Den salige Edmund Ignatius Rice (1762-1844)

Minnedag: 29. august

nullDen salige Edmund Rice (ir: Éamann Iognáid Rís) ble født den 1. juni 1762 på gården Westcourt i Callan i grevskapet Kilkenny i Irland. Han var den fjerde av syv sønner av Robert Rice og hans hustru Margaret Tierney, i tillegg hadde han to stesøstre fra morens første ekteskap, Joan og Jane Murphy. Det var en from bondefamilie, usvikelig lojale katolikker, som ble regnet som relativt velstående og leide 750 mål jord fra Lord Desart, en medgjørlig protestantisk jordeier.

Utdannelsen for Edmund Rice og alle andre irske katolikker på den tiden, var svært risikabel etter tillegget i 1709 til The Popery Act, som erklærte at enhver offentlig eller privat instruksjon i den katolske tro ville gjøre at lærere kunne straffes, et tiltak som ikke ble reformert før i 1782. I dette miljøet skjøt det opp såkalte hedge schools i stort antall. En «hedge school» (ordrett «hekk-skole») var ganske enkelt et rom der en lærer ga undervisning i all hemmelighet på gælisk.

Guttene i familien Rice fikk sin elementære skolegang hjemme, av foreldrene og av augustinereremitten Patrick Grace, som ble kalt Bráithrín Liath, «den lille grå tiggermunken» og tilhørte den lille kommuniteten av augustinere i Callan. Edmunds foreldre hadde nemlig råd til en liten sum som betalte for omkostningene. Som ung mann tilbrakte Edmund to år på handelsakademiet i Kilkenny, en skole som myndighetene tillot å eksistere til tross for straffelovene.

På grunn av restriktive lover mot katolikker i Irland hadde han ikke tilgang til karrierer i det militære, regjeringen eller rettsvesenet. Som syttenåring begynte han i 1779 å arbeide for sin onkel Michael Rice i hans forretning i nærliggende Waterford på sørøstkysten, som solgte all slags skipsutstyr og forsyninger for skipene som gikk over Atlanteren mellom Europa og østkysten av Nord-Amerika. Edmund hadde den nødvendige personligheten, talent og hengivenhet til å bli en svært suksessfull forretningsmann, og snart betrodde onkelen ham ledelsen av hele firmaet. Da onkelen døde i 1795, arvet Edmund forretningen og var på god vei til å bli en svært rik mann. Han investerte i jord og eiendom og eide til slutt over 4 000 mål, to vertshus og en flåte av handelsskip.

Rundt 1786 giftet den 24-årige Edmund seg med Mary Elliott, datter av en velstående lærhandler i Waterford, og de bosatte seg i fasjonable Arundel Square. Lite er kjent om deres ekteskapelige liv, men bare tre år senere, i januar 1789, ble hans hustru utsatt for en ulykke. Hun var ute og kjørte i hest og vogn da hesten fikk panikk og galopperte ut og kastet henne ut av vognen. Hun var gravid og fødte en prematur datter på dødsleiet. Muligens døde hun av en feber hun fikk etter ulykken. Nå var Edmund alene med ansvaret for den tilbakestående datteren, som også ble døpt Mary. Han var knust, men støttet av sin sterke tro aksepterte han sitt kors, og han vokste i nær forening med Gud gjennom meditasjon over Skriften og hyppig deltagelse ved messen og mottakelse av sakramentene. Han viet seg til nestekjærlig arbeid og brukte sin etter hvert store formue i de fattiges tjeneste. Han ble et mønster på en kristen legmann.

På den tiden var irske katolikker undertrykket av den antikatolske lovgivningen som det protestantiske England hadde innført for å holde den katolske majoritet i sjakk i Irland. Mellom 1780 og 1841 ble den irske befolkning fordoblet, og det var mange økonomiske og politiske problemer knyttet til utdannelse for de unge og omsorg for gamle og syke. De amerikanske kolonienes opprør i 1776 inspirerte irske katolikker til å arbeide for likestilling med de protestantiske engelskmenn i landet. The Catholic Emancipation Act av 1829 var en av fruktene av denne kampen. Dette var i denne atmosfæren Edmund Rice levde og arbeidet.

nullEdmund var overbevist om at det fortsatt var noe mer som var krevd av ham. Et tilfeldig møte i 1793 med en tiggermunk som tilbrakte natten i bønn, gjorde et dypt inntrykk på ham. Tre år senere hadde han godtatt sin eldre brors avgjørelse om å bli augustinerprest i Roma, og lurte nå på om dette var et liv også for ham. Han vurderte å selge alt han eide, som da var verdt mer enn én million pund. Men en kveld hørte han og hans venn, p. John Power, en gruppe av ungdommer som ropte og bannet mens de sloss og falt på veien. Prestens søster sa: «Vel, Mr. Rice, du tenker på å begrave deg selv i et kloster på kontinentet. Vil du etterlate disse stakkars guttene uten omsorg?»

