Den hellige pave Bonifatius I ( - 422)
Minnedag: 4. september
Den hellige Bonifatius I var i følge LP fra Roma og sønn av presten Iocundus. Han var en ledende presbyter som Innocent I betrodde viktige oppdrag til Konstantinopel.
Etter Zosimus død den 26. desember 418 barrikaderte diakonene og noen få presbytere seg i Lateranbasilikaen og hindret resten av prestene å komme inn. Der valgte de den 27. desember erkediakonen Eulalius til ny pave. Det store flertallet av presbyterne samlet seg sammen med mange legfolk i Theodora-basilikaen den 28. desember og valgte den gamle presten Bonifatius. Begge ble konsekrert søndag den 29. desember, Bonifatius i kirken S. Marcello med ni biskoper til stede. Byprefekten, hedningen Symmachus, tok parti for Eulalius i sin rapport til vestkeiser Honorius (393-423) i Ravenna. Bonifatius fikk ordre om å forlate Roma, noe han gjorde under protest. Han var imidlertid populær hos folket og hadde mektige venner ved hoffet, inkludert Honorius' søster Galla Placidia. Så da keiseren mottok en anmodning fra de romerske presbyterne som sterkt støttet Bonifatius, innkalte han begge rivalene til en synode av italienske biskoper i Ravenna.
Da synoden ikke kom frem til noen avgjørelse, overlot keiseren avgjørelsen til et konsil som skulle holdes i Spoleto den 13. juni 419, med biskoper også fra Gallia og Afrika. I mellomtiden skulle de rivaliserende biskopene trekke seg tilbake fra Roma, og biskop Achilleus av Spoleto skulle holde påskemessen der den 30. mars. Bonifatius føyde seg, mens Eulalius' ignorering av ordren gjorde myndighetene rasende, og de utviste ham fra Roma og anerkjente den 3. april 419 Bonifatius som byens biskop. Den 10. april dro Bonifatius høytidelig inn i byen under folkets jubel.
I juli 420, da Bonifatius var alvorlig syk og engstelig for at skismaet skulle bryte ut på nytt hvis han døde, ba han keiseren sørge for fred hvis det skulle bli et nytt valg. Som svar fordømte Honorius valgintriger og ga ordre om at hvis to kandidater skulle bli valgt, skulle begge diskvalifiseres, i stedet skulle det holdes nytt valg. Myndighetene ville bare akseptere en biskop som var valgt enstemmig. Dette første forsøket på å lage regler for pavevalg ble imidlertid uten praktisk betydning.
Den gamle, svakelige og forsiktige Bonifatius tok skritt for å annullere Zosimus' erklæring om å gjøre Arles til et pavelig vikariat, og han ga tilbake de gamle metropolittrettene til Marseille, Vienne og Narbonne.
Bonifatius møtte en ny trussel mot det pavelige vikariat i Thessaloniki, som var formalisert av pave Siricius. Som svar på klager fra biskopene av Thessaly, ga den østromerske keiseren Theodosius II (408-50) den 14. juli 421 ut en konstitusjon som overførte den kirkelige jurisdiksjonen over Øst-Illyria, som nå var et prefektur i det østlige keiserdømmet, til Konstantinopel. Bonifatius arbeidet energisk for å gjenvinne sin autoritet i regionen, og understreket overfor Rufus av Thessaloniki og de andre biskopene at omsorgen for alle kirker, inkludert de østlige, ved en guddommelig utnevnelse lå på Roma, St. Peters sete.
På grunn av sitt gode forhold til den svake vestromerske keiseren Honorius (395-423) klarte paven å overtale Theodosius til å suspendere konstitusjonen, men han kunne ikke hindre at den ble tatt inn i de keiserlige lovtekster. Theodosius samlet lovgivningen helt fra keiser Konstantin den Stores tid i Codex Theodosianus av 438, som fikk gyldighet både i øst og vest.
I Afrika arvet Bonifatius saken til den avsatte presten Apiarius. Zosimus hadde kategorisk krevd hans gjeninnsettelse. Paven mottok et brev av 31. mai 419 fra de afrikanske biskopene, der de meddelte at Apiarius etter å innrømmet sin upassende oppførsel, hadde fått ordre om å gjøre tjeneste i et annet bispedømme. I mellomtiden ba de paven om å undersøke beslutningene, som angivelig var fra Nikea, men i virkeligheten fra Sardika, som Zosimus hadde begrunnet sin innblanding med. De la ikke skjul på sin avsky over arrogansen hos Zosimus' legat. På den andre side var Bonifatius selv skyldig i en indiskresjon da han behandlet en appell fra Antonius, en avsatt biskop av Fussala i Nord-Afrika, som Augustin ubetenksomt hadde utnevnt. Paven sendte ham tilbake til Afrika uten å prøve saken med ordre om at han skulle rehabiliteres.
I kampen mot pelagianismen var Bonifatius en urokkelig forkjemper for ortodoksien, og overtalte Honorius til å sende ut et edikt som krevde at alle biskoper skulle undertegne Zosimus' Tractoria, som forbød kjetteriet. To brev fra pelagianske ledere som bakvasket Augustin, hadde kommet i pavens hender. Han sendte dem over til Augustin, som forberedte en inngående avhandling som svar på dem. Denne dediserte han til paven i et brev som vitner om hans godhet og ydmyke karakter.
Bonifatius var en sann romer, og som sådan utrettelig i å fremme pavedømmets krav. En gang skrev han: «Det har aldri vært berettiget for noe som en gang har vært avgjort av Den apostoliske Stol, å bli tatt opp til revisjon».
På St. Felicitas-kirkegården ved Via Salaria fikk Bonifatius bygd et kapell nær martyrens grav, og der ble han selv gravlagt da han døde den 4. september 422. Hans minnedag er 4. september (tidligere 25. oktober).