Den hellige Datius av Milano (d. 552)

Den hellige Datius (Dacius, Dasius; it: Dazio) ble født en gang på slutten av 400-tallet i Italia. Han stammet fra en svært fornem familie. En sen tradisjon uten noen historisk basis, assosierer Datius med Milano-familien Agliati. Han var munk og muligens abbed før han rundt 530 ble biskop av Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia etter den hellige Magnus (Magno) (ca 518-ca 530). Lite er kjent om hans liv, men han etterlot seg et tilstrekkelig ry til å opptre i den hellige pave Gregor I den stores (590-604) Dialoger (kapittel 4, bok 3), som beskriver hvordan han jagde djevelen på flukt fra et hjemsøkt hus.

Biskop Datius reiste til Konstantinopel for å diskutere religiøse spørsmål med keiser Justinian. Da han kom til Korint, søkte han etter et stort hus for seg og sitt følge, men han fant ikke noe. Til slutt så han langt borte et vakkert, stort hus, som han ga ordre om at skulle stilles til hans disposisjon. Da beboerne der fortalte at huset i mange år var blitt hjemsøkt av djevelen og derfor sto tomt, svarte Datius at da var det på tide at han og hans følge tok det i besittelse. Deretter ga han ordre om at det skulle gjøres klart, og så gikk han uten frykt i møte med den gamle fienden.

Midt på natten, da biskopen sov, begynte djevelen med et voldsomt spetakkel og imiterte løvebrøl, sauebrek, eselskryt, slangevisling, svinegrynt og rottepiping. Biskop Datius bråvåknet og snakket høyt til den gamle dragen: «Jeg må si du har gjort det godt, du som ville bli lik den høyeste, og nå, se hvordan du har blitt som svin og rotter, du som ville bli lik Gud og nå imiterer de usleste dyr». Satan ble svært skamfull over å bli satt på plass på denne måten og hjemsøkte aldri huset igjen.

Datius var en sosialt svært åpensinnet biskop og delte ut korn under hungersnøden i 535-36 med samtykke fra sin venn, pretorianerprefekten Cassiodorus (ca 485-ca 585), vitenskapsmann og senere munk. Men han ble også fanget inn i tidens politiske og teologiske tumulter. For samtidig med hungersnøden brøt goterkrigen ut (535-54), etter at den ostrogotiske («østgotiske») kongen Teoderik den Store (471-526) hadde tatt over makten i Italia og bysantinerne sendte tropper for å erobre landet tilbake. På slutten av 537 eller tidlig i 538 dro Datius til Roma sammen med noen representanter for folket i Milano for å be den bysantinske generalen Belisar (505-65) om å sende en styrke på tusen mann under Mundilas for å berge byen fra ostrogoterne.

Først var operasjonen suksessfull, men snart allierte goterne seg med burgunderne, og ledet av general Uraias beleiret goterne Milano i 538 og 539, ettersom de betraktet Milanos støtte til bysantinerne var et forræderi. Biskop Datius prøvde forgjeves å redde byen ved å appellere til general Belisar. Milano kapitulerte i mars 539, og byen ble plyndret og rasert til grunnen. Goterne massakrerte 30 000 menn og tok kvinnene som bytte. Noen mener at biskop Datius ble tatt til fange og muligens satt fri på Cassiodorus’ inngripen. Men i virkeligheten overlevde han fordi han var i Roma, og han vendte aldri tilbake til Milano.

I 544/45 var Datius i Konstantinopel da keiser Justinian I (527-65) utstedte et edikt som startet den såkalte «Tre-kapittel-striden». I ediktet fordømte keiseren de tre for lengst avdøde lederne for den antiokiske skole, Theodoros av Mopsuestia (d. 428), Theodoretos av Kyrrhos (d. ca 458) og Ibas av Edessa (d. 457). Konsilet i Kalkedon i 451 hadde ikke stilt spørsmålstegn ved ortodoksien til noen av dem, men Justinian var overbevist om at monofysittene i riket, som betraktet de tre som egentlige nestorianere, kunne vinnes ved denne fordømmelsen. Menas av Konstantinopel og de østlige biskopene, med hederlige unntak, signerte fordømmelsene under protest, men i vest var reaksjonen voldsom. Der så man feilaktig på dette som et angrep på konsilet i Kalkedon, som de tre anerkjente og forsvarte, og et angrep på tre menn som for lengst var døde i fred med Kirken. Vesten mente også at keiseren ikke hadde noen rett til å gripe inn i doktrinære spørsmål.

