Den salige Diégo Josef av Cádiz (1743-1801)

Den salige Diégo (lat: Didacus) ble født som Josef Frans Johannes Maria López Camaño (sp: José Francisco Juan María) den 30. mars 1743 i Cádiz i Andalucía i Sør-Spania. Hans far var José López Camaño, som var fra Túy i Galicia og i slekt med grevene av Villagarcía, og hans mor var Maria de Ocaña y García, som var fra Andalucía. Hun døde da Josef var ni år gammel. Det ble sagt at Josef beholdt sin uskyld fra dåpen gjennom hele livet.

Gutten gikk fast i kapusinerkirken, og dette i tillegg til lesning av biografiene om kapusinernes helgener, gjorde at han selv ønsket å slutte seg til ordenen (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap). Han mottok drakten den 12. november 1757, selv om han ikke begynte på prøveåret i Sevilla før den 31. mars 1758, etter at han var fylt femten år. Han tok klosternavnet Diégo, og i ordenen var han kjent som Diégo Josef. Navnet Diégo er en forvanskning av Iago, den spanske formen for Jakob, og det er først i nyere tid det er latinisert til Didacus.

Han studerte filosofi i Écija og dro deretter til Cádiz for sine teologistudier. I løpet av årene mistet han sin opprinnelige glød og etablerte en komfortabel eksistens, men mens han studerte dogmatisk teologi opplevde han en kraftig omvendelse, som gjorde at han tok studiene mer alvorlig og intensiverte sitt bønneliv. Han ble presteviet den 24. mai 1766 i Carmona og ble sendt ut for å forkynne.

Det var åpenbart fra første stund at Diégo var benådet med rike gaver, for overalt hvor han dro, førte hans prekener til mange omvendelser. Hans arbeid var først begrenset til Andalucía, men snart reiste han over hele Spania, underviste og prekte i avsidesliggende landsbyer og travle byer. Han unngikk datidens blomstrende prekenstil og baserte sine prekener mer direkte på evangeliene. Han snakket følsomt om Guds kjærlighet, om nåden og om Kristus som modell for alle kristne. Han beskrev effektene av synd og hvordan man skulle bekjempe laster. Han prekte om alle døpte menneskers forpliktelse til å leve i henhold til evangeliet og oppfylle de pliktene de hadde i henhold til sin status. Han understreket at frelse var en kontinuerlig prosess som krevde kontinuerlig innsats.

Han syntes å være i stand til å opprette en umiddelbar kontakt med sine tilhørere, slik at han vant hjertene til både fattig og rik, studenter og professorer. Han ble berømt for sine prekener om Den Hellige Treenighet, fremfor alt i Andalucía, der han folkelig kalles «Den hellige Treenighets apostel». Hans lange timer i skriftestolen utfylte hans prekener. Der kunne han veilede og styrke dem som var berørt av hans prekener. Hvis han hadde noe ledig tid en dag, tilbrakte han den med å besøke fengsler og sykehus og lignende velgjørende arbeid, mens størstedelen av natten ble tilbrakt i bønn.

Noen ganger ble selv de største kirkene for små til å romme de store folkemengdene som kom for å høre ham, og han kunne preke på torgene eller i gatene for forsamlinger på flere tusen. Etter prekenen måtte han beskyttes fra folket som forsøkte å rive biter av drakten hans som relikvier. Han avskydde alle gaver, og hvis han ble tvunget til å akseptere noen, ga han dem straks videre til de fattige. Urettferdighet mot de fattige var alltid et av hans temaer, og han prøvde å lære opp andre i deres plikt til å hjelpe de undertrykte. Etter at han hadde preket i byen Antequera, bestemte byens ledere å etablere et selskap for å ta seg av de sultende fattige i fengsel. Men på den andre side fikk han forbud mot å preke i Sevilla i syv år etter å ha uttalt seg mot det kirkelige systemet med beneficier, ettersom dette gikk ut over de fattige.

P. Diégo nølte ikke med å angripe regjeringen i sitt forsvar for Kirkens rettigheter og satt derfor fengslet i tre år, men han raste like mye mot verdslighet i Kirken. Pyreneene viste seg å ikke være noen barriere mot spotten fra encyklopedistene eller mot Voltaires ugudelighet, og Diégo Josef så det som sin misjon å advare de troende mot disse samtidens farer.

Korrespondansen mellom Diégo og hans andre åndelige veileder og høyt elskede venn, Frans Xavier González, hvis sak siden har blitt introdusert i Roma, mellom 1777 og 1784 ble utgitt etter hans død og inneholder et vell av biografisk materiale. Brevene viser at midt i Diégos suksess som den mest populære predikanten i 1700-tallets Spania måtte han tåle åndelig tørke og motløshet og han fant seg ofte grepet i ydmykende fristelser.

Av temperament var han emosjonell og ubesluttsom, følsom og engstelig. Hans forsonende trekk var hans lydighet. Dette hjalp ham i stort monn da p. González døde og p. Juan José Alcover, en høyt begavet prest, men reservert og av temperament helt forskjellig fra den følsomme Diégo, som han ikke kunne forstå, ble hans tredje veileder. Ved å overlate seg selv over en periode på 17 år til den faste, om noe autoritære veiledningen fra p. Alcover, lærte Diégo å ignorere og dermed mestre sin egen følsomhet. På den andre side viser Diégos veiledningsbrev til sine egne åndelige døtre hans egen varmhjertenhet.

Han døde den 24. mars 1801 i Ronda i Spania. Straks hans død ble kjent, ble han betraktet som helgen. Han ble saligkåret den 22. april 1894 (dokumentet (Breve) var datert den 10. april) av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 24. mars. Hans jordiske rester oppbevares i helligdommen for Vår Frue av Freden i Ronda.