Den hellige David av Munktorp (d.~1080)

Den hellige David av Munktorp, fra Överselö kirke

Västmanlands apostel; skytshelgen for Västerås

Den hellige David ble ifølge legenden født tidlig på 1000-tallet og var trolig av engelsk herkomst. Den historiske sannheten om ham er høyst usikker, men det er ingen grunn til å tvile på hans eksistens som historisk person. Han skal ha kommet fra en fornem og from familie og ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB), trolig på kontinentet, hvor han utmerket seg for sitt fromme liv. 1000-tallet var blomstringstiden for benediktinernes reformbevegelse som utgikk fra klosteret i Cluny. Nesten alle klostre i Vest-Europa var underlagt Cluny. Fra England kom de cluniacensiske munkene som misjonærer helt til Danmark (Allehelgensklosteret i Lund) og Sverige.

Mest kjent av disse er den hellige Sigfrid av Växjö og hans tre søstersønner Unaman, Sunaman og Vinaman, som var cluniacensermunker – de tre nevøene led martyrdøden i Värend i Småland. En prest fra Västerås stift forteller i legenden som ble trykket i 1513 i Västeråsbreviariet, Breviarium Arosiense:

Da David fikk høre at hans tre ordensmedbrødre hadde lidd martyrdøden i Sverige, bega også han seg til dette landet, for han forsto at der var det mye å gjøre for en misjonær, og martyriet avskrekket ham ikke – i stedet lokket det ham. Sigfrid sendte ham til de nordlige traktene av Sverige, til Västmanland, hvor han slo seg ned i Snevringe. Der bygde han en kirke. Nå gikk han om dagen omkring i byene og gårdene, forkynte Guds ord, omvendte og døpte i en kilde ved kirken, men om natten lå han våken i bønn og under tårer anbefalte han seg selv og sine åndelige barn til Guds beskyttelse. Han ble tilskrevet helbredende gaver, og hans misjonsarbeid hadde suksess. Med kirken i Snevringe menes Munktorp kirke, hovedkirken i Snevringe herred.

Detaljene i Davids historie kom langt senere og oppsto på følgende måte: En ung student ved navn Castenius Dahlstedt hadde fått i oppdrag å skrive en oppgave om den hellige David av Munktorp. Da skrev han et brev til sogneprest Nils Rabenius i Hedemora og ba om hjelp. Rabenius var kjent for sin store historiske kunnskap og allmenne lærdom og hadde dessuten vært komminister (kapellan) nettopp i Munktorp (Pagus Monachorum). Det Dahlstedt imidlertid ikke visste, var at Nils Rabenius var en notorisk løgner og dokumentfalskner som fylte historiens hull med egenhendig tilvirkede dokumenter. Dette gjorde han med en slik dyktighet at han ikke ble avslørt før en tid ut på 1900-tallet. Kanskje finnes det fortsatt dokumenter som anses som ekte, men som kommer fra Nils Rabenius’ gåsepenn. Han visste nøyaktig hvordan historien burde ha gått for seg og når det manglet bevis for hans tolkning, satte han seg ned og fabrikkerte dem.

På studentens brev svarte Rabenius med en utførlig og fantasifull skildring av den hellige Davids skjebne. Dermed ga han Västmanland dets apostel og en versjon av dets eldste historie. Västerås bispedømme fikk sin bispeliste med David som første navn, og hans gamle sogn Munktorp fikk en ærerik kirkehistorie. Dette brevet ble senere hovedkilden for den avhandlingen om den hellige David som Daniel Rameen skrev og utga i 1723. Fra denne boken ble deretter Rabenius’ fantasifulle opplysninger om David og hans liv spredt. Snart var de ansett som vedtatt sannhet. Men i virkeligheten var de «et dikt rundt en svært liten kjerne», om middelalderspesialisten Toni Schmid har uttrykt det.

Munktorp kirke er hovedkirken i Snevringe herred. Tradisjonen hevder at den eldste delen av sognekirken er bygd av David, og denne vestre delen med tårnet og våpenhuset har fra gammelt av hett St. Davids kirke. I likhet med kirkene fra samme tid i Sigtuna og Gamle Uppsala viser den tydelige engelske trekk i arkitekturen. En kilde i nærheten kalles St. Davids kilde, og der skal David ha meddelt dåpens sakrament. Opplysningen om at den hellige David omvendte og døpte mange hedninger i sin kilde i Munktorp, er sikkert riktig. Men om han døpte i den kilden som nå kalles Sankt Davids, vet man ikke.

Ved kirken i Snevringe skulle det altså ha ligget et mindre benediktinerkloster ved navn Munktorp, som var underlagt Cluny og hadde David som abbed. Davö, hvor han bodde en tid, er oppkalt etter ham. David døde fredfullt rundt 1080 i høy alder, selv om han hadde håpet på martyriet som Sigfrids hellige nevøer.

