Den salige Dionysius karteuseren (1402-71)

Den hellige Dionysius (fr: Denis) ble født i 1402 (eller 1403) i Ryckel (Rickel) nær Loos i den belgiske provinsen Limburg i regionen Haspengau (Hespengau; Hasbania; nl: Haspengouw; fr: Hesbaye) i Flandern. Området tilhørte da bispedømmet Liège/Luik (Lüttich). Han tilhørte den gamle adelsfamilien von Leuwis (Leewis).

Helt fra barndommen følte han en sterk lengsel etter dyder og vitenskap, og han skaffet seg også en dyp kunnskap om Den hellige skrift og teologi. Han var ennå ikke atten år gammel da han først søkte om opptak i karteuserklosteret Zeelem ved Diest og deretter i det i Roermond i Nederland, men det var forgjeves, ettersom karteusernes regel har en bestemmelse om en minimumsalder på tyve år for opptak.

Han bega seg derfor til Köln i Tyskland for å studere filosofi og teologi på universitetet der, som blomstret på den tiden. Han kastet seg med spesiell iver over de bibelske og eksegetiske studier, og han skrev der sitt første skrift: De ente et essentia («Om væren og vesen»). Han tok sin doktorgrad ved universitetet i Köln da han var 21 år gammel. Deretter dro han tilbake til Roermond og trådte i 1423 inn som novise i karteuserklosteret (Ordo Cartusiensis – OCart) der, og han ble værende i dette klosteret i 48 år frem til sin død, avsondret fra verden, men ikke uten innflytelse på den.

Hans biograf, karteuseren Theodoricus Loëtius a Stratis (d. 1554), sa om ham: «Han var en mann av sterk kroppsbygning, herdet av nattevåking og askese, og han skal ofte ha sagt: ‘Jeg har et hode av jern og en mage av bronse’ (ego ferreum habeo caput et aeneum stomachum). Han kjente ikke savn fordi han ikke trengte noe, han var nesten ufølsom mot smerte, sult og tørst, kulde og nattevåking bar han lett, kroppslig velvære søkte han aldri og kjødelig lyst syntes død i ham. Gjennom sin utrolige flittighet, sin forbløffende utholdenhet og en nesten mirakuløs hukommelse skaffet han seg en enorm, mangesidig og dyp lærdom. I forhold til kroppsbygningen hadde han en svak stemme, og han stammet når han snakket, likevel bevirket han undre gjennom innholdet i sine inntrengende formaninger og rystende botsprekener. Hans lærdom og fruktbare forfatterskap, han skal ha etterlatt seg nesten hundre skrifter, ble bare overgått av hans bønneiver. Tre timer og ofte med ble han stående uten å bevege en kroppsdel, hensunket i bønn og kontemplasjon.

I sin konstante omgang med Gud falt han ofte i ekstase, og derfor fikk han tittelen Doctor Ecstaticus. Fra nær og fjern lyttet man til hans ord som på et orakel, og det skjedde ikke sjelden at konger, keisere og fyrster henvendte seg til ham skriftlig eller muntlig, selv pave Eugenius IV beundret hans lærdom og skal en gang etter å ha lest et av hans verker ha brutt ut: Laetetur mater Ecclesia, quia talem habet filium («Gled deg, mor Kirken, over å ha en slik stor sønn»). Tilstrømningen av dem som ville søke råd hos ham, ble så stor at stillheten i klosteret begynte å lide under det, så derfor ga prioren ham embetet som portner, som bodde utenfor klausuren og uhindret kunne kommunisere med verden utenfor. Men da strømmet folk til i enda større skarer, slik at prioren snart ga etter for hans bønner og tok fra ham dette embetet igjen.

Likevel ble Dionysius igjen trukket ut av sin celle. For da hans ry var kommet kardinal Nikolaus de Cusa for øre, og kardinalen som pavelig legat begynte på sin reise gjennom Tyskland og Nederland for å underkaste hele det kirkelige liv, men spesielt klostrene, en gjennomgripende reform, kalte han Dionysius til seg for å betjene seg av hans råd og hjelp i en så vanskelig sak. Dionysius fulgte dette ærefulle kallet, selv om det var motvillig, og kastet sine øyne spesielt på reformen av klostrene i sin egen orden. Også biskoper og prester ga han praktiske og innstendige belæringer, og han strevde ivrig for å gjenopprette den forfalne kirketukten.

Dessuten skapte han fred mellom hertug Arnold av Geldern og hans sønn Adolf, som hadde tatt til våpen mot sin far. Han skrev også etter Konstantinopels fall i 1453 Epistola ad Principes catholicos («Brev til katolske fyrster»), hvor han oppfordret til et allment felttog mot tyrkerne, men fremfor alt til en bedring av det kristne liv. Men dette nødskriket ble ikke lyttet til. Til minne om den tidligere hovedkirken i det greske riket, Hagia Sofia, som var forvandlet til en moské, ble karteuserklosteret St Sofia ved 's-Hertogenbosch grunnlagt på Dionysius’ initiativ kort før hans død, og han ble utnevnt til dets første prior.

Men han vendte snart tilbake til Roermond, svekket av alder og forstyrret i sine stille betraktninger og arbeid av byggearbeidene. Der døde han den 12. mars 1471, festdagen til den hellige pave Gregor den store (590-604), i en alder av 69 år. Blant hans skrifter er hovedverket Enarrationes eller Commentarii til samtlige bøker i Det gamle og Det nye testamente. I martyrologiene i Nederland, Tyskland og Frankrike blir han ofte oppført som hellig eller salig, men han har aldri blitt formelt hellig- eller saligkåret av Kirken. Men hans fest i det store karteuserklosteret i Grenoble, hvor noen av hans relikvier er oppstilt for venerasjon, blir feiret med stor høytid. Han nevnes som ærverdig i flere menologier. Hans minnedag er dødsdagen 12. mars. Han kalles vanligvis Dionysius karteuseren (Dionysius Carthusianus), men også Dionysius Rickel etter fødestedet eller Dionysius von Leuwis fra adelsslekten.

Kilder: Benedictines, KIR, Infocatho, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. april 2014