Den salige Dagmar av Danmark (1190-1212)

Den salige Dagmar (cz: Dragomira, Drogomira, Drakomira) ble født som prinsesse Margareta av Bøhmen (cz: Markéta Přemyslovna), trolig i 1190 (rundt 1186?) i kongeborgen Vyšehrad i Praha. Hun het muligens opprinnelig Markéta Dragomira. var datter av Ottokar I (Přemysl I Otakar) (ca 1155-1230), som senere ble den første kongen av Bøhmen (1198-1230), og hans første hustru (1178-98), Adelheid (Adela, Edel) av Meissen (ca 1160-1211). Ottokar var som medlem av det bøhmiske dynastiet Premyslid i slekt med den hellige Venceslas (ca 907-929) og hans fromme farmor, den hellige Ludmila (ca 860-921), enke etter Borivoy, dynastiets grunnlegger. Med Adelheid hadde Ottokar tre barn i tillegg til Markéta, sønnen Vratislav (ca 1181-ca 1225) og døtrene Bogislawa (Božislava) (ca 1197-?), første hustru av grev Henrik I av Ortenburg, og Hedvig (Hedwika) (1211-82) [åpenbart feil fødselsår].

Men ekteskapet mellom kongen og Dagmars mor varte ikke lenge. Allerede i 1198 fikk kong Ottokar ekteskapet oppløst etter tyve år fordi han mente at han var for nært beslektet med Adelheid, og han forviste Adelheid og hennes barn til Meissen, hvor hun kom fra. Deretter giftet han seg med den unge ungarske prinsessen Konstanse (ca 1180-1240). Dagmar levde derfor bare en ganske kort tid i Praha og tilbrakte de neste årene i Meissen.

I sitt andre ekteskap fikk kong Ottokar åtte barn, som altså var Margareta Dagmars halvsøsken. De var Vratislav (ca 1200-?), Judith (Jutta, Judita) (?-1230), gift (1213) med Bernhard av Spanheim, hertug av Kärnten, Anna (1204-65), gift med hertug Henrik II av Schlesien, Venceslas I (Václav) (1205-53), konge av Bøhmen (1230-53), Vladislav II (1207-27), markgreve av Mähren, Přemysl (1209-39), markgreve av Mähren, Blaschena (Vilhelmina, Blažena) (1210-81) og den hellige Agnes av Bøhmen OSC (cz: Anezka) (1211-82). Prinsesse Agnes ble født i 1211, altså lenge etter at Dagmar dro til Danmark, de to halvsøstrene har derfor ikke noen annen direkte forbindelse enn at de har samme far.

I Danmark var kong Valdemar II Seier (1170-1241) nettopp blitt dansk konge (1202-41) etter sin barnløse bror Knut IV [VI] (1182-1202). Juledag 1202 ble han kronet i Lund Domkirke (nå i Sverige) av erkebiskop Anders Sunesen. Hans far, kong Valdemar den Store (1157-82) og erkebiskop Absalon hadde fått Valdemars far, den hellige Knud Lavard (ca 1096-1131) opphøyd til helgen, dette var med på å understreke sønnesønnens rolle som konge av Guds nåde og dermed kristendommens store betydning i Danmark. I tillegg til konge av Guds nåde kalte han seg konge over både «de danske og de slaver». Dette var tidens politiske og religiøse visjon – et dansk/slavisk storrike.

Kong Valdemar Seier hadde som navnet sier stor suksess, men likevel manglet han noe: en dronning. Ifølge sagnet hadde han lenge lett etter en passende hustru, da det en dag kom en trubadur forbi og viste kongen et oljemaleri av en ung kvinne. Maleriet forestilte prinsesse Margareta Dragomira av Bøhmen, og kongen ble straks forelsket. Han sendte sin svenn Strange den Unge til Bøhmen for å hente prinsessen til Ribe, hvor hun skulle bli dronning av Danmark.

Hun var bare rundt femten år gammel da hun i 1205 ble forlovet med den tyve år eldre danske kongen. Deres bryllup sto i Lübeck samme år. Etter bryllupet i Lübeck reiste dronning Dagmar til Danmark og satte aldri sine føtter på bøhmisk jord igjen. Prinsesse Margareta Dragomira ble kalt bare Dragomira, og da hun kom til Danmark, forkortet danskene navnet til Dagmar, som betyr «dagens møy».

Dagmars liv var preget av kjærlighet til Gud og nesten. Hun fødte i 1209 sønnen Valdemar den unge (1209-31), som ble opphøyd til medkonge av sin far i Slesvig i 1218 (Valdemar den tredje). Men han døde ved en skyteulykke under en jakt i Refsnæs i 1231, bare 22 år gammel, like gammel som hans mor var da hun døde.

For dronning Dagmar døde i barselseng den 24. mai 1212 i Ribe mens hun fødte sin og kongens andre sønn. Han døde trolig ved fødselen, i alle fall hører vi ikke mer om ham. Dronningen ble gravlagt i St Bendts kirke i Ringsted.

