Den hellige Egino av Augsburg (~1065-1120)

Den hellige Egino (Egon, Eginon) ble født rundt 1065, sannsynligvis i Augsburg i Bayern i Sør-Tyskland. Han kom fra en borgerlig (ikke-adelig) familie og fikk sin utdannelse i klosteret St Ulrich und Afra i Augsburg. Der ble han undervist av den fromme og lærde abbed Diemar (1065-80), som også oppnådde å gjøre sin elev begeistret for ordenslivet, så i 1080 trådte han selv inn der som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB), rundt femten år gammel.

Men den ærverdige abbed Diemar døde omtrent samtidig, i 1080, og etter det kom klosteret i hendene på skismatiske abbeder. Den gangen satt det nemlig en helt verdsligsinnet mann ved navn Hermann på bispestolen i Augsburg (1096-1133). Hermanns bror, grev Ulrich, hadde kjøpt dette bispedømmet til sin bror for femti talenter av keiser Henrik IV, og Hermann var suspendert av pave Paschalis II (1099-1118). På lignende vis ble også klosteret St Afra solgt.

Investiturstriden (1075-1122) mellom flere paver på den ene siden og keiserne Henrik IV (1056-1106; keiser fra 1084) og Henrik V (1105-25) på den andre. Denne striden fikk også følger i klosteret St Afra. Egino tok klart parti for paven og mot sin biskop, og derfor ble han i 1098 utvist fra klosteret av sin abbed og måtte forlate Augsburg. Han trådte da inn i klosteret St Blasien i Schwarzwald, hvor han møtte biskop Gebhard III av Konstanz (1084-1110), som var blitt drevet bort fra sitt sete av keiser Henrik IV og levde i eksil i St Blasien. De to ble gode venner.

Etter at Gebhard i 1105 kunne vende tilbake til sitt bispesete, trakk Egino seg tilbake til et kloster. Dette klosteret navngis ikke i den biografien som munken og den senere abbeden Udalschalk (1127-ca 1151) skrev om Egino, men det identifiseres med St Georgen. I 1106 kunne Egino vende tilbake til Augsburg. I den tiden han hadde vært borte, hadde klosteret St Afra forfalt gjennom tre abbeder som var innsatt av Henrik IV og Henrik V. Det fantes ikke lenger noen klosterorden, og de gudfryktige mennene som fortsatt levde i klosteret, trakk seg tilbake og tjente Herren i sine isolerte celler. Men da den tredje av disse inntrengerabbedene, Günther, frivillig la ned sin abbedstav, våknet det blant de gjenværende munkene i Ulrich und Afra et krav om klostertukt og gjenopprettelse av orden. De valgte enstemmig den fraværende Egino til sin abbed, sendte et budskap til ham og ba ham om å vende tilbake til sitt kloster og overta ledelsen av det. Dette skjedde i 1109.

Egino aksepterte valget til abbed av St Afra (1109-20) da han hørte at biskop Hermann hadde underkastet seg Kirkens overhode. Biskopen søkte nå abbedens vennskap, men Egino ønsket ikke å høre til biskopens fortrolige. Egino sørget som abbed for gjenopprettelsen av klostertukten i St Ulrich und Afra, men han hadde stadig stridigheter med biskopen av Augsburg, som i investiturstriden for det meste sto på kongens side.

I 1112 ble det reist nye anklager mot Hermann, og pave Paschalis II ba erkebiskop Adalbert av Mainz om å undersøke dem. I denne anledning ba erkebiskopen abbed Egino å komme til synoden i Würzburg. Egino forklarte hele saken til Hermann, som befant seg i Lombardia, og ba ham om selv å dra til Roma for å forklare seg og underkaste seg. Men Hermann klarte ved list igjen å innsmigre seg hos paven, slik at undersøkelsen mot ham ble forpurret.

