Den salige Dominikus Iturrate Zubero (1901-1927)

Den salige Dominikus Iturrate Zubero (sp: Domingo) ble født den 11. mai 1901 på borgen Biteriño i Dima nær Bilbao i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Nord-Spania. Hans foreldre var Simón Iturrate og Maria Zubero. Han ble døpt dagen etter fødselen og fikk navnet Dominikus etter den hellige Dominikus de la Calzada («av landeveien»), som har minnedag 12. mai. Han var deres førstefødte – det skulle i alt komme elleve barn. Foreldrene var ivrige kristne, og de ga Dominikus en solid religiøs og moralsk oppdragelse. Han mottok sin første kommunion som tiåring, men hadde da allerede i tre år pleid å gå til skrifte hver måned i henhold til skikken på den tiden, uten å vente på førstekommunionen. Han ble fermet (konfirmert) den 26. august 1913.

Dominikus’ biografer påpeker at han hadde en sensitiv natur, men med tilbøyelighet til sinne, som baskerne i sin region. Han ble en altergutt i sitt sogn og deltok ikke bare i messen på søndager og helligdager, men også på hverdager. Han ble tidlig klar over sitt prestekall, og han fikk tillatelse fra sin far til tross for at han hadde festet sin lit til ham, fordi tradisjonen sa at den eldste sønnen var arving til familiens eiendommer. Dominikus begynte den 30. september 1914 på trinitarierpatrenes aspirantkollegium i Algorta i Vizcaya. Trinitarierordenen heter offisielt «Ordenen av den aller helligste Treenighet for løskjøping av fanger» (Ordo Sanctissimae Trinitatis redemptionis captivorum – OST eller OSsT). Ordenen ble grunnlagt av de hellige Johannes av Matha (1160-1213) og Felix av Valois (1127-1212) i Cerfroid i bispedømmet Meaux, og den ble godkjent av pave Innocent III (1198-1216) i 1198 for å kjøpe fri kristne slaver hos muslimene.

Som sekstenåring trådte Dominikus den 11. desember 1917 inn i ordenen. Han påbegynte novisiatet i klosteret ved helligdommen Virgen Bien Aparecida i bispedømmet Santander, hvor han avla de midlertidige løftene den 14. september 1918 og tok ordensnavnet Dominikus av det hellige Sakrament. Etter det første året med filosofi ble han i 1919 sendt til Roma, hvor han studerte ved det pavelige universitetet Gregoriana til 1926. Han tok sin eksamen i filosofi den 3. juli 1922, og han tok både den og senere eksamenen i teologi den 26. juli 1926 med strålende resultater. Han gjorde seg også bemerket gjennom sin spiritualitet og lydighet. Fra han var novise levde han et liv i bønn og bot, og som student var han kjent for sin sterke fromhet. Han hadde også en sterk hengivenhet for den hellige Maria. Den 23. oktober 1922 avla han sine evige løfter i det romerske klosteret San Carlo alle Quattro Fontane.

Dominikus ble presteviet den 9. august 1925 i basilikaen Santi Dodici Apostoli, og den 15. august feiret han sin første messe. I klosteret ble han utnevnt til assistent for disiplinærprefekten. Dominikus var ivrig etter å bli misjonær i hedenske land, så han fortalte sin provinsial ideen om å åpne en misjon i Afrika eller Latin-Amerika, og han tilbød seg selv for dette arbeidet. Men hans overordnede verdsatte hans gode kvaliteter som formator, så generalkapittelet i 1926 utnevnte ham til mester for de trinitariske studentene.

Men i begynnelsen av juni 1926 kjente p. Dominikus de første symptomene på tuberkulose i lungene, som var så utbredt på den tiden. Han ble sendt til nærliggende Rocca di Papa ved helligdommen for Madonna del Tufo i håp om at fjelluften skulle være bra for ham. Men det ble snart klart at sykdommen hadde kommet for langt. Etter at han hadde tilbrakt syv år i Roma, ble han umiddelbart overført til Algorta i Spania, hvor han ankom den 6. september 1926, etter først å ha stanset for å be til Jomfru Maria i Lourdes og feire messe ved Jomfruens føtter, for han håpet hele tiden å få helsen tilbake.

Fra Algorta ble han overført til Madrid, hvor spesialister prøvde alt for å få ham frisk, men forgjeves. Fra Madrid ble han den 26. desember 1926 tatt med til klosteret Belmonte i Cuenca. Han hadde nå innsett at alle hans prosjekter som prest og misjonær ikke lenger ville bli gjennomført, men han aksepterte Guds vilje uten opprør. Den 14. februar 1927, den dagen trinitarierordenen feirer festen for sin hellige reformator Johannes Baptist av Unnfangelsen, feiret Dominikus sin siste messe. Etter å ha mottatt sakramentene døde han fredelig den 8. april 1927 i klosteret Belmonte. Han var ikke engang 26 år gammel. Den unge presten fikk straks ry for hellighet, og det er nok å si at det til saligkåringsprosessen ble presentert hele 2 500 helbredelser som ble tilskrives hans forbønn.

Hans saligkåringsprosess ble igangsatt i 1958, og i 1974 ble hans jordiske rester overført til Algorta, hvor de hviler i trinitarienes sogn Redentor. Han ble saligkåret den 30. oktober 1983 av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005). Hans minnedag er dødsdagen 7. april, men 8. april og 16. november nevnes også.