Til tross for sin dragning mot et kontemplativt liv visste han nå hvordan han skulle tilbringe resten av livet. Utdeling av mat og klær var ikke nok – unge mennesker måtte utrustes mentalt, moralsk og religiøst for å bli uavhengige. Samfunnet som hadde gjort dem fattige, måtte forandres. De herskende klasser ville finne dette vanskelige programmet farlig radikalt. Edmund ble inspirert av Nano Nagles Presentasjonssøstre, som han introduserte i Waterford i 1798 for å imøtekomme behovet for utdannelse av fattige jenter. Edmund begynte å undervise gateguttene i Waterford, i begynnelsen gjorde han det i en av sine forretninger etter arbeidstid. Men han bestemte seg snart for å gjøre det til en heltidsbeskjeftigelse.

Oppmuntret av pave Pius VI (1775-99) og med velsignelse fra biskop Hussey av Waterford solgte den førtiårige Edmund i 1802 sin forretning til en annen prominent katolsk kjøpmann, en Mr. Quan. Han sørget for datteren, som var avhengig av pleie resten av livet, ved å betro henne til sin bror Patrick og hans hustru, som tok henne til seg i sitt hus på landet nær Callan. Der levde hun et langt og tilfreds liv inntil hun døde i 1859.

Edmund åpnet i 1802 sin første skole for et halvt dusin elever i en stor forlatt stallbygning i New Street, som han hadde arvet da hustruen døde. Han bosatte seg selv i andre etasje over stallen. Han ansatte to unge menn som lærere, og rundt 300 gutter i alle aldre strømmet til. Men de var ikke vant til rutinene og disiplinen på skolen, og de må ha satt lærernes mot på alvorlig prøve, for de to ansatte lærerne sa opp og etterlot Edmund alene igjen. Men snart sluttet andre lærere seg til ham, tiltrukket av hans eksempel og hans ånd, de første var Thomas Grosvenor og Patrick Finn, som var hans venner fra Callan. De kom til ham med et ønske om å slutte seg til en kongregasjon, men de hadde ikke bestemt seg for hvilken. Det endte med at de ble værende for å undervise i Edmund Rices skole, og dannet sin egen kongregasjon. Sammen med Edmund dannet de et religiøst fellesskap i rommet over «Stable School» i New Street i Waterford. De to mennene delte Edmunds visjon hvor de kombinerte et halvmonastisk liv med det harde arbeidet med å undervise uregjerlige gutter under primitive forhold. Til tross for alle vanskeligheten var Edmunds klasser så populære at enda en provisorisk skole måtte bygges på en annen av hans eiendommer, denne gang i nærliggende Stephen Street.

Suksessen til skolen i New Street førte til en mer permanent bygning, som fikk navnet Mount Sion (Sionberget). Byggearbeidene ble påbegynt den 1. juni 1802. Da Edmund i 1803 brukte av sin formue til å bygge en større bygning for å huse en skole og en kommunitet, trodde hans venner blant forretningsmennene at han var blitt gal. Klosteret Mount Sion ble offisielt velsignet av biskop Thomas Hussey den 7. juni 1803. Ettersom skolebygningen ennå ikke var ferdig, bosatte Rice, Finn og Grosvenor seg der, men gikk hver dag fra Mt Sion til sine skoler i New Street og Stephen Street. Den 1. mai 1804 ble den tilknyttede skolen åpnet og velsignet av Husseys etterfølger, biskop John Power, og deres elever ble overført til den nye bygningen.

