Den hellige Leonidas av Korint og de syv jomfruer (d. 258)

Den hellige Leonidas og de syv jomfruene står i Acta Sanctorum som del av en større gruppe av korintiske martyrer som feires den 16. april. Men, som redaktørene av Acta Sanctorum forklarer, reflekterer noen av disse navnene ulike dokumentariske tradisjoner for Leonidas’ martyrium.

Leonidas var en lærer i kirken i Troizen (gr: Τροιζην) på halvøya Peloponnes. Han ble på grunn av sin kristne tro brakt til Korint for rettssak, og den ble holdt for guvernør Venustus (Venousto) i Den stille uke sammen med de syv kvinnene som senere led martyrdøden sammen med ham, de hellige Charissa (Chariessa), Nike (Nice), Galina (Gallena), Calis (Cale, Calus, Kalisa, Kalida, Kallista), Nunekhia (Nunechia), Basilissa (Vasilissa) og Theodora. Venustus prøvde å overtale Leonidas og de syv kvinnene til å fornekte sin tro, men de forble trofaste. Leonidas ble torturert ved å bli hengt opp i luften og revet opp med et skarpt instrument. Da all torturen mislyktes, dømte Venustus dem alle til å druknes i Korint-bukten. Det var skjærtorsdag 258.

Før han ble kastet i sjøen, så Leonidas opp mot himmelen og sa: «Se! Og med denne andre dåpen i dag har jeg blitt døpt, noe som gjør mennesket i oss renere». De ble kastet i havet, men vannet mottok dem ikke. De gikk på sjøen som på tørt land, og det sies at Charissa sang med ordene til profetinnen Mariam: «På slagmarken løp jeg, o Herre, og hæren jaget meg. O Herre, jeg fornektet deg ikke, o Herre, frels min sjel!»

Da hedningene så dem, ble de først forbløffet, men etterpå tok de dem over i et skip mens de hellige fortsatte å synge hymnen. De bandt steiner rundt nakken på dem og kastet dem igjen ut på sjøens dyp, hvor de druknet. Deres martyrium skjedde på påskeaften. I flere av manuskripttradisjonene ble gruppen arrestert på lørdag kveld mens de sang hymner som en del av påskevigilien.

Deres martyrologi som stammer fra 1200-tallet, forteller følgende etter at martyrenes legemer var vasket i land: «Fromme mennesker trakk helgenenes legemer opp på stranden, og etter å ha æret dem, gravla de dem. På stedet bygde de en kirke hvor martyrenes levninger ble både opphøyd æret og forherliget i all evighet. Til dem som kommer dit i tro, lar de det velle frem helbredelser hver gang».

Seksten århundrer senere, i 1916, ble deres relikvier gjenfunnet da de viste seg i visjoner til fromme innbyggere i Nye Epidaurus (Nea Epidavros) og oppmuntret dem til å grave etter deres relikvier i ruinene av en gammel kirke «for å finne en skjult skatt». På det stedet hvor de ble bedt om å grave, fant de først et ikon av Panagia (Παναγια). Da de trodde at dette var den omtalte skatten, vendte de hjem igjen, men de fortsatte å ha drømmer. Derfor vendte de tilbake for å grave dypere, og på sytti centimeters dyp fant de en sarkofag som inneholdt relikviene av de syv kvinnelige martyrene og en annen sarkofag med relikviene av Leonidas, som var velluktende. Straks bygde innbyggerne en kirke til deres ære og stilte ut de hellige relikviene av martyrene for venerasjon.

Kirken St. Leonidas ligger i Nye Epidaurus. Hvert år på hans festdag blir relikviene av Leonidas og hans ledsagere brakt fra Bebudelseskirken (som huser skrinet med martyrenes relikvier) til kirken St. Leonidas for feiringen. Forholdet mellom St. Leonidas og Epidaurus er ikke nøyaktig kjent. Vi vet at i 1833 bygde en prest ved navn p. Nikolaos Natsoulis en kirke til ære for den hellige martyren Leonidas, og i hans apolytikion (avslutningshymne) kalles han «den store forsvareren av Epidaurus».

Også i 1916, på den tiden da de hellige avslørte stedet for deres relikvier, viste en kvinne i svart seg til en innbygger av Epidaurus og sa til ham: «Gå og grav der og du skal finne en skatt». Han dro og fant et ikon av Panagia. På det stedet ble det bygd en kirke som ligger ved veien fra Epidaurus til Dyropes med fra Nye Epidaurus.

