Den hellige Crescentia Höss (1682-1744)

Den hellige Crescentia (ty: Creszentia eller Kreszentia) ble født som Anna Höss den 20. oktober 1682 i Kaufbeuren i bispedømmet Augsburg i Bayern i Tyskland, og hun ble døpt dagen etter i kirken St. Martin. Hennes foreldre var den fattige ullveveren Matthias Höss og hans hustru Lucia Hoermann. Foreldrene var gudfryktige, men på hver sin måte. Faren led under sin økonomiske situasjon og verdens elendighet og grep til botspisken, men hustruen hadde ikke tid til å tenke over egne vanskeligheter. Hun hjalp andre dag og natt, spesielt ved all slags sykdom og ulykker, for hun hadde store kunnskaper om menneskekroppen og om naturmedisiner.

Matthias og Lucia giftet seg i oktober 1672. De fikk mange åtte barn og Anna var den sjette, men bare nummer to, Maria, vokste opp i tillegg til Anna og lillesøsteren Regina, mens også broren Franz som ble født to år etter Anna, døde. Foreldrene oppdro henne gjennom veiledning og eget eksempel, og Anna viste seg tidlig som et svært fromt barn. Allerede som 3-åring ble hun fermet (konfirmert) den 23. mai 1865 sammen med den seks år eldre søsteren, og som 7-åring mottok hun sin første kommunion. Katolikkene var den gangen en minoritet i byen, og protestantene var fire ganger flere.

Den intelligente jenta avla privat kyskhetsløfte allerede som 6- eller 7-åring, og hennes høyeste ønske var å tre inn hos de kvinnelige regelbundne fransiskanertertiarene (Tertius Ordo Regularis Sancti Francisci - TOR) i klosteret Mayerhof i hjembyen. Fra ung alder besøkte hun klosterkapellet for å be der alene, og en dag syntes hun å høre en stemme fra krusifikset som sa til henne: «Dette skal bli ditt hjem». Da hun var 14 år, åpenbarte hennes skytsengel seg for henne og viste henne en fransiskansk drakt og sa at der lå hennes kall.

Men det skjedde ikke uten vanskeligheter. Dette var et svært fattig kloster, og siden veverdatteren ikke kunne skaffe den vanlige «medgiften», nektet superiorinnen å ta henne inn. Først etter lang ventetid ble hun som 21-åring tatt opp i klosteret den 16. juni 1703. Det skjedde først etter at byens protestantiske borgermester, som var blitt imponert av Annas hellighet, overtalte nonne til å akseptere henne mot at han bidro til å bli kvitt et bråkete vertshus som hadde plaget dem. Anna tok klosternavnet sr. Maria Crescentia, men er best kjent som Crescentia.

Men hun fikk ingen lett start i klosteret. Superiorinnen, som bare motstrebende hadde gått med på å ta henne opp i klosteret, la ikke skjul på sin motvilje mot den fattige jenta som hun var blitt påtvunget, og Crescentia måtte lide i mange år fordi hun så hardnakket hadde stått på sitt ønske om å tre inn. Den umenneskelige priorinnen påla den nye novisen en rekke byrder for å få henne til å tre ut frivillig, og dette ble et sant martyrium for Crescentia. Til tross for sin sarte helse ble hun alltid pålagt det hardeste og mest ubehagelige arbeidet, hun fikk ingen egen celle - heller ikke etter at hun hadde avlagt løftene den 18. juni 1704, i stedet måtte hun ligge på golvet i et hjørne hos en av de eldre søstrene. Da hun endelig fikk en egen celle, var den liten og fuktig. Ved bordet fikk hun de restene som var til overs, og hun fikk bare avlagte klær. De andre nonnene overså henne og de fleste deltok i den harde og urettferdige behandlingen av henne. Noen av de yngste nonnene sympatiserte imidlertid med henne og prøvde å gripe inn på hennes vegne, men Crescentia nektet å støtte deres protester.

Crescentia møtte sine prøvelser med stum lydighet, og med hengivenhet til Gud holdt hun ut ufortjente beskyldninger og stadige sjikaner og bevarte sitt vennlige og varme vesen. I sin fransiskanske kjærlighet vendte hun seg full av inderlighet til betrakting av den lidende Frelseren, men hun måtte også lide høyst merkverdige prøvelser i sitt mystiske liv. Forbauset så hennes medsøstre at Crescentia ble hjemsøkt av all slags hemmelighetsfulle håndgripeligheter fra djevelen. Man begynte snart på grunn av disse skrekkinngytende tilstandene å betrakte henne som heks, og medsøstrene korset seg når de møtte henne. Men Crescentia bar også disse prøvelsene med hellig sindighet og hengivenhet til lidelsen. Hun forble munter til tross for all pine og ydmyk til tross for alle angrep.

