Den hellige Bernhard degli Uberti av Parma (~1060-1133)

Den hellige Bernhard degli Uberti (it: Bernardo) ble født rundt 1060 i Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Hans far het Bruno og kom fra en adelig familie som i århundret etter tok navnet Uberti, men han ga opp et liv med makt og luksus og ga i juli 1085 sin arv til slektninger, venner og byens kloster San Salvi. Selv ble han munk i vallombrosanerordenen (Congregatio Vallis Umbrosae Ordinis Sancti Benedicti – CVUOSB) i moderklosteret i Vallombrosa. Det var en asketisk kommunitet som var grunnlagt ikke lenge før av den hellige Johannes Gualbertus.

Med tiden ble Bernhard valgt til abbed i klosteret San Salvio og deretter til vallombrosanerordenens fjerde eller femte generalabbed. Under hans ledelse bredte ordenen seg ut fra Toscana og inn i Emilia Romagna og Lombardia. Mens han hadde vervet som generalabbed, ble han i 1097 utnevnt til kardinal av den salige pave Urban II (1088-99), og han ble betrodd forskjellige oppdrag som pavelig vikar i Nord-Italia og legat til Canossa. På vegne av pave Paschalis II (1099-1118) fremmet han den kirkelige reform i mange byer i Nord-Italia. I anledning innvielsen av den nye katedralen utnevnte pave Paschalis II i 1106 Bernhard til biskop av Parma, som tidligere hadde stått under motpavene Honorius II (1061-72) og Klemens III (1080-1100). Paschalis konsekrerte selv Bernhard, og Parma ble et senter for reformbevegelsen.

På en tid da mange biskoper ikke bare aksepterte, men søkte verdlig makt, ga Bernhard avkall på all den verdslige makt som hans forgjengere på bispesetet hadde fått. Han glemte aldri og lot ikke andre glemme at han var opplært som munk i en svært asketisk skole, og så langt det var forenlig med hans plikter, opprettholdt han sin monastiske observans.

Andrea del Sarto (1486-1531): Den hellige Bernhard degli Uberti, detalj fra «Jomfru med fire helgener» (1530), Galleria Palatina (Palazzo Pitti), Firenze

Parma var på denne tiden alvorlig rammet av flere skismaer. Først hadde biskop Peter Cadalus av Parma den 28. oktober 1061 satt seg opp som motpave Honorius II (1061-72), og deretter var det andre biskoper som støttet erkebiskop Guibert (Wibert) av Ravenna, som den 25. juni 1080 satte seg opp som motpave Klemens III (1080-1100). Bernhard var en nidkjær støttespiller for den sanne paven, den hellige Gregor VII (1073-85), og hans reformer. Han var en spesiell motstander av simoni, som var utbredt i hans bispedømme. Han viste seg som en svært suksessrik biskop, men to ganger ble han forvist fra Parma. Første gang var i 1104 av tilhengerne til motpave Maginulf eller Sylvester IV (1105-11), som arresterte ham ved alteret den 15. august. Han var i eksil i to år.

For vallombrosanerordenen oppnådde Bernhard i 1124 beskyttelse fra keiser Henrik V (1106-25; keiser fra 1111). I investiturstriden inntok Bernhard en mellomstilling, men likevel ble han sammen med paven tatt til fange av keiser Henrik V.

Bernhards skrin i katedralen i Parma

I 1127 kom det til borgerkrig i Tyskland, og hohenstauferne opphøyde hertug Fredrik II av Schwabens bror, Konrad av Staufen (Henrik Vs nevø), til motkonge (1127-35) mot Lothar III (1125-37). Pave Honorius II (1124-30) lyste Konrad i bann i 1128, sammen med erkebiskop Anselm av Milano, som hadde kronet ham til konge av Lombardia. Bernhard protesterte også mot opphøyingen av Konrad, og han ble da igjen drevet i eksil. Lothar kom til Roma for å bli kronet til keiser i 1133. Bernhard forsøkte fortsatt å megle, og da han allerede var syk, mottok han Lothar i Verona i 1133 på vei til Roma.

Bernhard hadde kommet tilbake til sitt bispesete da han døde den 4. desember 1133 i Parma. Vallombrosanerne begynte straks å ære ham som hellig, og hans relikvier ble skrinlagt allerede den 3. desember 1139 av hans etterfølger som biskop, Lanfranc. Dette tilsvarte den gangen en helligkåring. Hans minnedag er dødsdagen 4. desember og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans gravmæle er i koret i katedralen i Parma, og relikvier finnes i Vallombrosa, Firenze og Parma.

Vallombrosanerne regner ham som sin «tredje far» etter de hellige Benedikt av Nursia og Johannes Gualbertus. I kunsten fremstilles han som en eldre kardinal med skjegg som bæres til himmelen av engler. Noen ganger avbildes han mens han preker, gir almisser, velsigner, driver ut demoner eller viser seg for noen troende etter sin død. Han opptrer på malerier av Andrea del Sarto, Bernardino Gatti og Pietro Perugino.