Den hellige Cannera av Bantry (d. ~530)

Minnedag: 28. januar

Skytshelgen for sjøfolk

Den hellige Cannera (Cainder, Conaire, Canir, Kinnera) var en irsk jomfru som levde på 500-tallet som rekluser (eneboer) nær Bantry (Beanntraí, Benntraige, Beanntraighe) i grevskapet Cork i provinsen Munster det sørvestlige hjørnet av Irland. Vi vet lite om henne, bortsett fra det som fortelles i historien om den hellige Senan av Scattery.

Senan krediteres for å ha grunnlagt en bemerkelsesverdig rekke klostre på øyer ved elvemunninger og andre steder, fra elven Slaney i Wexford i sørøst til kysten utenfor elven Clare i Vest-Irland. Blant disse klostrene er Iniscarra (Inniscarra, Inishcarra) i grevskapet Cork, på Canon Island (Inis na Canánach) og Inisluinghe i elven Shannon, på Inishmore (Inis Mor) eller Deer Island og på Mutton Island (Enniskerry), begge i grevskapet Clare. Til slutt slo han seg ned i det som skulle bli hans viktigste grunnleggelse, på Scattery Island (Inis Cathaigh, Inis Cathaig, Inis Chathaigh, Iniscathy, Inniscathay), en øy i munningen av elven Shannon nær Kilrush sørvest i grevskapet Clare.

Inkludert i Senans prestetjeneste i klosteret på Scattery Island var å gi de siste sakramentene til de døende – men det gjaldt bare for menn. Ifølge legenden St. Senanus and the Lady, som den fortelles i lyrikken til Thomas Moore (1779-1852), skal Senan ha bestemt at ingen kvinne skulle ha adgang til øya, som tilhørte klosterets klausur.

Men da Cannera rundt år 530 kjente at døden nærmet seg, satte hun av gårde og reiste uten å hvile til Senans kloster. Hun gikk til og med på vannet for å krysse elven, siden ingen ville ta henne til et sted som var forbudt for kvinner. Da hun kom dit, møtte abbed Senan henne på stranden, og hun fortalte ham om en visjon hun hadde hatt i sin celle i Bantry om øya og dens hellighet, og at hun skulle motta viaticum (vandringsbrødet) av abbeden og bli gravlagt på øya.

Men abbed Senan var ubøyelig på at ingen kvinner kunne komme inn i hans monastiske klausur, og han ville ikke la henne fortsette videre. «Hvis du tror at Kristus vil motta min sjel, hvorfor avviser du da mitt legeme?» spurte hun. Senan svarte: «Jeg tror visselig på det, men uansett tillater vi ikke kvinner å komme hit. Dra tilbake til verden og plag oss ikke. Du kan ha en ren sjel, men du er fortsatt en kvinne!»

Senans irske biografi lar Cannera få enda mer spillerom for å vise litt kvinnelig påståelighet: «Gud ble ikke menneske mer for menn enn for kvinner. Han led ikke mer for menn enn for kvinner. Himmelen er like åpen for begge kjønn. Faktisk nektet Kristus aldri å være sammen med hellige kvinner som tjente ham og disiplene.» Til slutt konkluderte hun med at alt hun ønsket, var å motta sakramentet mens hun levde, og når hun var død, ønsket hun bare litt jord på den ytterste spissen av øya hvor hennes legeme kunne gravlegges. Han argumenterte med at der kunne jo bølgene vaske bort graven hennes, men hun svarte at hun ville overlate det til Gud.

Senan måtte til slutt gi seg og gå med på hennes ønske, beveget mer av Canneras stahet enn hennes lidenskapelige appell for kvinnenes likeverd. Han ga henne sakramentene, og deretter døde hun. Hun ble gravlagt der de hadde blitt enige om, og biografen bemerker at for brødrene var det en temmelig uvanlig begravelse.

I all rettferdighets navn må det tilføyes at Senan på ingen måte var noen misogynist (kvinnehater). Han grunnla to klostre for nonner, blant annet det første kvinneklosteret i det vestre Clare da han ga sløret til døtrene av Naereus og etablerte dem på et sted som ble kalt Killeochaille [Killeochailli] (Kill-na-cailleach, «nonnenes kirke») i nærliggende Querrin. På denne tiden eksisterte det allerede dobbelklostre for både menn og kvinner i Irland.

Hennes minnedag er 28. januar. Trolig fordi hun gikk på vannet, ærer sjøfolk sin skytshelgen ved å hilse hennes siste hvilested på Scattery Island. De trodde at den som bar med seg småsteiner fra hennes øy, var beskyttet mot skipbrudd.

av Webmaster publisert 20.12.2008, sist endret 28.11.2015 - 02:54