Den salige Antonius Martin Slomsek (1800-1862)

Den salige Antonius Slomsek (sl: Anton) ble født den 26. november 1800 i landsbyen Slom i Ponikva i området Sentjur ved Celje (ty: Cilli), ved jernbanen mellom Maribor og Ljubljana i dagens Slovenia, som da var en del keiserriket Østerrike. Han ble døpt samme dag i sognekirken St. Martin, og Ursula Zabukovsek og Simon Korze var hans faddere. Han var eldste sønn av Marko Slomsek og Marija Zorko og kom fra en velstående slovensk bondefamilie fra Steiermark (som også omfattet det nordøstlige Slovenia).

Etter overtalelser fra Marija og kapellan Prasnikar gikk faren til slutt med på at Antonius skulle få begynne på skolen hos p. Prasnikar etter søndagsmessen, i et lite rom i et tidligere vakttårn. Etter skoleåret fikk han premie som beste elev, og moren og sognepresten bestemte at han måtte fortsette skolegangen. Han dro først til Celje. Men like etter at moren hadde født sitt åttende barn, døde hun uventet og etterlot Marko med ansvaret for alle de små barna. Han giftet seg da med den 27 år yngre Marija Hudej, som ble en stemor, men ingen ny mor for barna.

I 1821 døde faren, og gården ble overtatt av den nest eldste sønnen Josef. Han hadde imidlertid ikke noe av farens flittighet og fasthet, så det gikk raskt nedover med gården. På grunn av alt dette ble p. Prasnikar, senere sogneprest i Olimje, som en mor, far, velgjører og uerstattelig venn for unge Antonius. Men under skolegangen i Celje ville han ikke være en økonomisk byrde for p. Prasnikar, så han prøvde å tjene penger selv. Han underviste barn av rike foreldre for å tjene inn utgiftene til kost og losji.

Antonius' ønske om å bli prest vokste tidlig frem. Etter eksamen i Celje dro han til Ljubljana (ty: Laibach) for å gå på gymnaset. Blant hans medelever var den senere store slovenske poeten France Preseren. Etter noen måneder i Ljubljana dro Antonius til Senj i dagens Kroatia for å fullføre filosofistudiene ett år tidligere.

Deretter dro han til Klagenfurt (sl: Celovec) i Kärnten i Østerrike for å studere teologi. På grunn av germaniseringen var det slovenske språket i fare for å forsvinne, så derfor organiserte Antonius med tillatelse fra seminarets ledelse kurser i slovensk for dem av sine medseminarister som var mindre bevisste enn ham på at blant deres plikter som hyrder var å være nær sitt folk. Femti seminarister meldte seg.

I Klagenfurt tilbrakte han mye tid på biblioteket, og han ble også valgt til bibliotekar. På grunn av sin ekstraordinære flittighet og sin teologiske og pastorale modenhet ble han presteviet allerede etter det tredje året i teologistudiene. Han ble presteviet den 8. september 1824 i Klagenfurt, på festen for Marias fødsel, av biskop Jakob Pavlic av Gurk (sl: Krsko). Han var 23 år gammel. Sin første messe feiret han den 26. september i Olimje, hvor p. Prasnikar var sogneprest og holdt prekenen. Deretter vendte han tilbake til Klagenfurt for å gjøre ferdig det siste året av teologistudiene.

Antonius startet sin pastorale tjeneste i 1825 som kapellan i Bizeljsko. Han var ikke redd for å arbeide, men trivdes ikke med den kalde atmosfæren i prestegården. Han kom ikke overens med sognepresten, så i 1827 ba han om å bli flyttet til et annet sogn. Biskopen sendte ham til Nova Cerkev («Ny kirke»), ikke langt fra Vojnik og hans hjemtrakter. Der fant han seg hjemme i prestegården, og i den gamle sognepresten fant Antonius en utmerket veileder og venn. Antonius pleide ham omhyggelig under hans sykdom, og i anledning sogneprestens 50-årsjubileum holdt han en preken til ham.

