Den salige Cajetana Sterni (1827-1889)

Den salige Cajetana Sterni (it: Gaetana) ble født den 26. juni 1827 i Cassola i provinsen Vicenza i regionen Veneto i Nord-Italia. Hun var et av seks barn av Giovanni Battista Sterni og Giovanna Chiuppani Hennes far arbeidet som forvalter av landeiendommene til den adelige venetianske familien Mora, og han bodde relativt komfortabelt på familiens gods sammen med familien. I 1835, da Cajetana var 8 år gammel, flyttet hun med familien til nærliggende Bassano del Grappa, og i denne gamle og livlige byen skulle hun leve hele resten av livet.

Men en serie ulykkelige episoder skulle forandre familiens vilkår drastisk. Hennes eldre søster Margherita døde som 18-åring, og kort etter døde også faren etter seks års alvorlig sykdom. I mellomtiden hadde broren Francesco forlatt hjemmet for å bli skuespiller, og dermed var familien havnet i en prekær økonomisk situasjon. Disse hendelsene satte sitt preg på Cajetana, som ble tvunget til å bli voksen før tiden og måtte dele de mange problemene i dagliglivet med moren. Hun var velsignet med en god intelligens og viste seg også å være følsom og moden, men også full av liv og «lengtet etter å elske og å bli elsket».

Cajetanas religiøse utdannelse var solid og ble næret av morens undervisning, hennes bønner og hennes besøk i kirken. I hjemmemiljøet ble hun snart respektert og verdsatt for sin strålende karakter, sin gode forstand, sin sterke kvinnelighet, sine delikate trekk og sjeldne skjønnhet. Hennes fascinerende utseende tiltrakk seg snart en ung entreprenør, Liberale Conte, som var enkemann med tre barn, og han fridde til henne.

Etter en grundig analyse av sine følelser og det ansvaret hun måtte ta på seg overvant hun motstanden fra sin lærer og aksepterte hans frieri. Den unge bruden, som ennå ikke var fylt 16 år, fylte sitt nye hjem med sin vitalitet og ga mannen gleden og roen tilbake, og hun elsket hans tre barn som om de var hennes egne. Da hun oppdaget at hun ventet barn, var parets lykke fullkommen.

Men en gang mens Cajetana var hensunket i bønn, ble hun rystet av en forutanelse av ektemannens umiddelbare død, og hun følte det som om hun skulle dø av et knust hjerte ved tanken på å miste ham som «var henne kjærere enn selve livet». Men dypest inne følte hun en styrke som ville redde henne fra desperasjonen og gi henne tillit til Gud i hele sitt hjerte. Uheldigvis slo hennes forutanelse til, og etter en kort sykdom døde Liberale på høyden av sin ungdom og helse, etter bare åtte måneders ekteskap og før hans yngste barn var født.

Den unge bruden fant seg nå i en fryktelig smerte etter tapet av ektemannen, som hun elsket høyere enn seg selv, for stebarna som nå var helt foreldreløse, og for sitt ufødte barn som aldri ville lære sin far å kjenne. Hun var fullstendig knust av sorg, men da hun begynte å komme til seg selv, husket hun forutanelsen hun hadde hatt og hva hun hadde følt. Hun fant igjen tro på Gud og betrodde sitt liv til ham. I ham fant hun styrke til å leve, til å ta seg av de tre barna og å fullføre svangerskapet.

Men sørgelig nok døde Cajetanas barn bare et par dager etter fødselen. Dermed begynte hennes år som bitter enke. Mannens familie likte ikke de sterke båndene som bandt Cajetana til hennes stebarn, og mange misforståelser, mistanker og falske rykter oppsto. Til slutt ble hun skilt fra barna og stengt ute fra huset. Som 19-åring vendte hun tilbake til morens hjem. Uten tanke på seg selv hjalp hun stebarna med å akseptere den vanskelige atskillelsen. Hun forsvarte barnas rettigheter, tilga fullstendig og oppnådde full forsoning og ro mellom de to familiene. Lidelsene gjorde ikke henne bitter, og hennes naturlige følsomhet ga henne evne til medfølelse og solidaritet.

Cajetana tenkte aldri på å gå inn i en religiøs orden, og når hun så inn i fremtiden, ba hun om at Gud ville hjelpe henne til å forstå hvem han hadde tenkt skulle bli hennes ektemann. Men det var gjennom sine bønner at hun begynte å se klart at Gud ønsket å bli «hennes sjels eneste ektemann», og Cajetana ble sjokkert. Hun konfronterte sin fromme skriftefar, som bekreftet at det var et autentisk kall fra Gud. Dermed ba hun om å få tre inn i klosteret til canossianerne (Institutum Filiorum a Caritate vulgo Canossiani – FCC) i Bassano, og hun ble akseptert som postulant.

