Den hellige Collen av Wales (600-t)

Den hellige Collen (Gollen; eng: Colan; lat: Colanus) var en walisisk helgen som muligens levde på 600-tallet (?). Navnet Collen betyr hasseltre. Han er titularhelgen for og grunnlegger av kirken i Llangollen i Denbighshire i det nordlige Wales, hvor han er gravlagt. Det var et svært stort sogn som opprinnelig besto av nitten landsbyer. Han er også titularhelgen for St Colan på nordkysten av Cornwall. Sognekirken der ble gjenoppbygd rundt 1250 av biskop Walter Branscombe av Exeter (1258-80) og gitt til kannikene ved Glasney College, som han hadde grunnlagt i Peryn. Kirken ble da kalt Ecclesia de Sancto Choulano, også Sancti Culani. I 1291 ble den kalt Ecclesia Sancti Colani. Dette er den eneste dedikasjonen til Collen i England, men det er en kirke i Langolen nær Briec i departementet Finistère i Bretagne. Der finnes det en statue av ham som fremstiller ham som eneboer med stav i hånden.

Ingenting er kjent om Collen, men en biografi på walisisk er bevart i to manuskripter fra 1500-tallet. Denne biografien har ingen historisk troverdighet.

Biografien forteller at Collens far Gwynog ab Caledog (eller Cydebog) ab Cawrdaf ab Caradog Freichfras var waliser. Noen av de walisiske genealogiene (slektstavlene) er enig med biografien, mens andre sier at han var sønn av Pedrwn ab Coleddog ab Gwyn. Hans mor Ethni (Eithinen, Ethinen) Wyddeles var av irsk avstamming, datter av adelsmannen Matholwch med en av hustruens tjenestejenter. Hun ble sendt til Britannia for å oppdras. Den natten da Ethni unnfanget Collen, drømte hun at en due fløy til henne, tok hjertet ut av hennes bryst og brakte det opp til himmelen. Deretter vendte fuglen tilbake og satte hjertet på plass igjen, med søt vellukt, før den forsvant.

Det synes som om Collen som ung ble sendt til Orléans for utdannelse, og der ble han i over åtte år. Biografien sier at han ble en stor forkjemper for den kristne tro mot hedningene. Selv om han egentlig levde på 600-tallet, sier hans biograf at det var under keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) at paven valgte ham til å utkjempe en duell med en hedensk sarasener i nærvær av paven (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Denne hedenske goliaten het Bras, og Collen beseiret ham og overtalte ham til å motta dåpen. Som takk ga paven ham en dyrebar relikvie, nemlig en mirakuløs lilje som hadde vært vissen, men som blomstret på underfullt vis for en gruppe hedninger som tvilte på jomfrufødselen. Denne ble bevart i katedralen i Worcester i middelalderen.

Deretter dro Collen tilbake til England og gikk i land i Cornwall. Derfra dro han til Glastonbury (Ynys Witrin), hvor han ikledde seg munkedrakten. Etter tre måneders tid ble han valgt til abbed. Men med kommunitetens tillatelse tok han på deg en enda tyngre og vanskeligere oppgave, nemlig å forkynne og oppholde den katolske tro. Dette gjorde han daglig i tre år, og så vendte han tilbake til klosteret i Glastonbury, hvor han ble værende i fem år. Men så ble han sint på menneskene der i landet for deres ugjerninger, og han forbannet dem. Hans koleriske temperament drev ham nå til Glastonbury Tor, hvor han bygde seg en celle under en klippe på et hemmelig sted ute av veien.

En dag han var i sin celle, overhørte han to menn som snakket om Gwyn ab Nudd og bemerket at han var konge av Annwn (underverdenen) og feene. Dette ble for mye for Collen, som stakk hodet ut og bød dem å stanse dette tåpelige snakket med det samme. Men disse mennene var ikke annet enn demoner. De svarte at han ville måtte svare for den slags ord. Da trakk han hodet inn igjen. Det banket på døren, og en budbringer fra Gwyn ab Nudd, konge av Annwn, bød han å komme ved middagstid dagen etter for å snakke med ham på toppen av høyden. Collen nektet å dra. Budbringeren kom da tilbake hver eneste dag med det samme budskapet. Til slutt mistet budbringeren tålmodigheten og utbrøt: «Hvis du ikke kommer, Collen, vil det bli verst for deg!» Denne trusselen gjorde ham forlegen, og han tok med seg noe vievann han hadde gjort ferdig og gikk opp på høyden.

