Den hellige Crescentian av Città di Castello (276-303)

Minnedag: 8. august

Skytshelgen for Urbino og Crescentino, medskytshelgen for Città di Castello; mot hodepine

Den hellige Crescentian (it: Crescentino, Crescenziano; fr: Crescentien; lat: Crescentianus, Crescentinus) skal ha blitt født i 276 i Roma i Italia, men det finnes ingen dokumenter, plaketter eller inskripsjoner som nevner ham før på 600-tallet. Ifølge en lidelseshistorie (passio) fra 600-tallet som forskere regner som fiktiv, var Crescentian født i Roma av fornemme foreldre, og hans far var Euthymius, en romersk adelsmann som hadde konvertert til kristendommen. Crescentian ble utsett til en militær karriere og gikk inn i den prestisjetunge første kohort i den første legion, stasjonert i Roma for å forsvare keiseren. Denne legionen sto under kommando av den hellige Sebastian (d. ca 300), som han arbeidet sammen med for utbredelsen av den kristne tro.

Legenden forteller at på grunn av en kunngjøring fra keiser Diokletian (284-305; d. 311) til de romerske soldatene, ble det forbudt å praktisere kristendommen, og som et resultat av dette ble mange kristne soldater drept eller tvunget i eksil. Crescentian forlot i 297 hovedstaden med sine foreldre og søkte tilflukt i Perugia i regionen Umbria. Etter at han mistet sine foreldre, donerte han en del av sin formue til de fattige og dro fra Perugia på hesteryggen sammen med noen ledsagere og kom til Tiber-dalen. Da de kom til Tifernum Tiberinum, i dag Città di Castello i Umbria i Midt-Italia, som da var fullstendig hedensk, foreslo han å omvende innbyggerne.

Crescentian dreper dragenLegenden forteller at landskapet rundt byen, i Pieve de’Saddi, ble terrorisert av et forferdelig monster (en drage), som med sin pestbringende ånde gjorde menneskene syke og ødela landsbygda. Da Crescentian nådde Tifernum, innså han ved guddommelig åpenbaring at dragen som hjemsøkte området, var en straff for avgudsdyrkelsen som fortsatt ble praktisert av den lokale befolkningen. Etter å ha forkynt den kristne tro og døpt de første kristne, drepte han udyret, sannsynligvis nær Rignaldello. I Pieve de’Saddi oppbevarer de fortsatt tre angivelige ribbein av dragen. Han ble ønsket velkommen av befolkningen som en frigjører.

Keiser Diokletian fikk høre om dette mirakelet og den tilslutning Crescentian fikk fra befolkningen, så han beordret prefekt Flacco av Etruria til å få Crescentian til å forlate den kristne tro og vende tilbake til sin legion, under trussel om dødsstraff etter de mest grusomme pinsler. Crescentian engasjerte seg i stedet enda mer i forkynnelsen av sin tro og oppnådde nye omvendelser, og han utførte også ulike mirakler.

Legenden fortsetter med historien om helgenens martyrium. Flacco fikk trukket Crescentian inn i et tempel viet til Jupiter, hvor han nektet å adlyde ordre om å tilbe de hedenske gudene. Crescentian ble deretter brent på bålet, men til sine bødlers forskrekkelse viste han seg immun mot ilden, og midt i flammene fortsatte han å synge lovsanger til Gud. Da rev soldatene av ham klærne, og med hender og føtter bundet og med et tau rundt halsen ble han trukket gjennom byens gater, og til slutt fikk han hodet hogd av med sverd. Martyriet skal ifølge legenden ha skjedd den 1. juni 303.

I løpet av natten skal noen kristne ha dratt til retterstedet for å gi den unge martyren en hederlig kristen begravelse, og han ble gravlagt midt i en skog nær Città di Castello. På helgenens gravsted ble det deretter bygd en liten kirke (Pieve de’Saddi). På det samme stedet ble Crescentians ledsagere, som i sin tur hadde lidd martyrdøden sammen, gravlagt den 10. juni året etter. Disse ni kalles de hellige martyrene av Saddi. Men både Crescentians og hans ledsageres historiske eksistens er tvilsom.

