Den salige Edigna av Puch (1055-1109)

Skytshelgen mot tyverier; mot kvegsykdommer

Den salige Edigna (fr: Édigne) ble født i 1055 i Frankrike (?). Ifølge legenden var hun datter av kong Henrik I av Frankrike (1031-60) og hans andre hustru, Anna Jaroslavna av Kiev. Annas far var storfyrst Jaroslav den vise av Kiev og Novgorod og hennes mor var den hellige Anna av Holmgard (Ingegerd Olovsdotter) (1001-1050). Kirkene i Ukraina, både de ortodokse og katolske, ærer henne derfor som en ukrainsk helgen. Hun står imidlertid ikke på listen over kong Henrik Is barn. Noen foreslår at Edigna var datter av kong Filip I (1060-1108), sønn av Henrik I og Anna, noe som ville gjøre Anna til hennes farmor, ikke hennes mor. Men hun står ikke på listen over Filips barn heller. Men ettersom kong Filip kalles Philippe Ier l’Amoureux («den amorøse»), kan man jo aldri vite.

Edigna fikk en god utdannelse ved det franske hoffet. Men i 1074 flyktet hun hjemmefra for å slippe unna et ekteskap og bevare sin jomfruelighet. Historikere antar at hun enten bestemte seg for å dra på valfart til Det hellige land eller ønsket å besøke hjemlandet til hennes mor Anna, prinsesse av Kyjiv. Legenden forteller at Edigna på sin reise hadde en drøm hvor en stemme beordret henne til å bli værende på det stedet hvor en klokke ville ringe samtidig som en hane ville gale. Deretter reiste hun omkring og skal også ha kommet til Bayern, hvor oksene foran kjerren hennes stanset ved stedet «Pouche» og ville ikke rikke seg. Da en klokke begynte å ringe og hun samtidig hørte en hane gale, visste hun at dette var et tegn fra Gud om at hun skulle bli værende der. Det er i dag landsbyen Puch ved Fürstenfeldbruck, tre mil fra München.

Ved en liten kirke i Puch fant hun et hult lindetre som hun bosatte seg i. Deretter levde hun i 35 år et botsliv som eneboerske der. Hun levde i dette treet som en nonne i en celle og spiste bare planter. Innbyggere og pilegrimer strømmet til henne, og hun ga dem undervisning i troen og lærte barna å lese og skrive og innførte dem i kristne verdier. I tillegg var hun svært etterspurt som rådgiver ved bekymringer for kveget, og hun hadde helbredende evner. Hun hadde også evnen til å få tilbake mistede eller stjålne gjenstander, og hennes ry spredte seg over hele Bayern.

Edigna døde den 26. februar 1109 i sin eneboerhytte, høyt æret av hele befolkningen. Takknemlige innbyggere i landsbyen gravla henne i koret i den gamle kirken der. Allerede før sin død ble Edigna høyt æret, og hun minnes fortsatt. Det er tvilsomt at hun var en fransk kongsdatter, i alle fall er det ikke overlevert noe om en slik datter av noen av de to aktuelle franske kongene. Men ettersom hun ifølge legenden kunne lese og skrive, må hun ha vært en adelskvinne. Det virker også som om hun ikke var tysk.

Hennes legende og kult kjennes først fra avbildninger fra tidlig på 1400-tallet. Hun fremstilles i nonnedrakt med kongekrone. I hånden holder hun Den hellige skrift, som det står en hane på. Det eldste skriftlige vitnesbyrdet om Edigna stammer fra 1554 av Johannes Aventinus i Annales Ducum Boiariae. Han skriver at en Edigna er gravlagt i Puch og æres høyt der og påkalles særlig ved tap og tyverier. Hennes legende blir beskrevet i 1624 av Matthäus Rader i hans verk Bavaria Sancta et Pia. Han bygget på en tavle i kirken i Puch.

Rundt 1600 ble Edignas levninger skrinlagt i et glasskrin slik at de var tilgjengelige for folkets venerasjon, og valfarter startet fra de omliggende landsbyene. De ble ikke bare fremmet av klosteret Fürstenfeld, som kirken i Puch var underlagt, men også spesielt begunstiget av besøk fra kvinner fra høyadelen. Den første hustruen til Maximilian I av Bayern, Elisabeth av Lorraine, foretok frem til sin død i 1633 årlig en valfart til Puch. Enken etter den tyske keiseren Ferdinand II, Eleonora av Mantova, påkalte den salige Edigna på grunn av et verdifullt smykke hun hadde mistet, men som deretter straks ble funnet igjen (votivtavle fra 1654). Det eldste bevarte votivbildet er fra 1639. Matthäus Rader forteller om mirakuløse helbredelser på Edignas forbønn mellom 1590 og 1616.

Ved restaureringsarbeider i kirken St. Sebastian i Puch fant man i 1979 en grav som skal ha vært Edignas frem til skrinleggingen av hennes relikvier i år 1600. Relikviene blir i dag oppbevart i et glasskrin ved det venstre alteret i kirken i Puch. Gripende bilder fra hennes liv finnes i kirken i Puch. Hun er skytshelgen mot kvegsykdommer og mot tyverier.

Edigna regnes som salig i Den katolske kirke. Hennes kult er aldri blitt offisielt stadfestet, men i fortegnelsen over hellige og salige ved Instituttet pave Johannes XXIII ved Det pavelige Lateranuniversitetet i Roma står hun oppført som salig. Hos Migne har hun tittelen hellig, og noen regner skrinleggingen i 1600 som en saligkåring. Hennes minnedag er dødsdagen 26. februar. I tillegg til relikviene i kirken i Puch befinner det seg en håndrelikvie i kirken St. Edigna i Hofdorf.

Det finnes en «Edigna-Lied», og i Puch blir det hvert tiende år (sist i 2009) oppført et «Edigna-spill» av innbyggerne i Puch. Den vakre «tusenårslinden» hvor Edigna skal ha bodd i 35 år, står fortsatt ved kirkegården. Edigna fremstilles enten i det hule treet eller på oksekjerren. Navnet Edigna forekommer fortsatt i Bayern.

Kilder: Schauber/Schindler, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, zeno.org, kirchensite.de, edigna-puch.de, heiligenlegenden.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. mai 2014