Da han nådde toppen, så han det vakreste slottet han noen sinne hadde skuet, bemannet med det beste mannskap, og det var en rekke musikere som spilte all slags sanger, vokal og instrumental, gangere med unggutter som red dem, de vakreste i verden, jomfruer av aristokratisk holdning, friske, lettbeinte, i muntre klær og i sin ungdoms vår. I det hele tatt all prakt som hørte hjemme ved hoffet til en storslått konge. En høflig mann på festningsvollen bød ham å komme inn, for kongen ventet på at han skulle komme og spise. Collen gikk inn i slottet, hvor han fant kongen sittende på en stol av gull. Kongen ba ham sitte og tilbød alt hva han måtte begjære av fete retter og delikate drikker og all den underholdning han kunne tenke seg. En av de underjordiske som danset, spurte om Collen ikke beundret hans tofargete drakt i rødt og blått. Collen svarte at den var høyst passende, siden det røde sto for helvetes flammer og det blå for dets is. Collen avslo den magiske maten og drikken han ble tilbudt. I stedet tok han frem vievannet og sprinklet de underjordiske med det slik at de alle forsvant. Dermed var det verken slott eller tropper, menn eller jomfruer, musikk eller sang, gangere eller ynglinger, ingen bankett, overhodet ingen ting.

Da Collen kom tilbake til sin celle, ba han den kvelden til Gud om at han måtte få et sted hvor han kunne bo resten av livet, og Gud bød ham da å reise inntil han møtte en hest som ville ta ham med til det som skulle bli hans hvilested helt til dommedag. Han møtte hesten på et sted kalt Rhysfa Maes Cadfarch, «stridshestmarken», som er Llangollen, Han red hesten rundt sognet og i sentrum av det satte han opp sin celle. Deretter tilbrakte Collen resten av sine dager der, og da han døde, ble han gravlagt i sin celle.

Denne merkelige legenden, som lar Cullen spille rollen til erkeengelen Mikael, kristenhetens vanligste forkjemper mot mørkets krefter i både keltiske og andre land, finnes i lett endret form i The Vale of Llangollen.

Der heter det at Collens kamp mot hedendommen ikke var over, for på Bwlch Rhiwfelen, en høyde med utsikt til alt landet omkring, bodde en aggressiv kjempekvinne som populært ble kalt Cawres y Bwlch («kjempekvinnen i passet»). Hun hadde en forkjærlighet for å drepe og spise alle mennesker som prøvde å dra gjennom passet. Den gode Collen som bodde i nærheten, bestemte seg for å bli kvitt denne plagen. Så en dag, etter å ha hvesset sitt sverd, tok han seg opp Bwlch. Kjempekvinnen viste seg, og han spurte henne hvem hun var og hva hun gjorde der. Hun svarte: «Det er jeg selv som dreper meg selv» (Myfi fy hun yn fy lladd fy hun).

Deretter begynte de å slåss, og Collen hogg av hennes høyre arm med sitt skarpe sverd. Raskt plukket hun opp den blødende avhogde armen og begynte å slå Collen med den, men da hogg han av hennes andre arm. Da ropte hun høyt til kjempen Arthur om å komme ut og hjelpe henne fra sin festning i klippene Eglwyseg. Men Collen hadde overtaket og drepte henne, og dermed hadde han reddet folket i dalen. Deretter vasket han seg selv og sitt sverd i en nærliggende kilde på fjellet, og denne kilden er fortsatt kjent som Ffynnon Gollen.

Llangollen er internasjonalt berømt som et vakkert sted, for dets Eisteddfod (en walisisk festival for litteratur og musikk) og broen fra 1200-tallet, som betraktes som et av Wales’ syv underverk. Sognekirken har blitt sterkt restaurert i århundrenes løp, men den står fortsatt på stedet for Collens grav. I nesten alle walisiske kalendere minnes han den 21. mai, men i Cornwall feirer hans sogn festen på søndagen etter den første torsdagen i mai. I Langolen i Bretagne feires han den andre søndagen i august med en tradisjonell bretonsk pardon (en lang botsprosesjon) og messe, en skikk som ofte inneholdt spor fra gammel hedensk praksis.

Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, Baring-Gould (3), KIR, Patron Saints SQPN, en.wikipedia.org, celt-saints, earlybritishkingdoms.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. oktober 2011