I kirken som var reist på stedet hvor Crescentian ble gravlagt, bodde byens biskop, den hellige Floridus, og den hellige presten Amantius, så etter deres død, ble de også gravlagt i kirken. I 1068 var den salige biskop Meinhard av Urbino (it: Mainardo) (1056-88) (nå erkebispedømmet Urbino-Urbania-Sant’Angelo in Vado) ivrig etter å gi kirken i Urbino levningene av en helgen for å ære han som sin skytshelgen. Han spurte biskop Fulk (it: Fulcone) av Tifernum Tiberinum (nå Città di Castello) (ca 1060-ca 1070), om levningene av en martyr, siden bispedømmet hadde flere. Fulk gikk frivillig med på det, så biskop Meinhard, ledsaget av presteskapet, adelen og mange innbyggere, forlot Urbino rundt midten av desember og kom seg utslitte over Appenninene og nådde Pieve de’Saddi for å motta martyrlevningene som var donert av biskop Fulk.

Statue av Crescentian fra 1600-tallet i kirken Santa Maria di Belvedere i Città di CastelloRelikviene som var utsett til å utsmykke kirken Urbino, var legemet til Crescentian. Hans skrin ble åpnet, og den helliges levninger ble flyttet til et mindre treskrin for å forenkle transporten. Men biskop Fulk ønsket ikke å frata byen en av sine martyrer, så han beholdt hodet, som nå er bevart i krypten i katedralen i Città di Castello.

Da biskop Meinhard var på vei til å dra tilbake til Urbino sammen med presteskapet og de fremtredende borgerne, innså folket i Tiferno at delegasjonen fra Urbino hadde tatt med seg relikviene av deres helgen. Da løp de etter dem for å ta fra dem relikviene av Crescentian og bringe dem tilbake. Men ifølge en gammel tradisjon, som fortsatt er levende blant folket i Urbino og støttes av gamle dokumenter, blir det sagt at en tykk tåke plutselig oppsto midt i Apenninene, slik at folket fra Tiferno ikke lenger kunne se dem fra Urbino, så de mistet håpet om å nå dem igjen, så de kom tilbake.

Da delegasjonen om kvelden den 18. desember 1068 kom tilbake med levningene av helgenen til Urbino, satte biskop Meinhard skrinet som inneholdt relikviene, på det stedet som senere ble Piazza Farina. Levningene av Crescentian ble gravlagt i en grav i katedralen, og biskop Meinhard startet umiddelbart byggearbeidet for den nye katedralen, den første innenfor bymurene, viet til Santa Maria Assunta in Cielo e San Crescentino. Crescentian ble valgt til byens skytshelgen. Mange tror ikke på denne historien, men mener at relikviene ble stjålet og bortført.

Levningene av martyren Crescentian ble gjenfunnet den 18. desember 1360, og som i andre tilfeller, ble han regnet som biskop av Città di Castello. Der oppbevares et stykke av hans hjelm og hans krusifiks, som ved berøring skal lege hodesmerter. På den gamle Piazza Farina ble det i 1737 reist en søyle av romersk opprinnelse, som ble støttet av en alterstein fra Chiesa dei Santi Apostoli i Roma, med en bronsestatue av helgenen på toppen (nå i Galleria Nazionale delle Marche), en gave fra kardinal Annibale Albani. I juni 2009 ble en kopi av statuen satt tilbake på toppen av søylen, og stedet hvor det lille monumentet står, ble viet til helgenen og heter Largo San Crescentino.

Mens Crescentians kult er dokumentert i liturgisk litteratur fra 1000-tallet, er de bevarte beretningene om hans liv og martyrium mye senere. Den tidligste kjente versjonen av hans legende, som ble skrevet i Urbino, er trolig fra 1300-tallet. Bollandistene publiserte en versjon (BHL 1983) (BHL = den hagiografiske kildeboken Bibliotheca Hagiographica Latina) fra et manuskript skrevet i Urbino i 1567. Den kaller helgenen for Crescentianus, sive Crescentinus (Crescentian eller Crescentinus). Den eldste kjente versjonen av en legende fra Città di Castello ble skrevet av kannik Nicolò Manassei rundt 1613, kort etter translasjonen av Crescentians hode til Città di Castello.

