Den hellige Anastasia Patricia (d. ~567)

Den hellige Anastasia Patricia (patrisierinnen) skal ha vært en adelig kvinne i Konstantinopel på 500-tallet.

Legenden forteller at Anastasia var datter av en egyptisk adelsmann og ble hoffdame ved keiser Justinians (527-65) hoff i Konstantinopel. Hun var usedvanlig vakker, og etter at hun tidlig ble enke, ble keiseren interessert i henne, noe som førte til at keiserinne Theodora ble voldsomt sjalu. Anastasia prøvde å unngå bråk, og for å unnslippe keiserinnens vrede, flyktet hun til Egypt. Der dro hun ut i ørkenen og gikk inn i et nonnekloster ved Alexandria, på et sted kalt Pempton. Dette klosteret ble senere oppkalt etter henne.

Etter at keiserinne Theodora døde i 548, satte keiser Justinian i gang en leteaksjon etter Anastasia, for nå ville han gifte seg med henne. Da flyktet hun ut i ørkenen Sketis (nå Wadi Al-Natrun), hvor hun møtte den hellige abbed Daniel. For hennes sikkerhets skyld lot han henne ikle seg mannsklær og kalte henne «evnukken Anastasius». Han ga henne en klostercelle i en hule tre mil fra Sketis, hvor hun kunne leve som munkeeremitt, noe som på denne tiden bare var tillatt for menn. Han ga henne en regel og beordret henne til aldri å forlate hulen og aldri motta noen. Han sørget for at bare en annen munk, en av hans disipler, visste om stedet. Denne munkens oppgave var å bringe en liten porsjon brød og en krukke med vann til hulen hver uke og sette det ved inngangen.

Anastasia levde i sin hule som eremittmunk i 28 år i konstant bønn. Alle trodde at det var evnukken Anastasius som bodde i hulen. En dag avslørte Herren for henne den dagen hun skulle dø. Hun skrev da et budskap til Abba Daniel på et potteskår: «Ta med spadene og kom hit». Dette la hun utenfor hulen så disippelen skulle finne det. Da abbed Daniel fikk beskjed, visste han at Anastasia var døden nær. Han dro sammen med sin disippel for å besøke henne og høre hennes siste ord. De hadde med seg alt som var nødvendig for begravelsen.

De fant at Anastasia fortsatt var i live, og Daniel hørte hennes skriftemål og ga henne kommunion. På Abba Daniels anmodning velsignet Anastasia ham og disippelen, og med ordene: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd» døde hun i fred. Dette var rundt 567-568.

Før sin død ba Anastasia om å bli gravlagt i sine egne klær. Men da graven var gjort klar, ga abbeden sin kappe til disippelen og ba ham om å kle den døde «broderen» i den. Da han tok på henne rassaen, la munken merke til at hun var en kvinne, men han turde ikke å si noe. Men da de vendte tilbake til klosteret etter å ha gravlagt nonnen, spurte disippelen Abba Daniel om han visste at «Athanasius» var en kvinne, og abbeden fortalte om alle detaljene i hennes historie. Senere ble abbedens fortelling skrevet ned og mottok mye ros.

Sannsynligvis er dette bare en from romantisk myte. Hennes historie er bevart i en versjon av det koptisk-arabiske Synaxarion og fra en fortelling om Daniel av Sketis. Anastasias relikvier ble overført til Konstantinopel i år 1200, og der ble de stedt til hvile ikke langt fra kirken Hagia Sofia. Hennes festdag er 10. mars i de ortodokse og katolske kirkene, og den 26. Tobi i den koptiske kirkens kalender. I kunsten fremstilles Anastasia Patricia som en adelskvinne med en palme og en bok som sitter ved en grav i bønn. Hun kalles også Anastasia av Alexandria, Anastasia av Sketis eller Anastasia evnukken.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Andre eksempler er de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.