Først da den ondskapsfulle superiorinnen ble avsatt, opphørte prøvelsene da hennes etterfølger i 1707 aksepterte Crescentia som fullt medlem av kommuniteten. Først da oppdaget medsøstrene at Crescentia hadde fått spesielle nådegaver av Gud. I 40 år opplevde hun et intenst mystisk liv kombinert med indre lidelser. Full av inderlighet vendte hun seg i sin fransiskanske kjærlighet til betrakting av den lidende Frelseren. Renselsesperioden syntes over.

Fra 1709 til 1741 hadde klosteret superiorinner som var velvillig innstilt til henne, og hun fikk de viktigste stillingene i klosteret. Hun var i 16 år portnerske og fikk ry for sin større vennlighet mot de fattige. Som en sjelesørger anstrengte hun seg for at familier og naboer som lenge hadde levd i fiendskap, igjen skulle forsone seg. Hennes nærvær utviklet seg mer og mer til en velsignelse for hele klosteret, og ryet til den en gang så foraktede søster Maria Crescentia spredte seg til hele landet. Kardinaler og biskoper, lærde og fyrster - blant dem keiser Karl VI (1711-40) og keiserinne Maria Teresa (1740-45) - ba om hennes råd.

Crescentia ble i 1716 utnevnt til novisemester, og hun hadde dette embetet i 25 år. I 1741 ble hun som 58-åring valgt til superiorinne i klosteret, selv om hun ydmykt avviste alle æresbevisninger og forsøkte å avslå stillingen, men ble tvunget til å påta seg den. Som leder av klosteret førte hun en omfattende korrespondanse og utøvde en betydelig innflytelse på sin tid. Til en hver tid viste Crescentia omsorg for alle, og fra alle sider ble hun bedt om forbønn, og hun nektet ingen sin bønn. Gud lønnet hennes hengivenhet gjennom hundrevis av bønnhøringer. Hennes bønneliv hadde utviklet seg in en slik grad at hun opplevde visjoner og ekstaser, og på fredager delte hun på mystisk måte i Herrens lidelse fra 9 til 15 og mistet ofte bevisstheten. Som superiorinne var hun kjent for sin vennlighet mot nonnene, men hun var kjent for å være svært streng når hun testet de nye novisene.

Men hennes helse ble stadig dårligere og de sterke tann- og hodesmertene som hun led av hele livet, økte enda mer, og hun kunne ikke lede klosteret Maierhof i så mange år. I februar 1744 nådde hennes sykdom et livstruende stadium. Da forutsa hun sin egen død på minuttet. Som en siste prøvelse var dødskampen ytterst smertefull. Hun døde sent på kvelden påskedag den 5. april 1744 i Kaufbeuren, 61 år gammel. Hele ordenen, befolkningen og tidens stormenn sørget, og hennes begravelse ble fulgt av en enorm menneskemengde. Hennes grav ble snart et valfartsmål. Hun er bisatt i et glasskrin under høyalteret i sin klosterkirke i Kaufbeuren. Praktkisten ble gitt av den ungarske biskopen Julius av Mescleny i 1900 i anledning hennes saligkåring. I dag heter klosteret Creszentiakloster.

Hun ble saligkåret den 7. oktober 1900 (dokumentet (Breve) var datert den 27. juli 1900) av pave Leo XIII (1846-78), og den 5. desember 1900 fulgte feiringen i Kaufbeuren. Hennes helligkåringsprosess ble åpnet den 13. mai 1956, og hun ble helligkåret den 25. november 2001 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 5. april. Hun blir fremstilt som nonne med bønnebok og krusifiks, som symboliserer hennes spesielle tilknytning til Kristi lidelse. Hun avbildes også med vann som hun bærer i en sikt.

I et museum i klosteret stilles det ut mange bruksgjenstander og andre minner om Crescentia. Tre gjenstander er bemerkelsesverdige. For det første to tegninger fra hennes hånd som viser verktøyene for Kristi pisking, som er fullkomne selv om hun overhodet ikke kunne tegne. Men den mest kjente gjenstanden er den sterkt skadede sikten som hun utførte det såkalte «siktunderet» med. Etter at superiorinnen ondskapsfullt hadde oppfordret den unge nonnen til å øse opp vann fra klosterbrønnen med den ødelagte sikten, holdt den på vannet som gjennom et under.

Se en side med mange bilder.