Den salige Clelia Merloni (1861-1930)

Den salige Clelia Merloni ble født den 10. mars 1861 i Forlì, en uke før opprettelsen av kongeriket Italia den 17. mars 1861, nå i provinsen Forlì-Cesena i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia. Hun ble døpt bare noen timer etter fødselen med navnene Clelia Cleopatra Maria av biskop Pietro Paolo Trucchi CM (1807-87) av Forlì (1857-87) i bispedømmets katedral Santa Croce. Hennes foreldre kom fra åsene i Emilia Romagna, moren Teresa Brandinelli (1831-64) fra San Cristoforo di Borghi og faren Gioacchino Merloni (1828-95) fra Cusercoli di Meldola. Den 2. juli 1864 døde Teresa Brandinelli og etterlot seg datteren Clelia, som bare var tre år gammel. Hennes mormor ble hennes formynder.

Gioacchino Merloni var svært arbeidsom, og i 1866 flyttet han til Sanremo i provinsen Imperia i regionen Liguria, hvor han arbeidet seg opp til en stor og rik industrieier. Han giftet seg på nytt den 9. juli 1866 med Maria Giovanna Boeri, og både Clelias mormor og hennes stemor gjorde sitt beste for å innprente religiøse verdier og en kjærlighet til Gud i henne. Gioacchino Merloni forsøkte å dele sine ambisjoner med sin datter, men han ble alt for oppslukt av sitt arbeid og sin stadig voksende sosiale og økonomiske status. Dette førte til at han forlot troen og i stedet ble en antiklerikal frimurer.

Til tross for Clelias svake helse som barn, forsøkte hennes far å skaffe henne den best mulige utdannelsen som fantes for å forberede henne på å etterfølge ham i hans forretningsvirksomhet. Han sendte henne til den skolen som ble drevet av instituttet Figlie di Nostra Signora della Purificazione i Savona i provinsen av samme navn i regionen Liguria, hvor hun lærte kunsten å brodere i gull, men også pianospill og fransk. Men dette oppholdet varte bare i noen måneder på grunn av hennes dårlig helse. Hennes far fikk henne straks inn på en privat skole i utkanten av hjembyen, hvor hun lærte grunnleggende ferdigheter som skriving, lesning og matematikk, men også fremmedspråk, sying og tegning og pianospill.

Hennes far drømte om et luksuriøst liv og et ekstravagant ekteskap for sin elskede datter. Men etter hvert som hun vokste til, fant hun at hun var mer tiltrukket av bønn og ensomhet enn av elitens sosiale liv og administrasjonen av familiens forretninger som hennes far ønsket. Hun viste tidlig en lunefull, men energisk karakter, og hun hadde et følsomt hjerte og en livlig intelligens. Den 23. juni 1872 mottok hun konfirmasjonens sakrament i basilikaen San Siro i Sanremo, elleve år gammel.

Konflikten mellom Clelia og hennes far om hans forretningsambisjoner begynte å gjøre ham stadig mer mistenksom overfor datterens mormor og de ideene hun prøvde å innpode i hans datter. Det endte med at mormoren ble tvunget ut av huset og måtte dra tilbake til Forlì. Situasjonen ble ytterligere forverret da ekteskapelige problemer gjorde at Clelias stemor forlot hjemmet for å bo hos andre slektninger. Clelia søkte ofte tilflukt i sitt rom for å gjøre bot for farens misgjerninger og gikk med en småstein i skoen for å oppofre sine lidelser for farens frafall fra troen. Clelia var overbevist om at hun ved å omfavne et religiøst liv, ville oppnå at hennes far omvendte seg, men hun måtte slite for å nå det målet. Men til hennes glede fant han tilbake til troen før han døde i 1895.