I Edmunds skoler var det stor vekt på katekismen og generell moralsk opplæring. Guttene mottok kommunion en gang i måneden og skriftet fire ganger i året. Oppførselen til guttene forbedret seg raskt, og deres foreldre spurte om de selv kunne få kveldsundervisning.

nullEdmund etablerte et bibliotek, hvor guttene fikk lov til å ta med bøker hjem i helgene for å lese for sine analfabetiske foreldre. Han etablerte et bakeri for å sørge for mat til guttene, og ofte deres familier. Han etablerte et skredderi for å sørge for nye dresser til elevenes førstekommunion og konfirmasjon. Mange elever studerte yrkesfag, som bokholderi, teknisk tegning og navigasjon, og han sørget for en ny dress til hver elev som forlot skolen for å gi ham en god start på arbeidslivet.

Edmunds undervisningsarbeid var ulovlig i den britiske regjeringens øyne og det samme mente protestantene som bodde i Irland. De eneste friskolene som da var tilgjengelige for katolske familier, var de protestantiske som drev proselyttisme – finansiert av engelske kilder som ønsket å ødelegge den katolske tro i Irland: «(skoler) hvor barna av de irske innfødte kan læres opp i den sanne religion [=protestantismen] og for omvendelse og sivilisering av papistiske innfødte». Dette betydde at de fleste irske katolikkene i praksis var utelukket fra utdannelse og dermed sosial og økonomisk fremgang.

nullEn anmodning til den anglikanske Church of Ireland-biskopen om en skolelisens ble til slutt innvilget, takket være appellene fra noen av Edmunds mest innflytelsesrike venner. Innen 1806 var nye skoler åpnet i Carrick-on-Suir og i Dungarvan. Snart økte tallet på Edmunds ledsagere. I begynnelsen var de fleste av dem modne menn fra hele Irland som hadde gjort det godt i forretningslivet. I 1808 var de ni medlemmer, og Edmund og hans ledsagere fikk biskopens tillatelse til å avlegge løfter. De ble kjent som «Selskapet av Marias fremstilling (i tempelet)» (eng: Presentation), kjent som «Presentasjonsbrødrene». De levde under veiledning av sin biskop.

I 1808 avla syv medlemmer av staben, inkludert Edmund Rice, religiøse løfter under biskop Power av Waterfords autoritet. De fulgte eksempelet til Nano Nagles «Presentasjonssøstre» og kalte seg «Presentasjonsbrødre». I Presentasjonssøstrenes kapell avla Edmund og hans ledsagere den 15. august 1808 løfter «ifølge Presentasjonsordenens regel og konstitusjoner godkjent av Den hellige stol» og begynte å bære ordensdrakt. Edmund tok ordensnavnet Ignatius etter den hellige Ignatius av Loyola. Dette var den første kongregasjonen for menn som var grunnlagt i Irland siden den hellige Patricks tid og en av de få i historien som var grunnlagt av legmenn. Frem til 1820 ble det etablert skoler og kommuniteter i Cork (1811), Dublin (1812), Limerick og Thurles (1817).

Gradvis skjedde det en forvandling blant «kaibarna» i Waterford, noe som i en stor grad ble tilskrevet arbeidet som Edmund og hans brødre gjorde. Andre biskoper i Irland sendte menn til Edmund Rice, og dem forberedte han for det religiøse liv og for et liv av undervisning. På denne måten spredte Presentasjonsbrødrene seg over hele Irland.

Som ordensmenn sto Edmund og hans brødre under kirkelig kontroll av biskopene i de bispedømmene hvor de drev skoler. Med tiden viste det seg at dette betydde en del praktiske vanskeligheter når man skulle overføre brødre fra et bispedømme til et annet. Edmund søkte råd og fant svaret i det systemet som ble fulgt av den hellige Johannes Baptist de la Salles kongregasjon «Brødre av Kristne skoler» (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum – FSC), som i USA er kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. De var direkte ansvarlige overfor paven i stedet for de enkelte biskopene. De ble ledet av en generalsuperior og et råd som var valgt av delegater fra brødrene selv.

Det var denne modellen som Edmund og flertallet av brødrene nå valgte. Den 5. september 1820 ble kommuniteten godkjent som et pontifikalt institutt av pave Pius VII (1800-23) med navnet «De kristne brødre» – også kjent som «De irske kristne brødre». Edmund ble enstemmig valgt til den første generalsuperioren på det første kapitlet i 1822, og i den egenskapen var han i stand til å flytte brødre over bispedømmegrensene til der hvor det var mest bruk for dem.