Det ble meldt om mirakler ved hans grav, og hans helgenry var på 1460-tallet så grunnfestet at biskop Birger Magnusson i 1463 søkte om å få flyttet hans relikvier fra Munktorp til Västerås domkirke, som manglet relikvier av en hellig mann. På denne måten ville biskopen styrke kulten av den hellige David som stiftets skytshelgen. Tydeligvis ga paven tillatelse til denne translasjonen og dermed til Davids skrinleggelse og saligkåring (beatifikasjon). Men etter alt å dømme ble ikke samtlige relikvier av David overført til domkirken. En opplysning fra 1542 sier at bare helgenens kranium sammen med en arm hadde blitt overlevert. Kanskje siktet Olavus Petri til denne hendelsen da han i 1528 nevnte at St. David hadde blitt skrinlagt i Västerås. Muligens var det også i forbindelse med dette at et stort kalksteinsrelieff med hans bilde ble satt opp på domkirkens vestfasade sør for hovedinngangen i 1510 etter initiativ fra dekanen Johannes fra Klingborg. Der står det fortsatt.

Davids skrin ble ødelagt under reformasjonen og relikviene gravlagt på kirkegården. Men selv lenge etter reformasjonen levde Davids minne videre i Munktorp. Ved Uppsala möte i 1593 fortalte sogneprest Tomas i Munktorp at noen menn hadde kommet til ham for å hente helgenens knokler på befaling av kong Johan III (1569-92). Sognepresten visste ikke hvor helgenens grav var, så han tok vilkårlig noen knokler ut fra benhuset og ga til mennene for å få saken ut av verden. Med det var de fornøyd. Om dette er sant, finnes altså St. Davids knokler fortsatt et eller annet sted på Munktorp kirkegård.

Davids minnedag er dødsdagen 15. juli med en translasjonsfest den 25. juni. Han kalles også David av Sverige eller David av Västerås. Han ble æret som skytshelgen for Västerås stift (Västmanland og Dalarna). I bispedømmene Västerås, Skara, Strängnäs og Linköping ble han feiret den 25. juni, mens han i erkebispedømmet Uppsala ble feiret den 15. juli. Han fremstilles i munkedrakt, med abbedstav i den ene hånden og en bok i den andre. På hodet har han ofte en biretta. I den svenske lutherske kirken er kirkene i Munktorp (Västmanland) og Tensta (Uppland) viet til den hellige David.

Legenden om David er fra middelalderen og ble skrevet ned langt før Rabenius’ tid og savner de fleste av de detaljene som hans historie siden har blitt utsmykket med. I forbindelse med forberedelsene til flyttingen av hans relikvier midt på 1400-tallet ble det skrevet et officium på rim til Davids fest den 25. juni, og det inneholder legenden og er trykket i Västeråsbreviariet.

Uppsalabreviariet, som ble trykket i 1496, inneholder Davidslegenden i samme form, men den er utvidet med to jærtegn. David ble en gang under brennende bønn løftet opp fra jorden, og foran de forbløffede tilskuerne ble han forvandlet til en lyskule. En annen gang hengte han i sin tankespredthet opp sine hansker på en solstråle som trengte inn gjennom kirkevinduet, og strålen bar dem. Dette gjentok seg mange ganger inntil hanskene en dag ikke ble hengende, men falt ned på gulvet. Da husket David at han hadde begått en synd den dagen, nemlig ved å tråkke på et kornaks. Men da han hadde gjort bot ved å gi et kornaks av gull til kirken, kunne han henge opp hanskene på solstrålen igjen. Begge disse miraklene er fortalt om andre helgener, og det er tydelig at det er på et senere tidspunkt de er knyttet til David. Miraklet med lyskulen er gjengitt i en antifon på Davidsmessedagen den 25. juni:

Högt i rymden / blir han upplyft, / ombytt till en glob av ljus. / Skönt och sällsamt / är förvisso / detta helgons underverk.

I andre mirakelsamlinger fantes fortellinger om hvordan den hellige David slukket ildebrann, helbredet sinnssyke, reddet et barn som hadde falt ned i en brønn og hvordan han fikk et annet barn til å kaste opp en nål som det hadde svelget. Om disse miraklene fortelles det i en av sekvensene til Davidsmessen:

Han räddat gossen, som låg kvar / I djupa brunnen trenne dar. / Vad faderlig och trofast vård! / Och när man bär omkring hans bild, / Då slocknar strax den vådeld vild, / som hotat hus och ladugård.

Den sinnessjuka blir på stund / till kropp og själ ånyo sund, / och pojken kräkes upp sin nål. / Sankt David våra böner hör: / Han botar lamhet och han för /sjöfarare till deras mål.