Den hellige Abraham av Rostov (1100-t)

Den hellige Abraham (Abramius; ru: Avraamij; Авраамий) ble født som Aberkios (Abercius; ru: Averkij; Аверкий) tidlig på 1100-tallet nær Galitsj (ukr: Halytsj) i den sørvestre delen av Ukraina. Hans foreldre var ikke kristne. Som ung mann led han av en kronisk sykdom, men han ble helbredet da han i desperasjon påkalte de kristnes Gud for hjelp. Han ble døpt og forlot hjemmet for å bli munk. Han tok da navnet Abraham.

En tid senere mottok han et guddommelig kall om å dra til Rostov Velikij («store Rostov») i Jaroslavl oblast og spre evangeliet til dem der som fortsatt var hedninger. Han slo seg ned i en fattigslig hytte ved bredden av Nerosjøen og arbeidet med stor nidkjærhet der i mange år. I nærheten av hans celle var det et hedensk tempel, hvor hedningene tilba et steinbilde av Veles (Volos, Beles), noe som skapte frykt blant innbyggerne i Rostov. I en mirakuløs visjon sto den hellige evangelisten Johannes foran Abraham og ga ham en stav med et kors på toppen, og med den ødela han avgudsbildet.

Abraham bygde to kirker for dem han omvendte, den første var viet til evangelisten Johannes, som viste seg for ham. Den andre var viet til Epifani eller Teofani og ble bygd på det stedet hvor det berømte hedenske gudebildet hadde stått. Nær denne andre kirken etablerte han Epifani-klosteret i Rostov og ble selv den første abbeden der med tittel av arkimandritt, samtidig som han fortsatte med sin forkynnelse og misjonsarbeid i området. Mange ble omvendt og døpt av ham. Hans innflytelse var spesielt stor overfor barna, som han lærte å lese og skrive, instruerte dem i Guds lov og ga den monastiske tonsuren til mange blant dem.

Det strømmet snart til menn som ville bli munker hos Abraham. Alle som kom til klosteret, ble mottatt med kjærlighet. Abrahams liv var et liv i konstant bønn og arbeid for brødrenes beste, han hogg ved for ovnen, vasket munkenes klær og bar vann til kjøkkenet. I alt arbeid var han den fremste og underviste alle med tålmodighet og ydmyk visdom, frivillig fattigdom og kyskhet, åndelig visdom og nestekjærlighet for brødrene.

Abraham døde i høy alder. Vi vet ikke nøyaktig når, men det var en 29. oktober mellom 1073 og 1077. Han ble gravlagt i Epifani-kirken i Rostov, som han selv hadde grunnlagt. Hans relikvier ble avdekket under storfyrst Vsevolod Georgijevitsj (1176-1212), og han var gjenstand for en folkelig kult allerede på slutten av 1100-tallet. Hans minnedag er 29. oktober. Feiringen av en synaxis (fellesfest) for de hellige fra Rostov og Jaroslavl i Russland den 23. mai ble etablert den 10. mars 1964 etter resolusjon fra patriark Aleksij I (1945-70) og den hellige synode i Den russisk-ortodokse kirke. Hans relikvier hviler i dag åpent i Teofani-katedralen i hans kloster.

Abraham blir noen ganger betegnet som en temmelig usikker skikkelse i russisk kirkehistorie, og han ble noen ganger plassert på 900- eller 1000-tallet og kjent som «Rostovs apostel». Men historien om hans liv og arbeid som misjonær er klar nok, og uten den vanlige utbroderingen med fabrikkerte mirakler.

Russlands første tsar, Ivan IV den Grusomme (storfyrste 1533-47; tsar 1547-84), tok i år 1551 en runde til de hellige steder før sitt hærtog mot Kazan. I klosteret Teofani-Abramjev viste munkene ham den staven som Abraham hadde ødelagt avgudsbildet av Veles med. Tsaren tok staven med seg på hærtoget, men korset ble værende i klosteret. Da tsaren kom tilbake etter å ha undertvunget khanen, ga han ordre om at det skulle bygges en ny steinkirke ved klosteret med fire kapeller, og han utstyrte det med bøker og ikoner.