Den 19. november 1883 trådte Clelia som 22-åring inn i instituttet «Døtre av Vår Frue av Snøen» (Figlie di Nostra Signora della Neve) i Savona, men på grunn av dårlig helse måtte hun reise hjem igjen etter tre år. Til tross for vanskelighetene var Clelia fast bestemt på å gi seg selv til Herren, så den 14. august 1892 trådte hun inn i kongregasjonen «Døtre av Maria av Det guddommelige forsyn» (Figlie di Santa Maria della divina Provvidenza – FSMP) i Como i provinsen av samme navn i regionen Lombardia i Nord-Italia. Kongregasjonen var grunnlagt i Como av den hellige Aloisius Guanella (1842-1919), og den kalles også Guanelliane etter grunnleggeren.

I kongregasjonens hus i Como fordypet hun seg i et uselvisk liv av bønn, og snart kjente hun et sterkt kall til å grunnlegge en kongregasjon viet til nestekjærlig arbeid for de fattige, foreldreløse og forlatte. Kongregasjonen skulle være et synlig uttrykk for Kristi kjærlighet, representert ved hans hellige hjerte. Men på slutten av 1893 var hun døende av lungetuberkulose. Legen var uten håp, så han anbefalte hennes åndelige far å forberede henne på døden. Men midt i lidelsen vokste planen om å grunnlegge sitt institutt i Clelias hjerte. Hun begynte en novene til Jesu hellige hjerte og Marias uplettede hjerte, og hun var helt sikker på at hvis grunnleggelsen av instituttet var Guds vilje, så ville Vår Frue gi henne helsen tilbake, eller så ville hun ta henne med til himmelen. I slutten av uken var Clelia fullstendig helbredet.

Den 33-årige Clelia så i en drøm byen Viareggio. Hun hadde aldri hørt om den og visste ikke engang hvor den lå, så hun måtte lete etter den på kartet. Hun fant den i provinsen Lucca nord i regionen Toscana i Midt-Italia og bestemte seg for å reise dit. Den 4. mars 1894 forlot Clelia instituttet sammen med en annen søster som hadde hjulpet henne, sr. Elisa Penderzini. Den 24. april reiste de av gårde i retning Viareggio. Da de kom til jernbanestasjonen der, stanset de for å be i den nærliggende lille kirken Madonna del Carmine, og deretter kom de til kirken San Francesco (nå kjent som Sant’Antonio), som ble betjent av fransiskanere. Der ble Clelia Merloni og hennes venninne ønsket velkommen med fransiskansk vennlighet av sognepresten, p. Serafino Bigongiari, og hans kapellan, p. Pacifico. Et hus ble funnet til dem i Via Garibaldi, nesten midt i sentrum av byen. En tredje venninne, Giuseppina D’Ingenheim, sluttet seg til dem noen uker senere. Denne trioen, Clelia, Elisa og Giuseppina, ble dermed de tre første medlemmene av den nye kongregasjonen.

I kirken San Francesco presenterte p. Bigongiari den 30. mai 1894 de tre søstrene for «en stor skare av troende» (som det ble skrevet). Dette regnes som grunnleggelsen av Clelias institutt «Apostler av Jesu Hellige Hjerte» (Apostole del Sacro Cuore di Gesù – ASCJ). På deres bygning (nå renovert) i Via Garibaldi i Viareggio, på hjørnet av Via di Mezzo (nå Via Veneto), som huset den første kommuniteten og umiddelbart etter den første lille skolen, ble det satt opp en plakett for å minnes denne begivenheten. Der står det:

In questa casa – il 30 maggio 1894 – la serva di Dio Madre Clelia Merloni fondava l’Istituto delle Apostole del Sacro Cuore di Gesù. – Nel giorno centenario – Addì 30 maggio 1994.

I dette huset grunnla den 30. mai 1894 Guds tjenerinne, Mor Clelia Merloni, instituttet av Apostler av Jesu hellige hjerte. På hundreårsdagen den 30. mai 1994.