I fem måneder levde hun lykkelig i kommuniteten, men nok en gang hadde hun i sine bønner en forutanelse som forberedte henne på sin mors død, som inntraff i løpet av få dager. Det gjorde at hun ble tvunget til å forlate klosteret for å ta på seg ansvaret med å oppdra sine yngre brødre. I mange år hadde hun møtt vanskeligheter, sykdom i familien, ulykke og økonomiske prøvelser. Men til tross for alt dette klarte hun å skape et liv som tillot en fortsatt åndelig hengivenhet.

Hun konfronterte sin skriftefar og ba innstendig om å få vite hva som var Guds vilje med henne. Hun ble mer ydmyk og forberedt, og hun var enda oppmerksom på hva Gud ba henne om i dypet av hennes hjerte, og også gjennom hendelsene og behovene til de fattige i byen.

Mens hun fortsatt var hos canossianerne og fikk forutanelse om morens død, hadde Cajetana også følt at Gud forberedte henne for å bruke all sin tid i de fattiges tjeneste på en institusjon og dermed oppfylle hans vilje. Hun holdt dette kallet skjult i sitt hjerte i lang tid før hun fant mot til å snakke om det med sin skriftefar, fordi det syntes fremmed og fryktelig for henne. Da hun til slutt hadde fortalt ham det, syntes han ikke å legge noe vekt på ideen. Men hver gang hun så en fattig person på en institusjon, følte hun invitasjonen: «Jeg ønsker deg blant mine fattige», og hun sa: «Ideen om institusjonen følger med hele tiden».

Cajetana var 26 år gammel da hun endelig var fri alle familieforpliktelser og kunne gjøre hva hun ville. Det var jesuittpateren Bedin som endelig sa til henne: «Ja, Cajetana, Herren ønsker at du skal arbeide på en institusjon». I 1853, «kun for å gjøre Guds vilje», begynte Cajetana på fattighuset, hvor 115 personer bodde under mistrøstige forhold, størstedelen ofre for uregjerlighet og laster, med uordentlig livsførsel og misforhold av alle slag.

Hun ble der i 36 år, hele resten av livet, og i tjenesten brukte hun hele seg med utrettelig nestekjærlighet. Mens hun våket over de døende, og i den mest ydmyke tjeneste for de syke og gamle, behandlet hun alle med den selvfornektelse, taktfullhet og vennlighet som preger dem som tjener Gud i slike institusjoner. Hun ble drevet av en stor tro på Gud, av lengselen etter å bli hans, og for å glede ham i alt. Da hun var 33 år gammel, og med samtykke av sin skriftefar, don Simonetti, avla hun løfte om å hengi seg totalt til Gud, «villig til å akseptere absolutt alt som Herren ville be henne om».

Med ubegrenset tro ga hun seg selv hen i Guds hender, «et svakt instrument som han bruker til egne formål». Hun tilskrev forsynet fødselen til kongregasjonen, som oppsto i all enkelhet og beskjedenhet med løfteavleggelsen til de to første medlemmene i 1865. Navnet, «Søstrene av den guddommelige vilje» (Congregatio Sororum a Divina Voluntate – SDV), oppsto i Cajetanas ubevissthet, og det som skulle kjennetegne de unge kvinnene som fulgte henne, var «fullstendig enhet med den guddommelige vilje gjennom en total hengivelse til Gud og en streng nidkjærhet for ens nestes vel og en villighet til å ofre alt for deres velbefinnende.

I likhet med Cajetana var de første ledsagerne drevet av den samme ånd. De viet seg til Guds vilje og til å tjene de fattige på anstaltene og de som var i nød, spesielt de som var syke hjemmet, eller annen karitativ virksomhet avhengig av de spesielle behov som oppsto. Biskopen av Vicenza godkjente kongregasjonens første regel i 1875.

Cajetana døde den 26. november 1889 i Bassano del Grappa, 62 år gammel. Hennes jordiske rester befinner seg i kongregasjonens moderhus i Bassano. Siden begynnelsen har kommunitetene mangedoblet seg og i dag er kongregasjonen spredt i Europa, Amerika og Afrika.

Den 22. januar 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 24. april 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 4. november 2001 på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 26. november.