I 1829 ble Antonius flyttet til Klagenfurt, hvor han i ni år var åndelig veileder for seminaristene. Han var en forkjemper for den religiøse og kulturelle fornyelse av det slovenske folk, som hadde mistet sin politiske identitet tusen år tidligere og var utsatt for en rask germanisering. Det fantes ikke bøker, magasiner og aviser på slovensk, forbudt av den østerrikske regjeringen i frykt for panslavisme. I denne tiden skrev han mye, både for barn og voksne. Han samlet også folkesanger som han senere ga ut under tittelen «Sanger samlet i Kärnten og Steiermark», selv om halvparten av dem var skrevet av ham selv. Han gjenopptok også kurset i slovensk som var blitt lagt ned da han flyttet. I sommerferiene reiste han mye og krysset hele landet til fots, fra Klagenfurt til Salzburg, fra Wien til Oglej, Gorizia og Videm og videre til Zagreb og Varazdin.

I 1838 søkte han om å få sognet Vuzenica (ty: Saldenhofen an der Drau), som da var uten sogneprest. I oktober begynte han i sin nye stilling og skapte liv i den døende menigheten. Han restaurerte sognekirken og bygde om prestegården. Ved matbordet snakket han og hans to kapellaner latin to dager i uken, tysk to dager og slovensk tre dager i uken. Han opprettet en søndagsskole for barna og skrev og utga den berømte læreboken for søndagsskoler under tittelen «Lille Blazey og Agnes på søndagsskolen». Den ble til og med oversatt til tsjekkisk og russisk, og boken hadde stor innflytelse på den senere utviklingen av skolesystemet i Slovenia. I dag kan vi forbauses over alt han ville lære barna på søndagsskolen: ved siden av lesing og skriving også matematikk, grunnleggende tysk, religion, hygiene, botanikk, planetene, fruktdyrking og førstehjelp.

I 1844 utnevnte biskopen Antonius til domkannik ved katedralen og inspektør for skolene i bispedømmet Lavant. Dette arbeidet tok to dager i uken, og dermed begynte en periode med hardt arbeid delt mellom Vuzenica og bispesetet St. Andreä (sl: Sv. Andraz) i Lavantdalen. I lengden var denne delingen ikke holdbar, så senere i 1844 forlot han Vuzenica og slo seg ned i St. Andreä. For skolebarn skrev han to bønnebøker, en på slovensk: Angel molitve («Bønnens engel») og en på tysk: Andachtübungen für Schüler («Andaktsøvelser for skolebarn»). I denne perioden var han også svært opptatt av sang. Han ønsket å gi ut flere bøker, men det ble med en: «Den glade skole av vakker sang for flittige skolebarn». Hymneboken ble utgitt senere, etter at han var blitt biskop, men han fikk aldri ordnet hele materialet med hymner og messesanger.

Allerede i 1844 ønsket Antonius å realisere sin dristige ide at Slovenia skulle ha sitt eget forlagshus som kunne utgi gode og billige bøker for slovenerne. I 1845 avslo myndighetene dette, og forlagshuset ble forbudt. Antonius var forbløffet, men ga ikke opp. Snart bestemte han seg for et nytt prosjekt: Hvis det ikke var mulig med et slovensk litterært selskap, var det i det minste mulig å skrive og spre slovenske bøker. Hele året forberedte han seg og inviterte andre til å delta. I begynnelsen av 1846 kom det første nummeret av årboken Drobtinice («Små smuler») i Klagenfurt, som deretter kom ut i 16 år fremover. Antonius skrev også for flere aviser.

I stadig sterkere grad ble Antonius den gamle og syke fyrstebiskop Franz Xaver Kutnars høyre hånd. Han var biskopens rådgiver og assistent i pastorale spørsmål som ikke var enkle på den tiden. I august 1845 døde abbeden i Celje, Filip Schneider. Celje var bispedømmets gamle sete og var fortsatt et viktig kirkelig senter på den tiden fordi bispesetet var flyttet så langt nord. Biskop Kutnar foreslo at Antonius søkte på stillingen i Celje.