Medlemmene av instituttet var og er fortsatt forpliktet til å støtte den hellige Margareta Maria Alacoques (1647-90) oppdrag: å gjøre alle kjent med og elske Jesu hellige hjerte i henhold til profeten Sakarjas profeti: «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret» (Sak 12,10). Snart rommet instituttet også en skole, og det første huset var snart for lite. De tok da i bruk andre bygninger, en i Via di Mezzo og en annen i Via della Stella. Takket være hennes fars store formue, som han sjenerøst stilte til disposisjon, kunne Clelia ikke lenge etter kjøpe Palazzo Montecatini, tidligere sete for Collegio San Ponziano, som lå i Via Regia overfor kirken Santissima Annunziata. I dette palasset mottok Clelia foreldreløse barn og snart etter eldre mennesker. Det nye instituttet begynte å tiltrekke seg unge kvinner som sluttet seg til dem, og snart ble to nye hus åpnet. Aktivitetene utviklet seg med stor suksess, og arbeidet ble finansiert av Gioacchino Merloni og Clelia.

Men i 1895 fikk Clelia beskjed om at hennes far var blitt rammet av alvorlig sykdom. Som en uventet frukt av Clelias bønner og ofre gjennom mange år, omvendte hennes far seg noen få måneder før sin død og vendte tilbake til Kirken. Han døde i Sanremo den 27. juni 1895, og Clelia var enearving til hans store formue. Denne betydelige arven brukte hun til å hjelpe de trengende og marginaliserte. Søstrene tok seg også av fattige, syke og de unge i flere bygninger i Viareggio, og de viet seg også til katekeseundervisning for barn. I arkivet til kirken Ss Annunziata finnes et brev datert den 10. august 1896, hvor Mor Clelia søkte om tillatelse til å undervise i katekismen til barna i Ss Annunziata, og også samtykket hun fikk. Kongregasjonen ekspanderte raskt og fremtiden syntes svært løfterik. Clelia engasjerte seg i mange og ulike nestekjærlige arbeider selv utenfor Viareggio.

Men i 1896 inntraff en økonomisk katastrofe takket være hennes uærlige økonomiske administrator, og hun måtte tåle direkte ydmykelse og fattigdom. Dette ga henne en evangelisk tillit til Den himmelske fars forsyn. Men situasjonen skapte en stor ydmykelse for kongregasjonen, og bittert vanskelige år fulgte, hvor hennes døtre ble tvunget til å tigge for å opprettholde det arbeidet de hadde tatt på seg. Administratoren var en prest, og Clelia nektet å bringe inn sivile myndigheter av frykt for å skape en skandale og hisse opp antikatolske følelser.

Den offentlige mening, som tidligere hadde vært så velvillig mot søstrene, snudde seg mot dem og spesielt mot Mor Clelia, som med urette fikk skylden for å være den ansvarlige. Situasjonen ble så ille at hun ble fortalt at hennes liv var i fare, og hun fikk det råd å forlate Viareggio og dra et annet sted. Hun søkte da midlertidig tilflukt i kongregasjonens hus i Broni i provinsen Pavia i regionen Lombardia i Nord-Italia sammen med noen få søstre.

På denne tiden inntraff Mor Clelias forsynsbestemte møte med biskopen av Piacenza i regionen Emilia Romagna, den salige Johannes Baptist Scalabrini (1839-1905). I 1887 hadde han grunnlagt kongregasjonen «Misjonærer av den hellige Karl» (Congregatio Missionariorum a Sancto Carlo), som er blitt kjent som «scalabrinianere» (Congregatio Scalabriniana – CS), som spesialiserte seg på sjelesorgen blant emigranter og immigranter. I lang tid hadde han vært på utkikk etter en kongregasjon av søstre som kunne hjelpe hans egen kongregasjon i arbeidet for italienske emigranter som hadde forlatt hjemlandet på jakt etter et levebrød i Amerika.

Den 10. juni 1900 ga biskop Scalabrini sin biskoppelige godkjennelse av hennes kongregasjon i sitt bispedømme og godkjente deres regel med en ny misjonsdimensjon. Dagen etter, den 11. juni 1900, avla Clelia og atten andre søstre sine løfter til biskopen i katedralen i Piacenza. Kongregasjonen flyttet deretter sitt hovedsete til Scalabrinis bispedømme Piacenza, siden virksomheten i Viareggio allerede var stengt. Biskopen ønsket også at kongregasjonen skulle utvide sitt virkeområde til utenlandsmisjonen, og den 10. august 1900 dro seks søstre fra Genova med skipet Piemonte til São Paulo i Brasil. Fire andre søstre dro i oktober 1900 til Santa Felicidade i Paranà i Brasil, mens seks andre den 16. juni 1902 seilte fra Genova på det britiske skipet The Vancouver til Boston i Massachusetts for å hjelpe scalabrinianerne der. Allerede i 1903 hadde Clelias kongregasjon tretti hus med nesten 200 søstre.