BHL 1983 forteller at Crescentian var en romersk soldat som ble en kristen. Han flyktet fra Roma på elven Tiberen til agro Tiphurnati (nå Città di Castello). Han evangeliserte området og ble berømt da han drepte en drage der. Denne nyheten nådde keiser Diokletian, som ga den etruskiske prefekten Flaccus ordre om å undersøke saken. Da Crescentian nektet å utføre et hedensk offer på Forum, ga Flaccus ordre om at han skulle halshogges. Noen kristne berget hans legeme og gravla ham i Pieve di San Crescentino de’Saddi, rundt ti kilometer fra Città di Castello.

Til tross for den sene datoen for disse legendene, er det klart at kulten for Crescentian blomstret i Città di Castello og det omliggende området fra et tidlig tidspunkt. Folket i Saddi ble kalt Plebs Sancti Crescentini i 1077. Vita Floridi (BHL 3062), som ble skrevet rundt 1077 av kannik Arnolfo av Arezzo, forteller at da den hellige biskop Floridus følte at døden nærmet seg (tradisjonelt i 599), flyttet han sammen med den hellige presten Amantius til Pieve de’Saddi og bygde et hus over Crescentians grav. Han døde der den 13. november 599.

Andre tidlige kirker som er kjent å ha vært vigslet til Crescentian, er det originale Oratorio di San Crescentino i Morra mellom Cortona og Città di Castello ble dokumentert i 1126 og Pieve di San Crescentino i Cantiano er trolig den kirken av dette navn som er dokumentert i biografien om den hellige Ubald Baldassini av Gubbio (ca 1100-60) (BHL 8357), som ble skrevet i 1163.

Et alter i krypten i Pieve de’Saddi markerer det antatte gravstedet og det stedet hvor relikviene av Crescentian opprinnelig ble oppbevart. Legenden (BHL 1983) forteller at biskop Fulcone av Città di Castello ga deler av Crescentians relikvier til biskop Mainardo av Urbino for hans by i 1068. En bevæpnet mobb motsatte seg translasjonen, men den ble forhindret da delegasjonen fra Urbino som bar relikviene, ble innhyllet av tåke. Biskop Mainardo huset relikviene i den nye Duomo som han hadde bygd innenfor murene i Urbino. Biskop Francesco Brancaleoni identifiserte relikviene offisielt i Urbino i 1360.

Crescentians hode ble værende i Pieve de’Saddi etter translasjonen av de øvrige relikviene til Urbino. Biskop Giulio Vitelli (d. 1530) plasserte hodet i et relikvar i Pieve de’Saddi som bar hans våpenskjold. Hans kult ble forsterket i Urbino fra 1068, da hans levninger ble flyttet dit, og hvor han ble valgt skytshelgen og beskytter, mens i Città di Castello minsket hans kult til fordel for Floridus.

Statue av helgenen bæres i prosesjon i Urbino på hans festdagRelikviene i Pieve de’Saddi fikk trolig enda større betydning i 1609, da festen for Crescentian ble stadfestet på nytt av Rituskongregasjonen. Bevis for denne oppblomstringen kan finnes i det første kapellet til høyre i krypten i Duomo, som er vigslet til Crescentian. En inskripsjon på veggen til høyre forteller at biskop Luca Semproni (1610-16) overførte hodet av Crescentian til Città di Castello i 1613. Faktisk involverte denne første translasjonen bare en del av hodet, og biskop Evangelista Tornioli OSBOliv (1616-30) overførte åpenbart den andre delen til byen i 1628. Kapellet inneholder et relikvar fra 1500-tallet som forbindes med disse translasjonene, og et forgylt bysterelikvar i tre av helgenen, som ikke lenger inneholder noen relikvie. Et relikvar i Santa Maria delle Grazie sies å inneholde andre relikvier av Crescentian.

