Den hellige Edmund av Skottland (~1070-1100)

Minnedag: 3. oktober

Den hellige Edmund (Eadmund; Etmond mac Maíl Coluim) ble født en gang etter 1070 i Skottland. Han var sønn av kong Malcolm III Canmore av Skottland (1057-93) (Malcoem Ceanmore; Máel Coluim mac Donnchada) og hans andre hustru, den hellige Margareta av Skottland (ca 1045-93). Malcolms første dronning var norske Ingebjørg Finnsdatter. Siden det opptrer flere helgener i Edmunds forhistorie, er det interessant å se litt på denne.

Ingebjørg Finnsdatter (skotsk: Ingibiorg) ble født en gang på 1000-tallet i Norge. Hun var datter av den norske høvdingen og lendmannen Finn Arnesson (d. ca 1065), som var lendmann for både Olav den hellige (995-1030) og hans yngre halvbror kong Harald Hardråde. Ingebjørgs mor var Bergljot Halvdansdatter, søster av Sigurd Syr, og dermed var hun en niese av kong Harald Hardråde (Olav den helliges halvbror). Hennes far Finn Arnesson var bror av Kalv Arnesson, en av Olav den helliges drapsmenn. Finn Arnesson sto opprinnelig på kong Olavs side, men brøt med Harald Hardråde og ble jarl av Halland for danskekongen.

Ingebjørg vokste opp på Austrått i Trøndelag. Hun ble i 1038 gift med jarl Torfinn av Orknøyene (1009-64?). Sammen fikk Torfinn og Ingebjørg sønnene Pål og Erlend, som begge ble jarler under morens formynderskap og kjempet under Harald Hardrådes mislykkete invasjon av England i 1066. Erlend fikk senere den hellige sønnen Magnus (ca 1076-1115), som led martyrdøden og ble Orknøyenes nasjonalhelgen.

Etter at Ingebjørgs første mann Torfinn døde, giftet hun seg på nytt med den skotske kong Malcolm III Canmore (Máel Coluim mac Donnchada) (1031-93). I skotsk historie er Ingebjørg kjent som Ingibiorg. Malcolm og Ingebjørg fikk sønnen Duncan og muligens også sønnen Donald. Duncan ble konge etter sin far som Duncan II. Mange skotske historikere mener at dronning Ingibiorg må ha vært datter av Ingebjørg jarlemor for å få kronologien til å gå opp.

Etter Ingebjørgs død (i 1067?) giftet den 38-årige Malcolm seg i 1069 med den 24-årige hellige Margareta av Skottland, som var datter av den engelske prins Edvard d’Outremer («landsforvist») Atheling («adelsmannen»). Han var brorsønn av den hellige kong Edvard Bekjenneren (1042-66) og sønn av kong Edmund Jernside (Ironside) av Wessex (1016). Malcolm og Margareta fikk seks sønner og to døtre. Den eldste, tronfølgeren Edvard, ble drept sammen med sin far. Den nest eldste var Edmund og den tredje eldste Ethelred. De tre yngste brødrene skulle bli konger av Skottland; Edgar, Alexander og den hellige David. Datteren Edith giftet seg med kong Henrik I av England og ble dronning Matilda av England, kjent som Good Queen Maud. Den yngste datteren Mary (1082-1116) ble gift med grev Eustace III av Boulogne. Edmund kan bli funnet på noen lister over skotske konger, men dette er omstridt.

Mot dronning Margaretas råd red kong Malcolm i november 1093 selv i spissen for sin hær mot den engelske kongen Vilhelm II Rufus (= «den røde») (1087-1100), som hadde konfiskert Malcolms eiendommer. Ved den skotske kongens angrep på Alnwick Castle ble Malcolm og sønnen og tronarvingen Edvard myrdet etter forræderi. Den smertelige nyheten ble forsøkt holdt skjult for den døende Margareta, men sønnen Edgar skal ha fortalt henne hva som hadde skjedd. Hun aksepterte sitt tap som Guds vilje, og fire dager senere, den 16. november 1093, døde hun i Edinburgh Castle. Hun ble gravlagt sammen med sin mann i klosterkirken i Dunfermline.