Men den interne striden blant søstrene vokste. Det utviklet seg to grupper innen samme kongregasjon, de som ønsket å forbli tro mot deres opprinnelige karisma og de som var mer tilbøyelige til å følge biskopens direktiver og spiritualitet. Mor Clelia ble ikke lenger konsultert om spørsmål som angikk styringen av kongregasjonen, instituttets navn ble endret og nye konstitusjoner ble skrevet, og disse fikk søstrene ordre om å adlyde av visitatorer godkjent av Ordenskongregasjonen i Roma. Den 28. februar 1904 ble Mor Clelia i et dekret fra Vatikanet fjernet fra embetet som generalsuperior, og sr. Marcellina Viganò (1869-1942) ble valgt til ny generalsuperior. Etter et år ble Mor Clelia imidlertid gjeninnsatt i embetet.

Ved daggry på Kristi Himmelfartsdag den 1. juni 1905 døde biskop Scalabrini uventet i Piacenza, 65 år gammel. Hans siste bevisste ord var: «Herre, jeg er klar, la oss dra». Hans grav er i domkirken i Piacenza. Biskop Scalabrinis død førte til at kongregasjonens moderhus ble flyttet til Alessandria, hvor nye prøvelser ventet grunnleggersken. For hun ble offer for bakvaskelser og ondsinnede intriger, og hun mistet sin gode anseelse og autoritet i kongregasjonen. I mange år måtte hun tåle harde prøvelser, dype ydmykelser og usigelige sorger.

De interne konfliktene gjorde at Den hellige stol beordret tre apostoliske visitasjoner, og i tråd med deres konklusjoner ble Mor Clelia nok en gang tvunget til å tre tilbake gjennom et dekret fra Ordenskongregasjonen av 13. september 1911. Igjen ble sr. Marcellina Viganò ny generalsuperior. Hun skulle lede kongregasjonen til enda større apostolisk ekspansjon i Italia og utenlands. Clelia trakk seg tilbake fra offentligheten til et liv i stillhet og bønn, mens hun hele tiden opprettholdt sin modige og verdige stil. Hun ba gjentatte ganger om at hennes sak skulle revurderes, men hun fikk aldri noe svar. I mellomtiden vokste uoverensstemmelsene i kongregasjonen, og de søstrene som var tro mot Mor Clelia, ble kastet ut fra instituttet. Hun følte at hun var et hinder for fred i kommunitetene, og etter en seriøs og opprivende sjelegransking bestemte hun seg for å forlate instituttet hun selv hadde grunnlagt heller enn å se det ødelagt av stridigheter. Derfor søkte hun i 1916 om en dispensasjon som ville løse henne fra sine religiøse løfter, og denne ble innvilget samme år. Deretter forlot hun kongregasjonen og begynte på en lang og smertefull periode i eksil. I denne tiden mottok kongregasjonen den 17. juli 1921 Decretum laudis («rosende dekret») fra pave Benedikt XV (1914-22).

I juli 1916 begynte hun på den krevende perioden i eksil i Torino i regionen Piemonte, i Roccagiovine i provinsen Roma i regionen Lazio og i Marcellina i samme provins. Men dette var også en tid med stor åndelig vekst, dyp bønn og styrking av hennes spiritualitet. Hennes navn ble nå ukjent for senere generasjoner av søstre i kongregasjonen. Søstrene hadde forbud mot å korrespondere med henne eller å sende henne noen form for hjelp. Den 16. august 1920 skrev Mor Clelia til pave Benedikt XV (1914-22) og tryglet om hans tillatelse til å vende tilbake til instituttet. Etter mange års eksil uten svar søkte Clelia igjen den 28. februar 1928 ydmykt om å bli gjenopptatt i den kongregasjonen hun selv hadde grunnlagt og som hun alltid hadde lengtet etter å bli gjenforent med. Allerede den 7. mars 1928 fikk Mor Clelia lov av pave Pius XI (1922-39) til å vende tilbake til instituttet.

