Den salige Diego Oddi (1839-1919)

Den salige Diego (lat: Didacus) ble født som Josef Oddi (it: Giuseppe) den 6. juni 1839 i Vallinfreda i bispedømmet Tivoli i Lazio ved Roma i Italia. Han var sønn av Vicenzo Oddi og Bernardina Pasquali og ble oppdratt i en fattig, men from bondefamilie. Hans ungdom var preget av det daglige slit som er karakteristisk for de aller fattigste, og han fikk lite utdannelse. Men hans familie var dypt religiøs og moralsk rettskaffen, og de gjorde hjemmet til et gledens og fredens sted som hele landsbyen misunte dem.

En dag da Josef var 20 år gammel, høstet han bygg på familiens åker da han hørte noen som gjentatte ganger kalte på ham. Hans svar ble modnet gjennom daglige besøk i den lokale kirken, og et år senere besøkte han den fransiskanske eneboerbosetningen San Francesco i Bellegra, hvor freden og brødrenes hellige liv gjorde et dypt inntrykk på ham. Men familien satte seg bestemt mot hans kall til et religiøst liv.

Under en pilegrimsreise til Roma i 1864 besøkte han igjen Bellegra og møtte da den salige broder Marianus av Roccacasale, og hans råd hadde en dyp virkning på ham. I 1871 overvant han til slutt farens motstand og trådte inn i Bellegra, 32 år gammel. På grunn av den politiske situasjonen var han først en enkel tertiar (tredjeordensoblat), og han fulgte brødrene i eksil da kongeriket Italia eksproprierte kirkelig eiendom. I 1885 ble han novise, og i 1886 sluttet han seg til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) som legbror med ordensnavnet Diego, og etter fransiskanernes skikk fikk han fødestedet som etternavn, slik at han var kjent som Diego av Vallinfreda. Han kunne avlegge sine høytidelige løfter som legbror i 1889.

Han levde hele livet i det samme klosteret i ydmyk tjeneste, og i førti år reiste han rundt i regionen Subiaco og tigget om almisser. Han var ulærd, men vittig og med et talent for konversasjon, han overrasket alle med sine ekte ord, som sprang ut av et hjerte som var vant med å samtale med Gud. Dag og natt mens han arbeidet eller spaserte, ba han konstant. Fra kontinuerlig samtale med Herren fikk han klokskap og en dyp tro, og mange mennesker, fra enkle troende til biskoper og kardinaler, ble oppbygd av ham. Hans asketiske liv og botsøvelser gjorde også et dypt inntrykk. Han gikk alltid til fots på de steinete og sølete veiene, med føtter knapt beskyttet av sine fransiskanske sandaler.

Han døde den 3. juni 1919 i Bellegra, tre dager før sin 80-årsdag. Den 12. november 1931 var rundt 3.000 mennesker til stede da hans jordiske rester ble overført til klosterkirken i Bellegra.

Hans saligkåringsprosess ble innledet på bispedømmenivå i oktober 1949, og den 26. mai 1972 ble den apostoliske prosessen åpnet i Vatikanet. Den 22. januar 1992 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 3. oktober 1999 i Roma, for øvrig sammen med blant andre Marianus av Roccacasale. Hans minnedag er dødsdagen 3. juni.

Navnet Diégo er en forvanskning av Iago, den spanske formen for Jakob, og det er først i nyere tid det er latinisert til Didacus.