De salige Caridad Álvarez Martín (1933-1994) og Esther Paniagua Alonso (1949-1994)

Minnedag: 23. oktober

To av De nitten Algerie-martyrene

Disse to martyrene var spanske og tilhørte kongregasjonen «Augustinske misjonssøstre» (Agustinas Misioneras – AM), som ble grunnlagt den 6. mai 1890 av tre kontemplative augustinernonner, Querubina Samarra, Mónica Mujal og Clara Cantó. Den umiddelbare foranledningen for grunnleggelsen var en koleraepidemi på Filippinene, som hadde gjort mange barn foreldreløse. Kongregasjonen er spesielt fokusert på forlatte barn. De første medlemmene av kongregasjonen kom til Algerie i 1933 for å flykte fra republikanernes forfølgelser.

Den salige Caridad Álvarez Martín ble født som María den 9. mai 1933 i Santa Cruz de Salceda i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León nordvest i Spania. Hun var den nest yngste av barna til Constantino Álvarez Quemada og Sotera Martín y Martín. De fikk tolv barn, hvorav fem døde i tidlig alder. To andre søsken, den eldste broren Albino og den eldste søsteren Valeriana, døde i voksen alder. María ble døpt fem dager etter fødselen. Da hun var atten år gammel i 1951, døde hennes far, og tre år senere mistet hun sin mor, som druknet i en brønn i 1954.

En stund arbeidet hun som hushjelp i Madrid før hun som 22-åring i 1955 trådte inn som ordenssøster i kongregasjonen «Augustinske misjonssøstre». Som vanlig på denne tiden tok hun et ordensnavn, i hennes tilfelle sr. María Caridad («Maria av barmhjertigheten»), men hun ble kalt sr. Caridad eller diminutivformen «Cari». Etter å ha avlagt sine midlertidige løfter den 26. april 1957 og gjennomgått et intensivkurs i sykepleie, ble hun i 1958, mens den algeriske uavhengighetskrigen raste på sitt høyeste, sendt til Constantine (alg. arab: Qsentina) nordøst i Algerie for å arbeide som sykepleier. Hun viet seg fullstendig til sin tjeneste. To år etter ankomsten, den 3. mai 1960, avla hun sine evige løfter.

Det kostet henne mye da hun måtte forlate Algerie i 1964 på grunn av problemer med en skulder. Hun hadde da oppnådd gode relasjoner med mange mennesker, med medarbeidere i Caritas og muslimske arbeidere, både franske og algeriske. Hun ble sendt tilbake til Spania, hvor hun ble leder for kjøkkenet i det augustinske kollegiet i Madrid. Det gikk mange år før hun hadde gjenvunnet helsen, og etter å ha vært tvunget til å være borte fra Algerie i 25 år, kunne hun den 9. september 1990 endelig vende tilbake. Hun fant et svært forandret land, men hun hadde fortsatt entusiasmen fra sitt første opphold. Hun ble medlem av kommuniteten i arbeiderstrøket Bab el Oued i hovedstaden Alger sammen med to andre søstre.

Der arbeidet hun hovedsakelig for de fattige og de eldre. Hun var alltid tilgjengelig for å lytte til bydelens eldste som kom for å besøke søstrenes hus, og hun hadde ansvaret for rengjøringen av huset. Hun brukte deler av sin tid til omsorg for barn som kom for å studere i huset, og på kveldene lagde hun te til en gruppe eldre kristne og muslimer som kom til huset. Hun hadde en dyp andakt for Vår Frue. Hver dag resiterte hun rosenkransen, og denne kjærligheten til Jomfru Maria identifiserte henne som ordenssøster.

Den salige Esther Paniagua Alonso ble født den 7. juni 1949 i Izagre i provinsen León i regionen Castilla y León nordvest i Spania. Hun var den andre av tre døtre av Nicasio Paniagua og Dolores Alonso. Hun ble døpt den 19. juni. Mens hun gikk på grunnskolen, gikk hun hver dag etter skoletid for å arbeide på markene med sine foreldre. Av dem arvet hun arbeidsomhet, men også en dyp tro. Hver kveld resiterte hun rosenkransen med søsteren Gloria, og hvis hun merket at søsteren hadde sovnet, dro hun henne opp av sengen for å gjøre alt på nytt. Hun var svært sjenert av natur, men elsket å lese.