Den 7. mars 1928 ble hun ønsket velkommen i generalatet i Roma, hvor kongregasjonen var blitt flyttet i 1916. Generalsuperior Mor Marcellina kunngjorde nyheten til alle husene med et rundskriv hvor det sto: «Våre mest brennende lengsler har endelig blitt oppfylt! (...) Vår høyt elskede Mor grunnlegger er igjen med oss siden den syvende i denne måned. Det hellige hjerte har gjenopprettet hennes helse slik at hun nå kan glede seg her i moderhuset, omgitt av sine døtres kjærlighet i den fred og ro hun trenger så høyt etter så mange prøvelser og sorger».

Mor Clelia Merloni tilbrakte sine gjenværende to år som en enkel søster blant sine høyt elskede døtre i bønn og meditasjon. Hun var nå gammel og svært svak og tilbrakte tiden i et rom langt unna kommuniteten, men forbundet med et lite korloft med utsikt til alteret i kapellet. Disse årene var preget av intens bønn og øm nestekjærlighet for alle hun kjente, og en full og total ofring av seg selv til Jesu eukaristiske hjerte for sjelers frelse. Det mest åpenbare tegn på hennes utsøkte nestekjærlighet var hennes ånd av fullstendig tilgivelse mot alle som hadde utsatt henne for alvorlig urettferdighet og grunnløse bakvaskelser.

I denne tiden lengtet hun etter å bli forent med Jesus i all evighet. Hun døde den 21. november 1930 i Roma, 69 år gammel. Det var en fredag, den dagen som er viet til Jesu Hjerte, og det var også festen for Jomfru Marias fremstilling i tempelet. Hun ble gravlagt på kirkegården Campo Verano i Roma. Under Andre verdenskrig slapp allierte styrker den 18. juli 1943 bomber nær jernbanestasjonen San Lorenzo, og da ble Campo Verano også truffet. Skadene var store og mange graver ble ødelagt. Det var først i 1945, etter krigens slutt, at søket etter Mor Clelias levninger begynte blant disse ødeleggelsene. Etter få dager fant arbeiderne hennes kiste, fortsatt forseglet. Generalsuperioren ble tilkalt, kisten ble åpnet og Mor Clelias legeme ble funnet intakt.

Fra da av gikk en uavbrutt prosesjon av ordenssøstre til Camo Verano for å se det intakte legemet. Mange mennesker som trodde på hennes forbønn, gikk dit, berørte legemet og takket henne. Den 20. mai 1945, på pinsedag, ble Mor Clelias legeme ført i en høytidelig prosesjon fra Campo Verano til kapellet i kongregasjonens moderhus, som var vigslet til den hellige Margareta Maria Alacoque. Der ble det plassert på høyre vegg i kapellet. På hennes grav står det på en marmorplate:

Il Divin Cuore di Gesù fu la luce della sua esistenza. I poveri, gli oppressi, gli infelici il palpito suo più tenero. Visse di purezza, semplicità e carità.

Jesu guddommelige hjerte var lyset i hennes eksistens. De fattige, de undertrykte og de uheldige var hennes kjærligste anliggende. Hun levde i renhet, enkelhet og nestekjærlighet.

Hennes saligkåringsprosess åpnet i bispedømmet Roma (hvor hun døde) etter at Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 18. mai 1990 hadde utstedt det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Kardinal Ugo Poletti (1914-97), generalvikar for Roma (1973-1991), åpnet den 18. juni 1990 informativprosessen på bispedømmenivå, mens den ble avsluttet den 1. april 1998 av kardinal Camillo Ruini (f. 1931), generalvikar for Roma (1991-2008). Kongregasjonen utstedte den 21. mai 1999 dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen den 12. november 2014.