Den mest trolige hypotesen sier imidlertid at levningene av den romerske martyren Crescentian, som var gravlagt ved Via Ostiense, hadde blitt sendt til Città di Castello på et ukjent tidspunkt og plassert under alteret i basilikaen. Så, som det ofte skjedde, ble Crescentian ansett som en lokal martyr. På 1500-tallet ble han satt inn den 1. juni i Martyrologium Romanum da det ble revidert av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, basert på den gamle kulten som den hellige martyren hadde i det gamle Tifernum. I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum sto det under 1. juni:

Apud Tifernum, in Umbria, sancti Crescentiani, militis Romani, qui, sub eodem Imperatore, martyrio coronatus est.

I Tifernum [nå Città di Castello], i Umbria, den hellige Crescentian, en romersk soldat, som under den samme keiser [Diokletian] ble kronet med martyriet.

Han feires fortsatt den 1. juni i Urbano. Men i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er han fjernet fra 1. juni, men han står under 8. august som medlem av en helt annen martyrgruppe på seks som plasseres i Roma og som tidligere ble kalt Den hellige Cyriacus av Roma og 24 ledsagere (d. 303):

Romæ via Ostiénsi miliário séptimo, sanctórum Cyríaci, Largi, Crescentiáni, Mémmiæ, Iuliánæ et Smarágdi, mártyrum.

I Roma ved den syvende milesten på Via Ostiense, de hellige Cyriacus, Largus, Crescentian, Memmia, Juliana og Smaragdus, martyrer.

Navnene Crementius, Crescens, Crescentia, Crescentiana, Crescentianus, Crescentinus, Crescentio, Crescentius, Crescius, Cresconius og Crescus kommer alle fra det latinske crescere og betyr «den voksende, tiltakende». Hans attributt i kunsten er en drage. Han er skytshelgen for byene Urbino i Marche og Crescentino i Piemonte og medskytshelgen for Città di Castello i Umbria. Mynten som er kjent som armellino (og populært som volpetta) og utstedt av hertugen av Urbino, Francesco Maria I della Rovere, viste den hellige Crescentian på hesteryggen. Det finnes også en statue av ham fra 1600-tallet i serien av lokale helgener i kirken Santa Maria di Belvedere.

Kirken Santa Maria di Belvedere i Città di Castello ble bygd for å huse en høyaktet terrakottastatue av Jomfruen fra Santa Maria di Caprano (1200-tallet). Kulten som var knyttet til statuen, ble gjenopplivet i 1665, da den ble sett utføre et mirakel. Dette tiltrakk store mengder av pilegrimer til den gamle kirken. Som svar godkjente biskop Francesco Boccapaduli byggingen av dagens kompleks for å huse statuen. Statuen ble brakt i prosesjon til katedralen i1703 for å motta en gullkrone som var blitt sendt av Vatikanet.

Kirkens kuppel ble ødelagt i jordskjelvet i 1789, og komplekset ble ytterligere skadet av franske soldater i 1798. Kirken ble restaurert kort før 1997, da den ble overført til kapusinere. I kirken er det en rekke statuer fra 1600-tallet som viser lokale helgener: Floridus, med en engel som holder byvåpenet til Città di Castello, Amantius og en rekke andre helgener som æres lokalt, inkludert: Domninus; Crescentian; Ventura; den salige Jakob, som lener seg på en vridd søyle som han hadde laget; og den salige Margareta, som tilber korset.

Det finnes en rekke dragedrepere blant de eldste helgenene. De mest kjente i tillegg til Crescentian av Città di Castello er muligens de hellige Georg og Margareta av Antiokia, men vi har også de hellige Klemens av Metz, Vitonus av Verdun, Julian av Le Mans, Quirinus av Malmédy, Leonard av Limoges, Veranus av Cavaillon, Beatus av Vendôme, Mercurialis av Forlì og mange andre.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, keytoumbria.com, altrapagina.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. februar 2000 – Oppdatert: 18. september 2016

av Webmaster publisert 14.02.2000, sist endret 18.09.2016 - 17:55