Den 3. mars 1846 ble Antonius utnevnt til abbed av Celje, bare en uke etter biskop Kutnars død. I sine gravtale priste Antonius biskopenes fortjenester og uttrykte sin dypeste respekt for ham. Å forlate den vakre Lavantdalen var ikke lett for Antonius, som hadde blitt glad i stedet og menneskene der. Den 25. april 1846 kom den nyutnevnte sognepresten og abbeden til Celje i en vogn. Han kom stille uten å tiltrekke seg oppmerksomhet, og han begynte straks å arbeide. Han hadde mange planer i sitt nye embete.

Men snart etter hans ankomst til Celje fikk Antonius brev fra kardinal Schwarzenberg fra Salzburg, som anbefalte at han aksepterte embetet som biskop for bispedømmet Lavant etter biskop Kutnar. I sin ydmykhet ønsket han at han kunne unngå denne stillingen, men han avslo ikke. Det ble utvekslet flere brev mellom ham og kardinalen før avtalen var i orden.

Dermed ble han utnevnt til fyrstebiskop for det daværende tospråklige bispedømmet Lavant med sete i St. Andreä i Lavantdalen i Kärnten i dagens Østerrike. Den 15. juni tok byen Celje farvel med sin sogneprest og abbed. I det gamle benediktinerklosteret Maria Plain forberedte han seg på ordinasjonen. Han ble bispeviet i Salzburg den 5. juli 1846, på festen for de hellige Kyrillos og Methodios. Han valgte som bispemotto Ad maiorem Dei gloriam animarumque salutem, «For Guds større ære og sjelenes frelse». To uker senere tok han bispedømmet i besittelse. I den forbindelse tok han også navnet til sin fadder ved fermingen og sin sognepatron Martin.

Biskop Slomsek residerte i Sankt Andreä til 1859. Han ønsket å få trukket opp nye bispedømmegrenser etter nasjonalitet, en ide som hadde vært diskutert lenge, men definitivt avslått av keiseren i 1832. Men Slomsek ga seg ikke, og etter tretten års arbeid fikk han samtykke fra både keiseren og paven. Den 1. juni 1859 ble Lavantdalen og distriktet Völkermarkt i Kärnten overført til bispedømmet Gurk, mens distriktet Marburg (Maribor i dagens Slovenia) ble overført fra bispedømmet Seckau (fra 1963 Graz-Seckau) til Lavant, som fra da av omfattet hele det sørlige Steiermark (i dag det nordøstlige Slovenia).

Etter dekret fra Konsistoriekongregasjonen i Vatikanet av 20. mai 1857 ble bispesetet flyttet fra St. Andreä til Maribor, og sognekirken St. Johannes Døperen ble opphøyet til katedral. Navnet Lavant ble imidlertid beholdt på bispedømmet (til 1964, da det fikk navnet Lavant-Maribor; fra 1968 Maribor). Den 15. august 1859 holdt biskop Slomsek sin siste messe i St. Andreä, og den 4. september 1859 gjorde han sitt høytidelige inntog i Maribor. Den nye katedralen var vakkert restaurert for anledningen.

Slomsek var en patriot som ikke henfalt til en blind nasjonalisme. Han bidro til styrkingen av det slovenske språk og grunnla mange nye skoler. Han var en begavet sjelesørger og en stor taler. Han oppmuntret til en kontinuerlig formasjon av presteskapet og innførte regelmessige pastoralkonferanser og åndelige øvelser for prester. Han fremmet også folkemisjoner i menighetene, og han ledet noen av dem selv (St. Andreä 1850, Ponikva 1851, St. Leonhard i Kärnten og Stari Trg ved Slovenj Gra desember 1853, Vitanje og Sladka Gora 1854, Brezice 1855, Slovenska Bistrica, Völkermarkt og Celje 1857, Maribor 1860).

I revolusjonsåret 1848 fikk den slovenske nasjonale bevegelsen et nytt oppsving. I et manifest til keiseren forlangte slovenerne at slovensk skulle bli skole- og administrasjonsspråk og at de slovenske områdene skulle samles og få indre selvstyre. Østerrikerne slukket gløden fra revolusjonsåret, men i konstitusjonen av 1848 ble keiserrikets ulike folk innrømmet de nasjonale rettighetene som så lenge var etterlengtet, og i konstitusjonen fant Slomsek det redskapet han trengte.

