Den salige Diégo de Azevedo (d. 1207)

Den salige Diégo de Azevedo (lat: Didacus) ble født på 1100-tallet i Spania. Han ble dekanus for kapitlet ved katedralen i El Burgo de Osma (Oxima, Oxama) i gamle Castilla i Spania og prior for kommuniteten av augustinske kanniker. Der sørget han for at den hellige Dominikus de Guzmán (ca 1170-1221) ble kannik. Diégo ble den 27. juli 1201 biskop av Osma, et av de eldste bispesetene i Spania, og ble grunnlagt allerede i den vestgotiske perioden. Dominikus overtok hans stilling som prior og hjalp biskopen med å reformere kapitlet og å lede bispedømmet.

På slutten av 1203 valgte kong Alfons VIII av Castilla (1170-1214) biskop Diégo til å reise til Nord-Tyskland eller Danmark for å forhandle frem et ekteskap for sin sønn Ferdinand, og biskopen tok Dominikus med seg. De dro da gjennom Languedoc i Sør-Frankrike, hvor kjetterbevegelsen albigenserne hadde satt seg fast. De var katarer, det vil si de rene (av gr: katharós = ren), som har gitt opphavet til ordet kjetter. I Sør-Frankrike ble katarene kalt albigenserne etter byen Albi.

To år senere dro biskop Diégo og Dominikus nordover igjen for å fullføre sitt oppdrag vedrørende det kongelige ekteskapet. Men prinsens utvalgte hustru hadde bestemt seg for å bli nonne. Etter at oppdraget for kongen dermed var fullført, dro biskopen og Dominikus til Roma for å få tillatelse av pave Innocent III (1198-1216) til å reise til Russland eller Ungarn for å forkynne evangeliet der, og Diégo ville gå av som biskop. Men paven overtalte dem til å gå løs på kjetteriet som truet Kirken på hjemmebane.

Rundt 1140 hadde den hellige Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153) og cistercienserne gjort et mislykket forsøk på en misjon mot kjetterne i Sør-Frankrike. På slutten av mai 1204 utnevnte pave Innocent III tre pontifikale legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud-Amaury av Cîteaux. De to andre var også cisterciensere, den salige Peter av Castelnau (d. 1208) og Raoul av Fontfroide. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. Peter av Castelnau tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Likevel var myndighetene ofte nølende til å samarbeide, og de lokale prestene var svært ineffektive. Våren 1206 møttes delegatene i Montpellier for å avgjøre om de skulle gi opp misjonen.

På vei hjem fra Roma besøkte Diégo og Dominikus Cîteaux, for Diégo ønsket at cistercienserne skulle foreta en grunnleggelse i hans bispedømme. I Montpellier møtte de abbeden av Cîteaux sammen med de to munkene som hadde hatt ansvaret for misjonen i Languedoc. De spurte Diégo om råd, og han skjønte fort hvorfor de ikke hadde lyktes. Biskopen prøvde å overbevise disse predikantene om at de bare ved eget eksempel kunne føre de frafalne tilbake til den katolske tro. Han ba cistercienserne om å følge sine motstanderes eksempel og leve et enkelt liv i fattigdom og å gi avkall på å reise rundt med hester og en stor tjenerstab og å bo på de beste vertshus. De skulle gå til fots, ikke ha noen penger og tigge mat og andre nødvendigheter. Når de på denne måten hadde vist seg verdige til å bli lyttet til, skulle de bruke overtalelser og fredelige, omhyggelig forberedte diskusjoner i stedet for formalisme, trusler og overbærenhet.

De pavelige legatene gikk med på å prøve den asketiske måten. De ba Diégo om å rettlede dem. Han kvittet seg med sitt følge og beholdt bare Dominikus, og ble en fattig predikant. Han ble også cistercienser (Ordo Cisterciensis – OCist). Etter en periode med prøvelser var det bare en legat, Raoul av Fontfroide, som ble hos Diégo og Dominikus. Det ble holdt en rekke møter med kjetterne, og de nye misjonærene fikk en viss innflytelse på de menige medlemmene, særlig i Servian, hvor myndighetene måtte beskytte kjetterne. Men møtene hadde liten innvirkning på albigensernes ledere, og misjonærene opplevde skuffelser i Béziers og Carcassonne.

Det cisterciensiske generalkapitlet godkjente kampanjen, og i november 1206 ga paven Raoul tillatelse til å velge ut frivillige predikanter blant de munkene som var ivrige etter å slutte seg til misjonen. Biskop Diégo reiste til Spania for å rekruttere flere misjonærer, og han kom tilbake med noen få prester. Da han dro til Spania igjen tidlig i 1207, overlot han ledelsen av arbeidet til Dominikus.

I april 1207 vendte Diégo tilbake for en stor to uker lang debatt med katarene i Montréal ved Carcassonne. Dominikus bidro med en av de viktigste skriftlige erklæringene. Det katolske partiet sies å ha vist seg som de sterkeste og skal ha omvendt femti personer. Like etter kom tolv cisterciensiske prester og noen munker under abbed Arnaud, som tok ledelsen av kampanjen, som imidlertid ikke hadde noen suksess. Diégo vendte tilbake til Osma, og Raoul døde i juli 1207. Før året var omme hadde de fleste cistercienserne trukket seg tilbake og overlatt til Dominikus og noen få andre å fortsette misjonen. Diégo vendte tilbake og foreslo å bruke en gruppe heltids predikanter. Han deltok også i en større debatt, ikke bare med katarene, men også med dissiderende katolikker ledet av Durand av Osca. Han underkastet seg senere paven og fikk tillatelse til at hans gruppe levde et apostolisk liv. Deretter var de kjent som de «fattige katolikkene».

Biskop Diégo døde den 30. desember 1207 i Osma i Spania, og Dominikus overtok ledelsen av prosjektet etter ham. Diégo har alltid vært kalt beatus (= salig) av cistercienserne. Hans minnedag er 6. februar, men dødsdagen 30. desember nevnes også. Det gjør også 12. november og 2. april. Navnet Diégo er en forvanskning av Iago, den spanske formen for Jakob, og det er først i nyere tid det er latinisert til Didacus.