Fjorten år gammel forlot hun sin landsby og ble internatelev ved det kollegiet i León som ble drevet av søstre fra kongregasjonen «Augustinske misjonssøstre». I sin ungdom var hun på leting og oppdaget kallet til ordenslivet. Etter sin gymnaseksamen ba hun som attenåring i 1967 om å få tre inn i den samme kongregasjonen. Hun gjennomførte postulantatet i Valladolid og novisiatet i Madrid. Den 13. juni 1970 avla hun sine midlertidige løfter. Deretter vendte hun tilbake til León for å gjennomføre sykepleiestudier og samtidig virke som inspektør ved det samme kollegiet hvor hun hadde fått sin utdannelse. Hun avla sine evige løfter den 15. august 1975.

Hun ble umiddelbart sendt til Algerie og kommuniteten i Blida ved foten av Atlasfjellene. Der tok hun seg spesielt av syke og handikappede barn, som ofte kom til klinikken for sent. Av den grunn besøkte hun også familiene til de små syke og oppdaget fattigdommen de levde i. Hun hadde alltid tid for de handikappede barna, og de pleide å kalle henne «sin engel». Kontakten med den arabiske verden økte hennes forståelse for den arabiske kulturen og religionen og spesielt for folket, som hun ga seg selv reservasjonsløst til. Hennes foretrukne bok var Bibelen som opplyste hennes liv fylt av lys og skygge, men hun leste også Koranen for bedre å forstå folkets tro, og hun elsket å lese den islamske verdens mystikere og sufier.

I 1981 begynte sr. Esther på Det pavelige instituttet for arabiske studier og islamologi (PISAI) i Roma. Til søstrene i kongregasjonens generalat, hvor hun bodde mens hun studerte, forklarte hun at hun ønsket å arbeide hardt for å bli kjent med språket og kulturen til det algeriske folket. Møysommelig lærte hun seg arabisk flytende. To år senere kom hun tilbake til Algerie for å arbeide på universitetssykehuset for funksjonsrehabilitering i Bab El-Oued, fortsatt med funksjonshemmede barn. Hun fortalte om sitt arbeid: «Jeg kan si at det er det samme som en mor har med sine barn: vaske dem, kle dem, mate dem, holde dem og fremfor alt fylle dem med hengivenhet og kjærlighet. Den medisinske omsorgen de får, er ofte minimal, noe som krever større årvåkenhet og større tilgjengelighet».

Etter at de islamistiske fundamentalistene i GIA (Groupe islamique armé) den 30. oktober 1993 avsa en dødsdom over alle jøder, kristne og ikke-troende som ikke forlot landet innen tretti dager, ble situasjonen svært vanskelig for de utenlandske misjonærene. Først da måtte en svært motvillig sr. Esther godta å skifte arbeidssted. Etter seks år forlot hun sine elskede barn og flyttet over til Beni-Nem-sykehuset, som lå nærmere huset med de augustinske misjonærenes kommunitet. Sr. Esther, som var superior i sin kommunitet, ble gjentatte ganger bedt om å komme tilbake til Spania, både fra sin yngre søster Juli og fra sin sogneprest, p. Justino. Den 30. august 1994 ønsket hun imidlertid å reise tilbake til Algerie etter en ferie i Izagre. Som mange andre trodde augustinersøstrene at de var beskyttet av sine røtter i bydelen hvor de hadde bodd lenge.

Etter at de to første misjonærene ble myrdet den 8. mai 1994, ba Spanias ambassade i Alger de spanjolene som bodde i Algerie, om å forlate landet så snart som mulig. Samtidig begynte også de augustinske misjonærene en prosess i sine tre kommuniteter for å bestemme seg for om de skulle reise eller bli værende. De hadde et møte med erkebiskop Henri Teissier (f. 1929) av Alger (1988-2008), i form av en to dager lang retrett den 6. og 7. oktober 1994. I tillegg til alle søstrene deltok også kongregasjonens generalsuperior, Madre Ángela, og provinsialsuperioren i provinsen San Agustín, sr. María-Jesús, som var kommet til landet i begynnelsen av oktober. Der fikk alle søstrene frihet til selv å velge om de ville reise, men alle valgte å bli værende. Alle søstrene signerte et dokument som bekreftet deres beslutning om å bli værende hos det algeriske folket. Under dette møtet oppmuntret erkebiskop Teissier dem til å flytte til en annen bydel som var mindre av et arbeiderklassestrøk og mindre farlig. De svarte: «Dette er distriktet hvor vi er kjent, dette er det distriktet vi må bli værende i».

