Den hellige Bademus av Betlapat (d. 376)

Den hellige Bademus (Badimus, Bademius, Bademe; ru: Vadim) levde på 300-tallet i Persia. Da satt kong Shapur II (Sapor) (309-79) på Persias trone, en av historiens mest grusomme enevoldsherskere. Hans forfølgelser av de kristne startet i 326, i det attende året av hans regjeringstid. Det ble gitt ordre om å ødelegge kirker og klostre og å tvinge troende til å ofre til gudene. De som ga etter, skulle belønnes, mens de som nektet, skulle tortureres uten nåde. Etter en andre forfølgelse i 339 satte kong Shapur II i 340 i gang for alvor med de voldsomste forfølgelsene av de kristne i sitt kongerike. Denne forfølgelsen varte til kongens død i 379. Historikeren Sokrates regner opp 16 000 navngitte martyrer som nektet å overgi sin tro i løpet av disse førti årene, blant dem 22 biskoper og flere hundre prester og munker, som ble torturert og drept med den orientalske grusomhetenes alle redsler i de største byene. I tillegg flyktet mange andre fra landet under forfølgelsene.

Den rike og fornemme Bademus var født i Beth-Lapat (Betlapat, Bithlapet, Bithlapata, Bethlapeta), det senere Gundishapur, nord i dagens iranske provins Khuzestan. Etter å ha delt ut det han eide, grunnla han et kloster på sine eiendommer i hjembyens forsteder og ble selv arkimandritt (abbed) for syv munker. For bedre å kunne fokusere sine tanker om Gud og for mer konsentrert bønn, dro han noen ganger til et nærliggende ørkenfjell, og der ble han en gang funnet verdig til å få en visjon av Gud. Han tilbrakte hele netter i bønn, og noen ganger gikk han i flere dager uten å spise. Hans vanlige føde var vann og brød. Med mildhet, klokskap og nestekjærlighet ledet han sine munker på perfeksjonens vei. Under kong Shapur IIs forfølgelser ble han i 376 arrestert sammen med sine syv munker. De ble kastet i et fangehull og pisket hver dag i fire måneder.

Prins Nersan (Nirsanes) av Aria, et kristent medlem av det persiske hoffet, ble fengslet omtrent på samme tid fordi han nektet å gå over til zoroastrianismen. Først virket han fast bestemt på å bevare troen, men han klarte ikke å stå imot den gjentatte torturen og falt fra. For å teste Nersans oppriktighet ga kong Shapur ordre om å flytte Bademus inn i Nersans celle, som var et kammer i det kongelige palass i Lapeta. Han lovte å sette fri Nersan og gi ham hans tidligere rang og embeter tilbake, men bare på det vilkår at prinsen ville myrde Bademus med sine egne hender. Den svake mannen, som fryktet at han selv ville bli drept, mottok sverdet, men stivnet i frykt da han skulle til å støte det i abbedens bryst. Den uforferdete Bademus sto foran ham og irettesatte ham: «Ulykkelige Nersan, til hvilken grad av ugudelighet driver du ditt frafall? Med glede løper jeg døden i møte, men jeg ville ønske at jeg skulle falle for en annen hånd enn din, hvorfor må du være min bøddel?»

Nersan vaklet mellom frykt for kong Shapur og frykt for kongenes Konge. Til slutt hogg han med en skjelvende hånd som gjorde sverdet ustødig og kraftløst. Dermed ble Bademus gjennomboret en rekke ganger før Nersan klarte å prestere det fjerde og siste hogget som skilte Bademus’ hode fra kroppen. Dette skjedde den 10. april 376. Martyrens legeme ble kastet utenfor byportene, men ble i hemmelighet tatt vare på og gravlagt av de kristne. Prins Nersan klarte ikke å leve med sin samvittighet og begikk selvmord kort etter. Bademus’ disipler ble løslatt fra sine lenker i 379 etter at kong Shapur II døde. Bademus’ minnedag er 10. april, men 9. april nevnes også.

Den hellige biskop Maruthas av Maiferkat i Mesopotamia (d. ca 415) satte sammen listen over martyrer i Persia under kong Shapur II og skrev hymner til deres ære. Se hans biografi for en oversikt over de martyrene vi hittil har funnet opplysninger om. Under Shapurs forfølgelser ble den blomstrende iranske kirken i praksis utryddet for all fremtid og klarte aldri å hente seg igjen. De kristne som lever der i dag, er små ikke-persiske etniske grupper som innvandret til Iran etter selevkidenes regime.