Justinian krevde at pave Vigilius, som var motstander av ediktet, skulle komme til Konstantinopel for å signere fordømmelsen. Vigilius måtte forlate Roma i november 545, men han prøvde å avbryte reisen ved å bli værende lenge på Sicilia, hvor Datius nådde ham. Men den 25. januar 547 ankom paven til Konstantinopel, hvor han ble tvunget til å residere der av keiseren. Først holdt Vigilius fast på sitt standpunkt, men gradvis ble hans motstand brutt ned av keiserens besluttsomhet. Til slutt ga han etter, og i juni 547 gjenopptok han kommunion med Menas. Den 11. april 548 sluttet pave Vigilius seg til fordømmelsen av de tre kapitlene. Dette ble betraktet som forræderi i vesten, og fremprovoserte en voldsom indignasjon. En synode av afrikanske biskoper ekskommuniserte Vigilius i 550. I 550 nådde Datius pave Virgilius i Konstantinopel, og han tryglet paven om ikke å slutte en avtale med keiseren.

I august 551 måtte Datius og paven søke tilflukt i basilikaen St. Peter i Konstantinopel, hvor paven ble slått. Den 23. desember 551 flyktet Datius og paven over Bosporos. De søkte passende nok tilflukt i kirken St. Eufemia i Kalkedon, som var konsil-kirken. Der publiserte paven en encyklika, hvor han forsøkte å rettferdiggjøre sin oppførsel og fortalte om den behandlingen han hadde fått.

Krisen ble til slutt så stor at keiseren og paven ble enige om at den måtte løses av et konsil. I juni 552 hadde det blitt snekret sammen en slags forsoning, men til tross for Vigilius’ krav om at det planlagte konsilet skulle holdes på Sicilia eller i Italia, innkalte keiseren det til Konstantinopel den 5. mai 553. Det fordømte de tre kapitlene, og den svake og vankelmodige paven kapitulerte, og den 23. februar 554 støttet han fordømmelsen og stilte seg fullstendig bak konsilet. Vigilius ble satt fri og fikk tillatelse til å vende tilbake til Roma,

Nedbrutt og foraktet forlot Vigilius våren 555 Konstantinopel. Men underveis til Roma døde han i Syrakus på Sicilia den 7. juni 555. Gjennom sin vedvarende vakling hadde paven mistet hele sin troverdighet, og størstedelen av de vestlige biskopene vendte seg mot ham. Nord-Afrika sa opp kirkefellesskapet med paven, Aquileia og Milano brøt også forbindelsene med Roma, og skismaet varte til lenge etter Vigilius’ død. Pavedømmets anseelse sank til et lavmål både i øst og vest.

Datius levde ikke lenge nok til å se de verste konsekvensene av kontroversen. Han døde trolig kort etter flukten til Kalkedon, trolig den 5. februar 552, sannsynligvis i Kalkedon, men muligens i Konstantinopel. Ny biskop av Milano ble den hellige Vitalis (552-55). Biskop Datius’ jordiske rester ble brakt tilbake til Milano og bisatt i kirken San Vittore al Corpo, hvor han fortsatt æres. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 14. januar, årsdagen for begravelsen.

Datius har feilaktig blitt tilskrevet en legendarisk historie om de første biskopene av Milano opp til Maternus, kjent som Datiana Historia Ecclesiae Mediolanensis. Denne teksten tilskrives i dag Landulf av Milano, en historiker fra 1000-tallet.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, Vigilius’ biografi - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. september 2013