Den hellige Amicus av Montecassino (~925-~1045)

Den hellige Amicus (it: Amico) ble født mellom 920 og 930 nær Camerino i regionen Marche i Midt-Italia. Alt vi vet om ham, kommer fra to middelalderske biografier, hvorav en åpenbart ble skrevet av en samtidig. Begge består i stor grad av mirakelmyter. Han ser ut til å ha kommet fra en fornem familie og ble betrodd av foreldrene til et kloster for å forberede seg på et monastisk liv.

Men som tyveåring forlot han klosteret og ble sekularprest i Camerino. Men etter å ha overtalt sin far, mor, brødre og nevøer til å gå i kloster, gjorde han selv det samme og ble regulær benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Men han fat at livet der ikke var asketisk nok, så derfor ble han eremitt. I tre år levde han alene i et gravmæle på Monte Torano dell'Aquila i bispedømmet Ascoli Piceno.

Men så begynte disipler å samle seg rundt ham. Det blir sagt at han ved en anledning på mirakuløst vis fikk slutt på en hungersnød. Til slutt bodde han i klosteret St. Peter i Fonte Avellana – det klosteret som var grunnlagt av den hellige Dominikus av Sora i 1025, ikke det som ble ledet av den hellige Peter Damian og tilhørte de såkalte avellanerne, som senere ble slått sammen med kamaldulenserne. I 1069 ble St. Peter et datterhus av benediktinernes moderhus på Montecassino, har Amicus fått tilnavnet «av Montecassino», men han kalles også «av Avellana».

Amicus døde rundt 1045, angivelig 120 år gammel. Han ble gravlagt i klosteret St. Peter. Mange helbredelser skjedde på hans grav. Hans minnedag er 3. november, men 2. november nevnes også. Hans navn nevnes ikke i Martyrologium Romanum. Han er ikke identisk med den munken Amicus som nevnes av Peter Damian i et av sine brev. Han æres spesielt i Montecassino.