Den hellige Brictius av Tours (~370-~444)

Minnedag: 13. november

Den hellige Brictius av Tours (~370-~444)
Skytshelgen for dommere; for barn og de uskyldig bakvaskete

Den hellige Brictius (Briccius, Brictio, Brice, Brixius, Criccius; lat: Britius) ble født rundt 370 i Touraine i Frankrike. Alt vi kjenner om ham, kommer fra Sulpicius Severus' biografi om den hellige Martin av Tours og fra folkelige tradisjoner som ble samlet av den hellige Gregor av Tours.

Brictius skal ha vært foreldreløs og blitt reddet av Martin. Han fikk sin oppdragelse av klerikerne ved det klosteret Martin hadde grunnlagt i Marmoutier like utenfor Tours. Han hadde opplagt en flyktig og voldsom personlighet og var vill, slem, utakknemlig og uordnet. Han skapte så mye uro i klosteret at Martin beholdt ham utelukkende fordi han så på ham som en prøvelse som var sendt ham av Gud. Hans holdning var: «Hvis Kristus kunne tolerere Judas, kan jeg sikkert holde ut med Brictius».

Som diakon hos Martin skal Brictius ha levd et verdslig liv. Han var forfengelig og ambisiøs, holdt mange slaver og en stor stall og sto i et spent motsetningsforhold til sin biskop. Han var en kritiker av sin overordnede, og mens han var diakon, gikk han rundt og sa at Martin var gal. Da Martin ba ham om å begrunne sin kritikk, benektet han at han hadde sagt noe slikt. Martin svarte at han selv hadde hørt det, men la til: «Men jeg har bedt for deg, og du kommer til å bli biskop av Tours». Brictius gikk bort mens han mumlet at han alltid hadde sagt at biskopen var en narr.

En annen gang satte han ifølge Sulpicius Severus seg selv opp som en modell fordi han var født ved elva Loire og blitt oppdratt i Marmoutier, i motsetning til Martin, som han foraktelig påpekte, som var født i villmarken i Ungarn og oppdratt i militærleirer og var begynt å henfalle til senil overtro på sine gamle dager. Men plutselig angret han og gikk rett til Martin og ba om unnskyldning, noe som aldri var vanskelig å få. Mellom linjene i Sulpicius' beretning, som utvilsomt favoriserer Martin, synes det som om Brictius var representant for et mindretall, kanskje i klosteret, men med sikkerhet i Tours, som betraktet Martin som en outsider og fant ham vanskelig å forholde seg til.

Martin døde i 397, og Brictius ble ganske riktig valgt av folket til den fjerde biskop av Tours i tråd med Martins spådom. Martins episkopat hadde vært langt, men Brictius' ble enda lengre, og det skulle også bli stormfullt. Han bygde den første kirken til ære for Martin utenfor byportene i Tours. Han skjøttet sitt embete, men ble anklaget for flere feil, blant annet slapphet og embetsforsømmelse, noen ganger med rette, andre ganger med urette. Det ble gjort mange forsøk på å få ham forflyttet, men alltid uten hell.

I 429 eller 430, i Brictius' 33. år som biskop, ble han anklaget for utukt. For da vaskehjelpen fikk et barn, ble han beskyldt for å være faren, og menigheten kastet stein på døren hans og ville ha bevis. Den hellige Gregor av Tours forteller at da skal miraklet ha skjedd: Spedbarnet åpnet munnen og sa at biskopen ikke var faren. Dette ble ytterligere bevist ved at Brictius bar glødende kull i hendene til Martins grav, uten at han fikk brannskader. Men likevel var ikke menigheten overbevist, så han ble avsatt.

Han dro til paven i Roma, som ga ham medhold, men ville ikke blande seg inn i lokale forhold. En Armentius ble utnevnt til administrator for Tours. Etter at Brictius hadde vært seks år i eksil i Roma, døde Armentius, og han kom tilbake og overtok bispesetet i Tours og virket der frem til sin død. Tiden i eksil hadde han brukt til å dempe seg betydelig, tilegne seg ydmykhet og legge om sin livsførsel. Han brukte sine siste syv år på energisk apostolisk virksomhet, og det blir sagt at dette inkluderte soning for sine tidligere feil. Han er gitt æren for dannelsen av flere nye kristne sentre.

Brictius døde rundt 444 og ble gravlagt i samme kirke som Martin. På grunn av sin store forandring mot slutten av sitt liv ble han snart æret som helgen. rundt 470, 25 år etter hans død var hans kult fast etablert i Tours, og den ble fremmet av biskop Perpetuus (d. 491) og raskt spredt sammen med Martins kult til England og Italia. Brictius ble spesielt populær i England og forekom i nesten alle monastiske kalendere før 1100 samt i Sarum-kalenderen (Sarum er det gamle navnet på Salisbury). I 580 lot Gregor av Tours Brictius' relikvier overføre til Clermont i Auvergne. Disse befinner seg i dag i kirken San Michele i Pavia i Nord-Italia. Rundt 160 kirker er i dag viet til Brictius i Frankrike (109), Belgia (22), Tyskland (19), Østerrike (3), Luxembourg (2), Sveits (1) og Tsjekkia (1).

Hans minnedag er 13. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han avbildes gjerne sammen med Martin, og hans attributter i kunsten er ild eller glødende kull som han bærer i hendene.

Han er kanskje best kjent i forbindelse med massakren på «St. Brice's Day», for den 13. november 1002 ga kong Ethelred den Rådville (978-1016) ordre om å massakrere alle danske nybyggere i England, noe som fremprovoserte invasjonen som ble ledet av danskekongen Svein.

av Webmaster publisert 26.12.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:54