På dette møtet sa sr. Esther: «For øyeblikket er Jesus den perfekte modellen for meg: Han led, han måtte overvinne vanskeligheter og seiret i korsets fiasko som livets kilde springer ut fra. (…) Ingen kan ta våre liv fordi vi allerede har gitt det (…) Ingenting vil hende med oss siden vi er i Guds hender (…) og hvis noe hender med oss, er vi fortsatt i Hans hender». På samme møte var sr. Caridad ikke et øyeblikk i tvil om å bli værende hos dem som hadde ønsket henne velkommen og som hun elsket dypt: «Jeg er åpen for Guds og mine overordnedes vilje for meg. Jomfru Maria var åpen for Guds vilje, og sannsynligvis kostet det henne noe. Under de nåværende omstendighetene vil jeg forbli i denne holdningen for Gud».

Om ettermiddagen søndag den 23. oktober 1994, Verdens misjonssøndag, ønsket søstrene Esther og Caridad å gå til søndagsmessen hos Jesu små søstre i Bab el Oued, som ble feiret av en prest fra La Mission de France, et territorialprelatur i misjonens tjeneste. Sr. Lourdes, det tredje medlemmet av kommuniteten, og provinsialen, sr. María-Jesús Rodríguez, ønsket å bli med dem. Før de dro, bestemte provinsialen at de skulle følge ambassadens forslag om at ikke alle skulle gå sammen, men to og to. Dette var på grunn av den pågående volden, og begrunnelsen var at hvis noe skulle skje, ville det ikke ramme dem alle fire. Søstrene Esther og Caridad gikk først, og etter at de hadde kommet tilbake for å hente en paraply, fulgte de andre to omtrent fem minutter senere.

Da sr. Lourdes og sr. María-Jesús nærmet seg det siste hjørnet hundre meter fra kirken, hørte de skudd. Folk løp mot og forbi de to søstrene med skrekkslagne ansikter, mens folk i nabolaget begynte å rope til dem fra sine balkonger om å gå hjem, men de fortsatte for å se hva som hadde skjedd. Men flere unge mennesker holdt dem tilbake og fikk brakt dem inn i et hus nær huset til Jesu små søstre, men de hørte gråt på den andre siden. Ved hjelp av en stige så de at medsøstrene Esther og Caridad lå på bakken med tegn på skuddskader. Noen fortalte søstrene at deres venner var blitt skutt av noen menn like før de kom frem til kirken. Da de selv klarte å komme seg dit, så de at søstrene ble kjørt bort i en ambulanse.

Sr. Caridad var blitt skutt i hode og nakke, mens sr. Esther hadde fått tre skudd i hodet. Begge ble transportert til et militærhospital, hvor legen som mottok dem, ropte i smerte: «Når vil drepingen ta slutt? Vi vet ikke lenger hvor vi skal gjøre av alle likene!» Sr. Esther døde først, litt over en time etter at de ble skutt. Det så først ut til at Cari ville klare seg, selv om de ikke klarte å få ut den siste kulen som satt fast i hennes hode. Men neste morgen døde også hun. Sr. Caridad var 61 år gammel og sr. Esther var 45. Sr. Caridad ringte på døren til Jesu små søstre da hun ble skutt, og fortsatt kan man se kulehullet i inngangen.

De to medsøstrene ble drept av islamistiske fundamentalister i GIA (Groupe islamique armé). Den algeriske journalisten Saïd Mekbel skrev: «De var to kvinner på vei til Gud for å be om tilgivelse. De ba uten tvil sine små bønner for oss, stakkers algeriere, tynget av [voldens] svøpe. Kanskje vil vi nå i lang tid mangle de siste bønnene fra disse to ordenssøstrene som ønsket å vippe vektskålen i favør av fred og barmhjertighet. Hvilken mørkets verden vil vi nå styrte mot, vi som bare drømmer om lyset». Mindre enn to måneder senere drepte terrorister også ham.

De to augustinske misjonssøstrene ble inkludert i saligkåringsprosessen for de nitten ordensmenn og kvinner som ble drept i årene 1994-1996, de såkalte «svarte årene» for Algerie. Den 26. januar 2018 undertegnet paven dekretet som anerkjente de nittens død som et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som betydde en snarlig saligkåring. De ble saligkåret den 8. desember 2018 utendørs i fortet Notre-Dame de Santa Cruz i Oran i Algerie. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Tilstede var også Mohamed Aïssa, den algeriske ministeren for religiøse anliggender, og 1 200 andre.

Som minnedag for hele gruppen ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994. Ellers har martyrene sine minnedager på den enkeltes dødsdag. De to augustinersøstrene minnes på dødsdagen 23. oktober.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, la-croix.com, champagnat.org, agustinasmisioneras.net, 19martyrs.jimdo.com, archiburgos.es, eglise-catholique-algerie.org, africamission-mafr.org, catholicsaintsguy.wordpress.com, actuall.com, alfayomega.es – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. september 2019

av Per Einar Odden publisert 07.09.2019, sist endret 07.09.2019 - 17:15