Litt senere viste kvinnen i svart seg igjen og ba mannen om å gå et annet sted og grave for å finne en enda større skatt. Han og andre dro og fant en kiste av kalkstein med velluktende bein som tilhørte St. Leonidas. De ble plassert i Bebudelseskirken i Nye Epidaurus, og bare på helgenens festdag fraktes hans bein til kirken St. Leonidas i Troizen. En del av hans relikvier er i kirken St. Leonidas og en annen del er i katedralen St. Georg i Poros.

Da relikviene først ble oppdaget, mente man at St. Leonidas var en biskop av Aten. Men seriøse undersøkelser ble gjort av metropolitt Krysostomos II av Argolidas, og han oppdaget at relikviene av St. Leonidas ikke var av ateneren, men av martyren med sine syv ledsagere.

Noen år etter oppdagelsen av helgenenes relikvier kom to menn fra Aegina til Nye Epidaurus med en liten båt for å kjøpe noen sitroner. De hadde hørt om oppdagelsen av helgenrelikviene og gikk derfor til kirken for å kunne ære relikviene. Etter å ha gjort dette, dro de igjen, men ikke uten å ta med seg en liten del av relikviene for sin sikkerhets skyld.

Men da mennene gikk om bord i båten for å dra etter å ha kjøpt inn sitronene, var skipet ikke i stand til å bevege seg. Samme hvor mye de anstrengte seg for å bevege den lille båten, ville den ikke rikke seg. En av mennene ba da: «Min hellige Leonidas, vi æret fromt dine relikvier og tok en liten del av dine relikvier for sikkerhets skyld. Utfør da ditt mirakel slik at vi kan dra». Da de lokale innbyggerne i Epidaurus hørte dette, fortalte de mennene at grunnen til at de ikke kunne bevege seg, var fordi de stjal relikvien og at de burde returnere den hvis de ønsket å dra. Da de la relikvien tilbake, dro de av gårde med sin båt uten noen hindringer eller vanskeligheter.

Lekhaion (Λεχαιον) i Korint er en gammel havn som ligger nord for gamle Korint og fire kilometer vest for den moderne byen Korint. I årene 1956 til 1961 brakte greske arkeologer Lekhaion frem i lyset. Basilikaen i Lekhaion var ikke bare den største i Korint, men også den største som var kjent i verden i sin tid. Den ligger ved Korint-bukten, like vest for havnen i Lekhaion. Den er bygd på stedet hvor Leonidas og de syv kvinnelige martyrene ble gravlagt etter at de druknet i bukten. Den ble bygd sent på 400-tallet eller tidlig på 500-tallet, og atriet ble lagt til kort tid etter.

Basilikaen i Lekhaion var en treskipet basilika med et tredelt tverrskip, esonarthex, exonarthex og atrium (narthex er en enetasjes forhall til kirken. Ligger narthex inne i kirken, kalles det esonarthex og ligger det foran fasaden, kalles det exonarthex). Den var usedvanlig rikt dekorert og hadde en mengde ulik marmor og kapiteltyper. En enorm hvelvapsis, gjennomhullet av mange vinduer, dominerte den østlige enden. I atriet var det en stor fontene, og det er også funnet spor av omfattende vannanlegg. Basilikaen var blant de beste kirkelige bygningene i øst.

Baptisteriet (dåpskapellet) er en separat konstruksjon, eldre enn basilikaen og senere knyttet til den med to vegger. Det finnes noen indikasjoner på at baptisteriet fortsatte å bli brukt til liturgier etter at hovedbasilikaen var skadet og forlatt, trolig som et resultat av seismisk aktivitet midt på 500-tallet. Baptisteriet er en oktogon med en sentral font og en apsis i øst. Baptisteriet ligner på martyria og graver i Italia og Nord-Afrika, og dette kan henspeile på kirkens og baptisteriets funksjon som en martyrhelligdom. Hvis bygningen er viet til St. Leonidas og hans ledsagere som ble druknet like ved, kan dette forklare bygningens betydning som et sted for dåp. Det er en opplagt sammenheng mellom martyrfortellingen om død på havet, dåpens sakrament, martyrenes død på påskeaften og basilikaen i Lekhaions beliggenhet ved kysten.

Synaksariene i den ortodokse kirke minnes Leonidas’ og hans ledsageres martyrium den 16. april. I likhet med de fleste martyrer fra Korint vet vi svært lite om Leonidas, og enda mindre om hans ledsagere. Hans berømmelse var like stort som den hellige martyr og biskop Kodratus av Korint, og det er klart at han var blant de mest berømte helgener og kirkeledere i Korint.