Den hellige Ragnvald Orknøyjarl (ny biografi)

Ragnvald fremstår kanskje ikke som en typisk helgen. Det er først og fremst det han gjorde etter sin død, som en bekreftelse av troen på det evige liv, som gjør at han blir æret som hellig.

Ragnvald ble født som Kale Kollson rundt år 1100 i Agder, visstnok på Bringsverd gård i Grimstad. Hans far hadde deltatt i vesterhavstoktet under kong Magnus Berrføtt og fått eiendommer av kongen. Hans mor var søster til den hellige Magnus Orknøyjarl, som flyktet fra det samme toktet. Kale tok senere navnet Ragnvald etter Ragnvald Brusesson, den hellige Olavs fostersønn. Det var denne Ragnvald som kjempet på Olavs side i slaget på Stiklestad, og som bygde den gamle Olavskirken i Kirkwall på Orknøyene. 

I hellige Magnus’ fotspor 

Kale var en talentfull ung mann, og som femtenåring dro han sammen med handelsmenn til byen Grimsby i England. Der møtte han den fremtidige kong Harald Gille, som faktisk har vært ansett som lokal helgen. Da korsfarerkongen Sigurd Jorsalfare døde i 1130, ga Kale sin støtte til Harald som konge. Han var allerede året før blitt jarl over halve Orknøyene og hadde tatt navnet Ragnvald etter råd fra sin mor, som mente at Ragnvald Brusesson hadde vært den dyktigste av alle jarlene. 

Etter kong Haralds død i 1136 kom Ragnvald (Kale) i konflikt med den andre jarlen på Orknøyene, Pål Håkonsson, som ville være enejarl. Dette minner om den tidligere konflikten mellom den hellige Magnus og Påls far, Håkon Pålsson, som endte med Magnus’ martyrdød rundt 1117. Tyve år senere var det Ragnvald som gikk av med seieren, idet jarl Pål forsvant ut av historien. Det er uklart om han ble drept, reiste langt bort eller bosatte seg i Skottland. Det første virker mest sannsynlig. 

Bilde

Uansett var Ragnvald nå enejarl, og under veiledning fra sin far Kol begynte han i 1137 å bygge St. Magnuskatedralen i Kirkwall til ære for sin hellige onkel. Han regjerte i fred med de lokale biskopene, og gikk med på deres forslag om å dele jarledømmet med den norrøn-gæliske småkongesønnen Harald Maddadsson. I 1150 reiste han til Norge for å planlegge en pilegrimsreise til Det hellige land, sammen med biskop Vilhelm den gamle og stormannen Erling Skakke. 

Til Jerusalem og hjem igjen

Ragnvald og hans menn var på reise i årene 1151–1155. I Galicia i det nordlige Spania hjalp de folket med å drive bort en utenlandsk høvding. I Middelhavet støtte de på en dromond, et skip fullt av arabiske krigere, og vant en stor seier. De reiste videre til Det hellige land, hvor Ragnvald besøkte de hellige stedene i Jerusalem og badet i Jordanelven. I Konstantinopel ble de kalt «væringer» (varangi), og fikk bo der en vinter som leiesoldater for den bysantinske keiseren. 

På hjemreisen gikk mennene i land i Italia, skaffet seg hester og red langs pilegrimsveien fra Roma helt nord til Danmark. Mens Ragnvald var borte, hadde hans jarledømme blitt utfordret. Erlend Haraldsson var nå jarl over halvparten av Orknøyene, og han fikk Ragnvald til å bli enig om at de to skulle styre i stedet for Harald Maddadsson. Da jarl Harald kom tilbake fra et opphold i Norge, dro han for å snakke med Ragnvald om det som hadde skjedd i mellomtiden. 

Ragnvald og Harald ble enige om å ta jarledømmet tilbake fra Erlend, og etter flere kamper ble Erlend drept. Seierherrene innkalte til et fredsmøte i St. Magnuskatedralen, og i 1157 ble det forsoning mellom partene. Året etter ble Torbjørn Klerk, en av Haralds rådgivere, lyst fredløs av Ragnvald som følge av drap og andre forbrytelser. Som hevn ble Ragnvald påført et dødelig sår av Torbjørn, og han døde 21. august 1158. 

Mange følte stor sorg over Ragnvalds bortgang, da han var høyt ansett og elsket som jarl. Han hadde vært en trofast venn for mange, gavmild og dyktig til mye.

 

Ragnvalds liv etter døden

Torbjørn Klerk ble henrettet, og jarl Harald og hans menn tok med seg Ragnvalds legeme for å gravlegge det i St. Magnuskatedralen. Mange følte stor sorg over Ragnvalds bortgang, da han var høyt ansett og elsket som jarl. Han hadde vært en trofast venn for mange, gavmild og dyktig til mye. Senere ble det fortalt om mirakler ved hans grav i katedralen. 

Den hellige Ragnvald skal blant annet ha vist seg i et syn for en syk kvinne som var nær døden, og forsik￾ret henne om at hun ville bli frisk. Da hun våknet, var hun helbredet. En fisker som ba om Ragnvalds forbønn under en voldsom storm på havet, skal ha blitt reddet ved at stormen stilnet. Hendelser som disse gjorde at troen på Ragnvalds hellighet spredte seg, og han ble kjent som en beskytter for dem som er i livsfare. 

I 1192 ble Ragnvald skrinlagt, som tilsvarer en kanonisering, av biskop Bjarne Kolbeinsson med pavens tillatelse. Det vil si at hans levninger ble lagt i et relikvieskrin for at de troende skulle ære ham og be om hans forbønn. Han er aldri blitt formelt kanonisert etter moderne regler, og er nok blitt dyrket mer i Skottland enn i Norge (Orknøyene har vært skotsk siden 1468). Likevel kan man ikke glemme hans norske opphav. 

På et tidspunkt ble Ragnvalds relikvier borte, men på 1700-tallet ble de gjenfunnet og murt inn i en av katedralens pilarer. En statue av Ragnvald står bak i katedralen, i det som siden 1965 er innviet som St Rognvald’s Chapel. Han er avbildet med en modell av katedralen i hendene, for å symbolisere hans rolle som kirkebygger. To av Orknøyene, North Ronaldsay og South Ronaldsay, skal være oppkalt etter ham.

Tekst: Øyvind J. V. Evenstad

Først publisert i St. Olav, nr. 1/2025