guttens røde blodlegemer var angrepet av parasitter. Han reagerte ikke på den tradisjonelle medisineringen, og ytterligere komplikasjoner satte inn. Legenotater fra 2. februar viser at man ventet at gutten ville dø.

Men samme dag kom baptistinnesøsteren Livia Caseri CSJB til sykehuset som vanlig for å besøke Abraham, et barn på deres barnehjem San Martino, og hun møtte Gershoms fortvilede mor Martina. Mens hun trøstet henne, kom hun til å nevne at 2. februar var starten på en triduum-bønn (tre dager) før 88-årsdagen for Alfons Maria Fuscos død den 6. februar 1910. Hun ga et bønnekort for Alfons’ saligkåring til moren og ba henne om å be Alfons Maria gå i forbønn for sønnen. Martina var tvilende, for hun var medlem av adventistkirken, men siden hun var desperat, resiterte hun bønnen sammen med sr. Livia, som deretter la bønnekortet under Gershoms pute. I løpet av natten resiterte Martina bønnen igjen alene, og deretter en gang sammen med sin mor.

Neste morgen våknet gutten til morens store forbauselse opp av komaen, begynte å røre på seg og ropte på sin mor. Hans feber var forsvunnet og han trengte ikke lenger oksygen. Snart drakk han litt melk og spiste litt mykt brød. Legene og sykepleierne kunne attestere at helbredelsen var øyeblikkelig og fullstendig, og den behandlende legen erklærte at den var medisinsk uforklarlig.

Den 7. oktober 2001 saligkåret pave Johannes Paul II ham sammen med seks andre på Petersplassen. Ved den anledningen anbefalte paven ham som et eksempel for prester og for alle pedagoger og en spesiell beskytter av de fattige og trengende.

I årene etter saligkåringen fortsatte mange å be om Don Alfons’ forbønn. Det avgjørende mirakelet skjedde i 2009 med sr. Mariadulcis Miniello, opprinnelig fra Ripalimosani i provinsen Campobasso i regionen Molise i Sør-Italia, men bosatt i Roma i mange år, hvor hun fungerte som generaløkonom. I 2009 ble hun rammet av to hjerne-aneurismer (utposninger), og legene ved San Camillo ga henne lite håp. Etter en rekke operasjoner og rehabilitering var hun henvist til rullestol, sterkt funksjonshemmet og ute av stand til å gjenkjenne sine kjære. Men de sterke bønnene fra hennes familie og søstrene om Don Fuscos forbønn klarte å oppnå et mirakel. Mens hun var i kirken til søndagsmesse den 25. oktober, begynte hun å reagere, og hun snudde seg og kjente igjen sin bror. Deretter ble hun igjen den sr. Mariadulcis som alle kjente og elsket. Ordenssøsteren er i dag 66 år gammel og har fulgt helligkåringsprosessen som postulator, en oppgave som deretter ble overlatt til den sekulære postulatoren Paul Vilotta.

Den 26. april 2016 undertegnet pave Frans Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente denne helbredelsen som et nytt mirakel på Alfons’ forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring.

Han ble helligkåret den 16. oktober 2016 av pave Frans på Petersplassen sammen med seks andre, de hellige Manuel González García (1877-1940), spansk biskop og ordensgrunnlegger, Salomo Leclercq (1745-92), ordensbror FSC, Ludvig Pavoni (1784-1849), prest og ordensgrunnlegger, Elisabeth Catez (av den helligste Treenighet) (1880-1906), ordenssøster OCD, Josef Gabriel del Rosario Brochero (1840-1914), argentinsk sekularprest, og Josef Sánchez del Río (1913-1928), meksikansk ung legmann og martyr.

Don Fuscos minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 6. februar:

Angris prope Salérnum in Campánia Itáliæ, beáti Alphónsi Maríæ Fusco, presbýteri, qui, ministério inter agrícolas déditus, institutióni iúvenum, præsértim páuperum orphanorúmque, semper consúluit et Congregatiónem Sorórum a Sancto Ioánne Baptísta fundávit.

I Angri i nærheten av Salerno i Campania i Italia, den salige Alfons Maria Fusco, prest, som var viet til tjeneste blant bønder, han ga utdannelse til unge, spesielt de fattige og foreldreløse, og han ga alltid råd og grunnla kongregasjonen Søstre av den hellige Johannes Døperen.

I dag arbeider hans kongregasjon i sytten land over hele verden (Italia, Polen, Moldova, Romania, Argentina, Brasil, Canada, Chile, Filippinene, India, Madagaskar, Malawi, Mexico, Sør-Afrika, Sør-Korea, Zambia og USA).

Kilder: Resch BT5, Wirth (6), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, vatican.va, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, EWTN/OR, alfonsomariafusco.org, battistine.it, csjb.com, diocesinocerasarno.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. juli 2005 – Oppdatert: 13. oktober 2016