I 1853 grunnla han forlagshuset Mohorjeva Druzba (St. Hermagoras), som fortsatt virker i Slovenia, Østerrike og Italia. I 1854 utga han i Maribor en helgenlegende, og han var initiativtaker til en slovensk bibeloversettelse. Dessuten regnes han som betydelig politiker, dikter og pedagog.

I 1851 grunnla han bønnebrorskapet Kyrillos og Methodios for å fremme enheten med de ortodokse kristne av østlig tradisjon. Brorskapet ble godkjent året etter av den salige pave Pius IX (1846-78), og det spredte seg til nabolandene. I 1852 inviterte han lasaristene, grunnlagt av den hellige Vincent de Paul, til bispedømmet, og han ga dem kirken St. Josef i Celje. I 1852 grunnla han også seminaret og den teologiske skolen i Maribor. I Celje etablerte han et selskap for fattige og talentfulle skolegutter og bygde et hus som var begynnelsen til et gutteseminar. Han kalte det Maximilianum. En lignende grunnleggelse ble foretatt i Maribor i 1859 med navnet Victorinum. Han var også en ivrig talsmann for misjonsvirksomheten i Afrika og Amerika. Han fikk også oppgaven med å fornye det religiøse liv i benediktinerklostre i keiserriket Østerrike, en oppgave som pave Pius IX hadde betrodd kardinal Schwarzenberg, men som denne delegerte til biskop Slomsek. Denne tjenesten utførte han gjennom apostoliske visitasjoner i 1856/57.

I 1862 begynte biskop Slomseks helse å svikte. Hans tarmproblemer svekket ham for hver dag som gikk, den 24. september 1862 døde han i Maribor, 61 år gammel. Det var stor sorg i hele bispedømmet, og en stor menneskemengde kom for å ta farvel da han ble gravlagt i kapellet for Vår Frue av Smertene på kirkegården i Maribor. Det var mange germanofile i Maribor, slovenere som skammet seg over sin nasjonalitet og snakket bare tysk. Det var ingen hemmelighet at de mislikte Slomsek, og etter begravelsen stanset en gjeng ungdommer ved den åpne graven, spyttet på kisten og spottet: «Den er til deg, din slovenske helgen!»

Da tyskerne okkuperte Maribor i april 1941, var alt som var forbundet med Slomsek, i veien for dem. Mennesker kom regelmessig til hans grav med blomster og lys og ba der. I juni 1941 ga tyskerne derfor ordre om at hans kiste skulle flyttes til et annet sted. Ettersom det var nødvendig å handle raskt, ble kisten heist opp fra krypten, lagt i en galvanisert kiste og overført til krypten under fransiskanerkirken. I 1978 ble katedralen i Maribor restaurert, og bak høyalteret ble også krypten omarrangert. På kvelden før feiringen av 750-årsjubileet for bispedømmet Maribor (Lavant) mottok seminaristene høytidelig kisten ved døren i den restaurerte katedralen, bar den til krypten og satte den ned der.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte mennesker å se på Slomsek som en helgen, og ideen om en saligkåringsprosess ble født i sirkelen rundt presten og parlamentsmedlemmet Anton Korosek i 1912. Hans saligkåringsprosess ble innledet på bispedømmenivå i 1926, og i mange år ble materiale og hans skrevne verker samlet inn. Under en festival i Maribor i 1935 ble det samlet inn rundt 400.000 underskrifter for hans saligkåring. Prosessen ble avbrutt av Andre verdenskrig, men heldigvis ødela ikke tyskerne det innsamlede materialet.

Etterkrigstiden var også hard for Kirken, og prosessen kunne ikke fortsettes. Den ble avsluttet i 1962 da biskop Maksimilijan Drzecnik sendte over materialet til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den 13. mai 1996 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). I den forbindelse ble hans relikvier identifisert i Maribor, og siden har hans kiste hvilt i kapellet for Det hellige Kors i katedralen i Maribor.

Den 3. juli 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt den mirakuløse helbredelsen av abbeden og prelaten Friderik Kolsek fra Celje. Antonius Martin Slomsek ble saligkåret av paven den 19. september 1999 under hans besøk i Maribor. Slomsek er den første slovenske salige. Hans minnedag er dødsdagen 24. september.