Da Edmunds far og bror Edvard var drept, overtok Malcolms bror Donald III tronen (1093-94; 94-97). Han hadde tilnavnet «Donald the Fair» eller «Donald the White» (middelaldergælisk: Domnall Bán, anglifisert som Donald Bane/Bain eller Donalbane/Donalbain). Edmund og hans yngre brødre Edgar, Aleksander og den hellige David flyktet til England, hvor deres halvbror Duncan II (Donnchad) allerede var ved hoffet til Vilhelm Rufus.

Donald hadde vokst opp på Hebridene, hvor han ble utsatt for keltisk og norsk innflytelse i stedet for den engelske innflytelsen som broren Malcolm hadde opplevd. Da han kom på den skotske tronen, foraktet han den normanniske praksisen i England etter invasjonen i 1066, så han begynte å reversere sin brors pro-normanniske politikk. Dette møtte motstand fra Vilhelm Rufus, den normanniske kongen av England, så han sendte Duncan (Edmunds halvbror) til Skottland med en hær for å fjerne sin onkel. Duncan styrtet Donald III fra tronen, med Rufus’ velsignelse og med militær støtte fra den engelske adelen uten land og landeiere fra Lothian.

Duncan overtok den skotske tronen som Duncan II (mai-nov 1094). Det er antatt at Edmund, som Malcolm IIIs eldste overlevende sønn, var Duncans utpekte arving. Men et skotsk opprør tvang Duncan II til å sende sine engelske allierte hjem, og kort tid etter ble han selv drept. Morderen var Máel Petair, mormaer av Mearns, men Ulster-annalene og William av Malmesbury er begge enige om at mordet skjedde på ordre fra Donald III og hans nevø Edmund. Om dette er riktig, vet vi ikke grunnen til at Edmund hadde forrådt sine brødre og sluttet seg til sin onkel. Det er antatt at Donald III da pekte ut sin nevø Edmund som sin utpekte arving, ettersom han selv ikke hadde egne sønner, og det er antatt at Edmund ble gitt en apanasje for å styre.

Det er her Edmund kommer inn i den skotske kongerekken hos noen forfattere, med regjeringstid fra 1094 til 1097, men på den offisielle listen står onkelen Donald III som konge i denne perioden. Andre kilder igjen sier at Edmund og Donald III (Donald Bane) regjerte sammen etter at Duncan II ble myrdet. Edmund styrte sør for Forth og Donald i nord.

Men i 1097 kom Edmunds onkel på morssiden, Edgar Ætheling (Margaretas bror), nordover med en hær og drev Donald III bort fra tronen og plassert Edmunds yngre bror Edgar som skottenes konge (1097-1107) med broren Aleksander som den utpekte tronarving. Edgar Ætheling, også kjent som «Den lovløse», var det siste medlemmet av det angelsaksiske kongehuset i England. Donald III ble mishandlet, lemlestet ved å få øynene stukket ut og fengselet til han døde i 1099. I 1107 ble Alexander I konge av Skottland (1107-24), og etter ham overtok den hellige David I (1124-53).

Edmund fikk en heldigere skjebne enn onkelen. Han ble enten sendt til England eller han rømte dit, uansett ble han kronraket og ble munk i det cluniacensiske klosteret ved Montacute (Montague) i Somerset, hvor han døde fromt i 1100 og ble gravlagt i klosteret på øya Iona. Hans siste ønske var at hans kropp ble gravlagt i lenker som et symbol på bot. Edmund navn opptrer i gamle kalendere under 3. oktober. Hos Camerarius kalles han hellig, men de øvrige martyrologiene tier om ham.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, no.wikipedia.org, zeno.org, englishmonarchs.co.uk, britroyals.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. mai 2014

av Per Einar Odden publisert 11.05.2014, sist endret 28.12.2015 - 12:05