Men noen av de første brødrene valgte å forbli under kontroll av sin biskop, biskop Murphy av Cork. Tydeligvis gjorde de dette på hans anmodning, for en av dem, som var arkitekt, var av uvurderlig hjelp for biskopen i arbeidet med å bygge kirker. Dermed fortsatte det tidligere instituttet «Presentasjonsbrødrene» også sin eksistens. Både «Presentation Brothers» (Fratres Piae Congregationis a Presentatione – FPM), med hovedkvarter i Cork i Irland, og «Christian Brothers» (Congregatio Fratrum Christianorum – CFC), med hovedkvarter i Roma, ser på Edmund Rice som sin grunnlegger og regner sin grunnleggelse til 1802. På 1870-tallet søkte også Presentasjonsbrødrene Vatikanet om pontifikal status, noe som ble innvilget den 15. juli 1889. Mottoet for De kristne brødre var: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

I 1828 ble huset og skolen i North Richmond Street i Dublin etablert av Rice, og grunnstenen ble lagt ned av politikeren Daniel O’Connell. Edmund flyttet De kristne brødrenes hovedkvarter dit, og bygningen huset brødrenes hovedkvarter i mange år, og den nåværende residensen inkorporerer det originale huset som ble bygd av Rice, som bodde der i flere år fra 1831.

Edmunds arbeid spredte seg over hele Irland, og deretter til England, hvor de første skolene ble åpnet i Preston, Manchester, London og Liverpool. Senere utvidet arbeidet seg til Gibraltar og Australia. I 1825 oppsto det en opposisjonsgruppe innen instituttet, og i 1837 ble det en hard strid om studentene skulle betale et lite beløp i skolepenger eller ikke. Til slutt seiret grunnleggerens syn, og det ble innkrevd et minimalt beløp som akkurat hindret at skolen gikk under økonomisk.

I februar 1838 forlot Edmund Rice kommuniteten i North Richmond Street og vendte tilbake til Mount Sion i Waterford. Han var nå 76 år gammel og helsen begynte å bli dårlig, så han skrev til de ulike kommunitetene og innkalte til et generalkapittel for å velge en ny generalsuperior. Kapitlet åpnet den 24. juli 1838. Det var ingen åpenbar etterfølger, og med knappest mulig margin ble br. Michael Paul Riordan, en av Edmunds tidligere kritikere fra Cork, valgt til ny generalsuperior på livstid. I 1841 ble Edmund nektet adgang til et kapittel i den ordenen han selv hadde grunnlagt.

Fra da av tilbrakte Edmund Rice en stadig større del av sin tid i Mount Sion og den tilknyttede skolen, og han viste en levende interesse for elevene og deres lærere. Han pleide også å ta en kort spasertur hver dag, men hans stadig mer smertefulle leddgikt fikk kommunitetens superior, br. Joseph Murphy, til å kjøpe en rullestol for hans bruk. Ved juletider i 1841 ble Rices helsetilstand verre, og selv om han ikke døde, slik alle ventet, ble han mer og mer bundet til sitt rom. Fra 1842 levde han isolert på sitt rom med senil demens, og han fikk aldri vite at brødrene hadde etablert grunnleggelser i India, Australia og Amerika.

nullEtter å ha levd i en nær komatøs tilstand i mer enn to år, med konstant pleie av en sykepleier fra mai 1842, døde Edmund Ignatius Rice klokken elleve på formiddagen den 29. august 1844 i Mount Sion, 82 år gammel. Alle sørget over ham, spesielt de fattige. Store folkemengder fylte gatene rundt hans hus i Dublin for å ære ham. Han ble gravlagt i det nordvestre hjørnet av kirkegården i Mont Sion. Siden ble Edmund Rice Chapel bygd i Mount Sion, og der hviler nå hans jordiske rester i en kiste.

De første forsøkene på å igangsette en saligkåringsprosess for Edmund ble gjort i 1911 av br. Mark Hill, som reiste over hele Waterford og andre deler av Irland og samlet uttalelser fra mennesker om hvorfor de syntes Rice skulle bli erklært som helgen, men saken hadde svært lite fremgang. Saken ble tatt opp av Pius Noonan, som var generalsuperior på den tiden. Med hjelp fra den ærverdige Msgr Giovanni Battista Montini, den fremtidige pave Paul VI (1963-78), ble saken offisielt åpnet i Dublin i 1957.