Dronning Dagmar står for ettertiden som en sagnskikkelse, en dronning med et godt og rettskaffent hjerte forent med legemlig skjønnhet og ynde. Dette skaffet henne et ry i samtiden, som holdt seg opp gjennom middelalderen, da de muntlig overleverte visene om henne ble nedskrevet og bevart for ettertiden i folkevisene. De gamle visene vet å fortelle oss langt mer om dronning Dagmar enn krønikene. Som historiske kilder er de høyst unøyaktige, derimot gir de oss ettertidens senmiddelalderske syn på denne dronningens liv og tenkemåte.

Vi har ikke mindre enn fire slike viser. De to første skildrer hennes brudeferd, den ene hvordan Hr. Strange Ebbesen sendes i dette ærend til Bøhmen sammen med den unge Hr. Oluf Lykke, samt biskop Peder av Sjælland og Hr. Albert av Eskildsø, hvordan de seilte over salten sø, kastet anker på sand, sendte bud til kongen av Bøhmen, ankom og ble bevertet, hvordan Hr. Strange spilte brettspill med den unge frøkenen mens kongen og dronningen rådslo i sitt lønnkammer, og hvordan han vant den unge bruden og på sin herres vegne ble viet til henne. På silke vandret bruden til stranden og kom i land ved Mandø, hvor hun så kongen over tre riker ri sin ganger på den hvite stranden, og hvor hun på sitt spørsmål av Stranges munn hører sin herres og brudgoms røst. En havfrue spår på skipsreisen at hun kommer til å miste sitt unge liv (som følge av barselseng).

I den tredje folkevisen fortelles det om hvordan Dagmar går i forbønn for den fengslede biskop Valdemar av Slesvig, som hadde sittet i fengsel i fjorten år, først i Nordborg, siden på Søborg ved Gurre, hvor dronningen fattet medlidenhet med ham. Det skjedde i 1206. Hans takk var straks å forene seg med landets ytre fiender, for med deres hjelp å rette et fiendtlig anslag mot de danske øyer, men ingen av de danske krønikene har funnet anledning til å rose dronningens godhet.

Hennes empati og ømhet for folket har bevart minnet om henne langt ut over hennes samtid, noe som kommer mest tydelig til uttrykk i den fjerde og siste nedskrevne folkevisen om dronning Dagmars sykdom og død den 24. mai 1212. Den kjente folkevisen «Dronning Dagmar ligger udi Ribe syg» forteller gjennom mange vers om hennes sykdom og død i barselseng, og hvert vers slutter med «I Ringsted, der hviler dronning Dagmar». Den handler om Valdemars forsøk på å nå til hennes dødsleie i Ribe:

Dronning Dagmar ligger udi Ribe syg, / til Ringsted mon de hende vente. / Alle de fruer, i Danmark er, / dem lader hun til sig hente. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«I hente mig fire, I hente mig fem, / I hente mig af de vise, / I hente mig frem for alle dem / Hr. Karls syster af Rise!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Liden Kirsten hun kom ad døren ind, / hun skinned så rød af gulde, / hun kunne ej lys i kronen se, / hendes øjne vare tårefulde. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Nu, kanst da læse og skrive med skel / og løse mig af min pine, / da skal du slide skarlagen rød / og ride på gangerne mine.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Og det var liden Kirstine, / tog bogen og derudi så: / «Gud hjælpe, min dronning, din pine / er hårder' end jern og stål.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Læsten hun tog og den hellige bog, / hun læste alt, hvad hun kunne, / og blad hun vendte så sørgelig, / så såre hendes øjne runde. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

De fulgte Dronning Dagmar ud og ind, / det blev jo længer jo værre. / «Mens der er nu ikke bedre råd, / I sende bud efter min herre!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Vil Gud det have, må så det ske, / at døden han skal mig gæste, / I sende straks bud til Skanderborg / og hilser fra mig på det bedste!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Og det da var den liden smådreng, / han lod sig ej længe forlide, / før han rykte sadel fra bjælken ned / og lagde på hors den hvide. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Ind da kom den liden smådreng, / og stedtes han for borde, / han var så snild i tale sin / og så tog han til orde: / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Dronning Dagmar har mig til eder sendt, / hun ville med eder samtale, / hun længes så fast og overbrat, / hun hvener sig lydt i sale.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Dankonning slog sammen det tavlebord, / så alle de terninger sjunge: / «Forbyde det Gud i Himmerig, / at dø skulle Dagmar hin unge!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Der kongen han drog fra Skanderborg, / da fulgte ham hundrede svende, / men der han kom til Gredstedbro, / kun Dagmars dreng hin venne. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Der han red over Randbøl Hed’, / da fulgte ham femten svende, / der han kom over Riber Bro, / da red den herre alene. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Deretter fortelles det om kongens fortvilede dødsritt til Ribe for å nå å tale et siste ord med sin elskede, men akk:

Der er stor ynk i fruerbur, / når alle øjne græde. / Dronningen døde i liden Kirstens arm, / der kongen red op ad stræde. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Og det var danerkonning, / han ind ad døren tren, / det var liden Kirsten bolde, / hun rakte ham hånd igen. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Og hør I, min herre og konge prud! / I tør ikke klage og kvide, / for I haver fået en søn i dag, / er skåret at Dagmars side!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Jeg beder eder alle, jomfruer og møer, / jeg beder eder hver og alle, / I bede en bøn for Dagmars sjæl, / at hun måtte med mig tale!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Jeg beder eder, fruer med høvisk hu, / så mange, som her ere inde, / I bede en kristen bøn for mig, / at jeg må tale med hende!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Så falde de ned på deres knæ, / så mange, som der var inde, / for mindelig bøn og kongelig gråd / lod Dagmar sig levende finde. / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

Dagmar opptrer i folkevisen som en engel som meddeler en guddommelig åpenbaring – etter at hun er død:

Dronning Dagmar rejste sig op på bår', / hendes øjne var blodig røde: / «Min ædle herre, Kong Valdemar, / hvi gjorde I mig den møde?» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Dog ingen tør ved at ræddes for mig, / jeg haver ej andet misgjort, / end at mine silkeærmer små / jeg haver om søndag snørt.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Den første bøn, jeg beder nu, / den undes mig, som jeg tænker: / Alle fredløse mænd, dem give I fred, / og løs alle fanger af lænker!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Den anden bøn, jeg beder om, / den er eder selv til fromme, / I tage ej Bengerd udi favn, / hun er så besk en blomme!» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«I tage liden Kirsten til eders viv, / hul er så bold en jomfru, / men falder det anderledes i hånd, / da kommer I mig ihu.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Den første bøn, I beder om, / den under jeg eder så gerne, / men jeg tager ej liden Kirsten til viv / eller nogen verdsens terne.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Vil ikke I tage liden Kirsten / eller nogen verdsens terne, / så farer I dog til Portugal! / Alt efter så besk en verne.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Min ædle herre! nu har jeg talt, / vil mer af mig i vide? / Der sidder Guds engle i Himmerig, / de må fast efter mig lide.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar.

«Nu er det tid, jeg farer herfra, / jeg må ikke længer dvæle, / Himmerigs klokker de ringe for mig, / mig længes til fromme sjæle.» / - Udi Ringsted hviler Dronning Dagmar

I folkevisen fremsettes ønsket om å løse landets fanger fra deres jern og å gi de fredløse fred. Kongen oppfylte virkelig allerede i hennes levetid hennes fromme ønske om å mildne forholdene for de innsatte i landets fengsler og dessuten å ettergi de forhatte plogskattene.

Hennes andre ønske til kongen om ikke å ekte «Bengerd», viste seg imidlertid å være umulig å oppfylle, idet kongen to år etter Dagmars død i mai 1214 faktisk giftet seg med nettopp Bengerd eller Berengaria (Berengária; pt: Berengela) (ca 1197-1221), den syttenårige portugisiske datteren av kong Sancho I av Portugal. Hennes mor døde allerede i 1198 og faren døde i 1212. Hun var søster av den portugisiske kong Alfons II og av grev Ferdinand av Flandern. I diverse krøniker og folkeviser kalles hun Bringenilæ, Bengerd og lignende former. Berengaria ble introdusert for kong Valdemar gjennom hans søster, den hellige Ingeborg av Danmark (ca 1175-1237), som var gift med den franske kong Filip II August.

Valdemar og hans andre hustru Berengaria fikk fire barn, hvorav tre ble danske konger: den hellige kong Erik Plovpenning (1216-50), Abel (?-1252), konge av Danmark (1250-52), Sofie (?-1247), gift med markgreve Johan I av Brandenburg, og Kristoffer I (1219-59), konge av Danmark (1252-59). Valdemar Seier døde den 27. mars 1241 i Vordingborg og ligger gravlagt i St Bendts kirke i Ringsted ved siden av sin første hustru, dronning Dagmar. Ved hans høyre side ligger sønnen Valdemar den unge gravlagt.

Dagmar var svært populær i folket og ble regnet som en høyst uoffisiell salig etter sin død. Hennes minnedag er dødsdagen 24. mai. I Ribe ble det i 1913 reist en statue av henne på Riberhus Borgbanke, laget av Anne Marie Carl-Nielsen (1863-1945). Denne statuen var motiv på et av de to frimerkene som det danske postverket ga ut til byen Ribes 1300-årsjubileum. På begynnelsen av 1200-tallet var Ribe en av Danmarks mest velstående handelsbyer og et viktig kirkelig sentrum. Hver dag spiller klokkene i Ribe Domkirke melodien til Dronning Dagmar ligger udi Ribe syg.

Fordi Dagmar var en så populær dronning, var det vanskelig for Berengaria å leve opp til sin forgjenger. Alt hva hun gjorde fikk henne til å fremstå som en mørk motsetning til den fromme Dagmar. Folkevisene var datidens leserbrev og nyhetsaviser, og de var en lett måte å få et bestemt budskap frem på. Vi kan være helt sikre på at folkevisene om dronning Dagmar er forfattet av hennes tilhengere.

Kilder: Bautz, Heiligenlexikon, da.wikipedia.org, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, kristeligt-dagblad.dk, Ribe1300.dk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. august 2013