Etter at pave Paschalis II døde den 21. januar 1118 i Roma, dro Hermann sammen med Henrik V til Roma, hvor keiseren fordrev den rettmessig valgte pave Gelasius II (1118-19) og anerkjente motpaven Gregor VIII (1118-21), noe som førte til en ny ekskommunikasjon fra pave Gelasius II mot både keiseren og biskop Hermann. Den ble uttalt av erkebiskop Adalbert av Mainz og forkynt av abbed Egino i Augsburg.

Da Hermann kom tilbake fra Italia til Augsburg, ble han ikke anerkjent av noen som biskop. Egino unngikk enhver omgang med ham og befalte sine munker å gjøre det samme. Snart etter kom det en invitasjon til abbeden og geistligheten i Augsburg til synoden i Fritzlar fra erkebiskopen av Mainz med en fornyet ekskommunikasjon av Hermann. Egino meddelte også dette skrivet til geistligheten, som imidlertid så det som sin plikt å ha fred med sin biskop, og dermed falt hele Hermanns raseri på den fromme abbeden og hans kloster. Den ekskommuniserte biskopen lovte en stor pengesum eller rike beneficier til enhver som ville bringe ham Eginos hode. Egino flyktet, og på biskopens befaling ble klosteret overfalt av soldater og alle munkene ble jaget ut av byen. Etter å ha blitt forent med sin abbed, slo de seg til i klosteret St Peter i Thierhaupten. Dette skjedde i 1118 eller 1120.

Men de fordrevne munkenes opphold i St Peter varte ikke lenge. Etter syv dager krevde borgerne i Augsburg at de skulle komme tilbake. Hermann ga sin tillatelse, og munkene dro tilbake i triumf. Bare abbeden ble værende i Thierhaupten. Biskopen forsøkte å få dem til å velge en ny abbed og sa at en fiende av biskopen ikke kunne være abbed. Men munkene sto fast ved sin abbed, og abbeden hadde også borgernes støtte. Da lot Hermann som at han ville forsone seg med abbeden og inviterte ham til bispeboligen i Augsburg. Egino trodde virkelig at det var oppriktig ment, og han la ut på reisen. Men på veien møtte han en budbringer som brakte et skriv fra munkene, som fortalte at biskopen hadde menn på lur i og utenfor byen. Egino dro da tilbake og unngikk dermed den sikre død.

På en synode i Mainz la abbeden frem sine rettmessige klager mot sin biskop, og han fikk i oppdrag fra de forsamlede biskopene å dra til Roma i den gode saks interesse. Egino reiste derfor i 1120 til Roma for å rådføre seg med pave Callistus II (1119-24). Han ble mottatt faderlig av paven, som ga ham sin velsignelse, og han ble værende i Roma i en måned, fra 3. juni til 1. juli. Han dro til Romas havneby Ostia for å begynne på tilbakereisen om bord på et skip sammen med biskopen av Aachen. Men på skipet ble abbeden så syk at skipet måtte bringe ham til Pisa i Toscana i Midt-Italia. Der ble han brakt til kamaldulenserklosteret San Michele, hvor han fikk best mulige pleie. Men han følte at slutten nærmet seg, så han sendte med sin ledsager på reisen, biskopen av Aachen, en avskjedshilsen til sine brødre hvor han formante dem til lydighet mot Kirken og hennes overhode. Etter å ha mottatt de siste sakramentene døde han den 15. juli 1120 i Pisa (noen sier 1122), og han ble gravlagt i klosterkirken ved siden av gravstedene til erkebiskopene av Pisa. På hans grav skjedde mange mirakler.

De fleste kilder kaller ham hellig, men noen kaller ham salig. Hans minnedag er dødsdagen 15. juli. Han fremstilles i munkedrakt mens han jager djevelen. Udalschalk forteller utførlig om Egino i sitt skrift «Om Egino og Hermann» (De Egino et Herimanno). Det hører også med til historien at biskop Hermann etter store prøvelser igjen ble forsont med Kirken, og gjennom mange fromme stiftelser gjorde bot for alt det onde han hadde gjort. Han døde i 1133.

Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, zeno.org, heiligenlegenden.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. mai 2014