Bispedømmeprosessen i vikariatet Roma for undersøkelse av et angivelig mirakel som ble tilskrevet hennes forbønn, pågikk fra 25. januar 2005 til 11. april 2011. Dette gjaldt den brasilianske legen Pedro Ângelo de Oliveira Filho. Den 14. mars 1951 ble han plutselig rammet av en progressiv lammelse i alle fire lemmer, og familien fikk i all hast brakt ham til sykehuset Santa Casa de Misericordia de Ribeirà Preto. Der stilte legene diagnosen stigende progressiv lammelse kjent som Landrys lammelse eller Guillain-Barrés syndrom. I løpet av få uker ble lammelsen forverret og spredte seg, noe som førte til akutte pustevansker. Lammelsen nådde til slutt glottis (åpningen mellom stemmebåndene), noe som gjorde det svært vanskelig å svelge. Prognosen var svært dårlig i betraktning av tilstandens alvorlighet og de begrensede medisinske alternativene på denne tiden. Fordi lammelsen på denne tiden hadde nådd strupen, avbrøt legene behandlingen.

Den 20. mars hadde pasienten store vanskeligheter med å puste og var knapt i stand til å svelge sitt spytt. Legene informerte familien om at han ikke ville overleve natten. Med den nyheten oppsøkte pasientens hustru Angelina Oliva sr. Adelina Alves Barbos for å be om hennes bønner. Søsteren ga henne en novene til Mor Clelia sammen med et bønnekort som inneholdt et stykke av det sløret som Mor Clelia bar. Sr. Adelina begynte straks å be sammen med Angelina, hennes barn og andre familiemedlemmer. Sr. Adelina besøkte den syke mannen og ga ham en kopp vann, hvor hun hadde lagt en ørliten relikvie. Til tross for sin tilstand klarte han å drikke noe av vannet. Etter noen få minutter la de tilstedeværende merke til at han kunne svelge og ikke lenger siklet. Sr. Adelina prøvde å gi ham en skje vann, og han drakk den, deretter litt vann i en kopp og til slutt litt melk, som han drakk uten problemer. Alle ble forbløffet over den plutselige forbedringen. Da vakthavende lege kom om morgenen og så at pasienten var helbredet, utbrøt han at det var et mirakel.

Pedro Ângelo fortsatte å bli bedre, og innen tre uker gikk han normalt. Den 6. mai forlot han sykehuset, ettersom hans helbredelse var fullstendig, permanent og uten tilbakefall eller tegn på noen symptomer. Han døde den 25. september 1976 av hjertestans, altså av en fullstendig annen årsak, 25 år etter sin mirakuløse helbredelse.

Under bispedømmeprosessen fra 2005 til 2011 avla fem øyevitner sine muntlige forklaringer: Sr. Delurds Vendramin, sr. Ricarda Moretti (Aparecida), p. Ernesto Ferrero DC, sr. Maria Luiza Luca og sr. Maria da Glória de Oliveira. I tillegg kom fjorten skriftlige erklæringer fra personer som hadde fulgt pasientens sykdom og helbredelse.

Den 21. desember 2016 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 26. januar 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av dr. Pedro Ângelo de Oliveira Filho som et mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig saligkåring.

Hun ble saligkåret den 3. november i Laterankirken, domkirken for bispedømmet Roma. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Hennes minnedag er dødsdagen 21. november.

Den kongregasjonen hun grunnla har mottoet Caritas Christi urget nos («Kristi kjærlighet driver oss»). Den har nå 1200 medlemmer i 195 hus i Italia, Sveits, Brasil, Argentina, Chile, Uruguay, USA, Mosambik, Benin, Albania, Taiwan og Filippinene og fokuserer primært på utdannelse. Kongregasjonen mottok full pavelig godkjennelse den 24. mars 1931 av pave Pius XI (1922-39), mens den ærverdige pave Pius XII (1939-58) godkjente deres konstitusjoner den 17. oktober 1941.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, madreclelia.org, ascjus.org, diocesiforli.it, apostole.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. november 2018