I 1976 anbefalte den historiske kommisjonen i erkebispedømmet Dublin at Rices sak skulle bringes til Roma, og Den hellige stol gikk med på å se på den. Tre brødre fikk ansvaret for å undersøke arkiver og samle bevis på hvorfor Rice skulle erklæres som helgen: Mark Hill, David Fitzpatrick og Columba Normoyle. På bakgrunn av disse undersøkelsene og granskingen i Roma av resultatene, ble Edmund Rices «heroiske dyder» anerkjent den 2. april 1993 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1995 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Miraklet skjedde i 1976, da Kevin Ellison fra Newry i Nord-Irland, som hadde blitt gitt bare 48 timer igjen å leve på grunn av komplikasjoner av koldbrann i tykktarmen og en åpenbar mangel på  levedyktig vev i tykktarmen, en konklusjon som fem leger var enige om etter en flere timer lang operasjon. En venn av familien, br. Laserian O’Donnell CFC, ga Ellisons foreldre en relikvie av Edmund Rice. Mange venner ba om et mirakel gjennom Rices forbønn, og en spesiell messe ble ofret for Ellisons tilfriskning. Bare relikvien av Edmund Rice ble plassert ved siden av den døende mannens sykeseng. Han overlevde den 48-timers perioden da han ble antatt å dø, og enda mye lengre tid. Da kirurgene undersøkte, oppdaget de en betydelig lengde av tidligere uoppdaget tykktarm. Ellison ble fullstendig frisk etter noen uker.

Disse hendelsene gjorde at Rice ble saligkåret av paven den 6. oktober 1996 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er gjerne dødsdagen 29. august, men brødrene feirer ham den 5. mai, som er den offisielle minnedagen. Denne datoen ble valgt som et kompromiss hvor flest mulig elever på begge halvkuler kunne være på skolen. Det blir sagt at hans helligkåringsprosess gjør raske fremskritt i Roma.

De to kongregasjonene som Edmund grunnla, omfattet ved saligkåringen i 1996:

Presentasjonsbrødrene:

Irland (tyve skoler og kollegier), England (3 kommuniteter), Canada/USA (5 kommuniteter), Vestindia (5 kommuniteter), Ghana (brødre som arbeider med ulike oppgaver) og Peru (i slummen i utkanten av Lima)

De kristne brødre:

Australia (821 brødre i 111 kommuniteter), Canada (137 brødre i 16 kommuniteter), England (106 brødre i 13 kommuniteter), India (124 brødre i 18 kommuniteter), Irland (814 brødre i 108 kommuniteter), New Zealand (51 brødre i 10 kommuniteter), Sør-Afrika (70 brødre i 12 kommuniteter), USA (471 brødre i 34 kommuniteter), Papua Ny Guinea (55 brødre i 10 kommuniteter), Liberia (9 brødre i 2 kommuniteter), Zambia (26 brødre i 6 skoler), Zimbabwe (6 brødre i 2 skoler), Antigua (6 brødre in 2 skoler), Argentina (13 brødre i 2 skoler), Dominica [øy i Karibia] (5 brødre i 1 skole), Peru (23 brødre i 5 kommuniteter), Uruguay (8 brødre i 1 skole), Roma (10 brødre i 1 skole), Cook Islands (3 brødre i 1 skole), Fiji (4 brødre i 1 skole), Gambia (9 brødre i 3 skoler), Sierra Leone (6 brødre i 2 skoler), Elfenbenskysten (1 hus for utdanning av unge brødre), Namibia (3 brødre i 1 skole), Kenya (9 brødre i 3 skoler), Tanzania (9 brødre i 3 skoler).

Kilder: Butler (VIII), Bunson, Index99, Resch (BT4), Wirth (5), KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, tinet.ie, stthomasirondequoit.com, geocities.com, tampacatholic.com, st.pats.nsw.edu.au, vc.bc.ca, iol.ie, abbeycbs.fsnet.co.uk, bigpond.net.au, st-anselms.wirral.sch.uk, iona.edu, catholicfounders.org, er-in.com, ericeqld.org.au, waterfordlismore.com, 1911encyclopedia.org - Kompilasjon og oversettelse: Per Einar Odden

Opprettet: 3. juli 2005

av Webmaster publisert 18.03.2009, sist endret 28.11.2015 - 02:51