Den hellige profeten Elia (800-t f.Kr.)

Den hellige profeten Elia (Elias, Elijah) levde på 800-tallet f.Kr. i Israel. Navnet kommer fra hebraisk Elijah eller Elijahu = «den Jahve er Gud for» eller «den som tror på Jahve». Han kom fra Tisjbe i Gilead og ble derfor kalt «tisjbitten». Han var en viktig profet i Nord-Israel under kongene Akab og Akasja (1 Kong 17-2 Kong 2). Han var en av de merkverdigste profetene og usedvanlige skikkelsene som historien kjenner. Jødiske og kristne overleveringer hevder han var av presteslekt, basert på at han utførte offer. Han skal også ha forblitt ugift. Han var en virkelig person, men en nesten legendarisk skikkelse, litt som Johannes Døperen: hårete, kledd i dyreskinn og kom ut fra villmarken for å skremme hele landet med sin annonsering av nær forestående katastrofer, og deretter forsvinne igjen. Dette var på en tid da jødene igjen hadde vendt seg til hedenske guder. Elia forsvarte Guds rettigheter overfor den ugudelige kong Akab av Israel og annonserte en tørke som en straff for kongens synder. Men ingen forandret sine liv, så etter ordre fra Gud gjemte han seg i tre år i Krit-dalen, øst for Jordan. Der var han i Guds nærvær, han drakk av bekken og ravner brakte ham mat.

Da tørken gjorde at også Elias bekk tørket inn, flyttet han til Sarepta, en fønikisk kystby i nærheten av Tyrus og Sidon i dagens Libanon, altså utenfor Israel. Der møtte han en fattig enke som forberedte et siste måltid for seg selv og sin sønn før de sultet i hjel. Likevel strakk enken sin gjestfrihet så langt hun kunne og ble belønnet. Gud, gjennom Elia, fornyet konstant og mirakuløst hennes lager av olje og korn. Da hennes sønn døde, brakte Elia ham tilbake til livet.

Etter tre år med tørke ga Gud Elia ordre om å dra tilbake til Ahab. I Elias fravær hadde Ahabs hustru Jesabel gitt ordre om at alle Guds profeter skulle henrettes. Obadja, en av kongens ministre og en av de små profeter, gjemte femti av dem i en hule, hvor han møtte Elia på vei til Ahabs hoff. Obadja fikk panikk da Elia kommanderte ham til å fortelle Ahab at «Elia er her», for det var en stående ordre om å drepe enhver profet man fikk øye på Likevel tok Obadja Elia med til kongen.

Ahab anklaget Elia for å bringe vanskeligheter til Israel. Elia svarte; «Jeg har ikke brakt vanskeligheter til Israel, men det har du og din fars hus ved at dere har forlatt Herrens bud og har fulgt Bileam [en falsk profet]». Da foreslo han en offentlig konkurranse: «Samle hele Israel på Karmelberget samt 450 av Baals profeter». Kongen gikk med på det, så han møtte opp på det avtalte stedet og til den avtalte tiden. Elia formante folket til å velge mellom Baal og Jahve – den av dem som viste seg sterkest. Guds profet og Baals profeter skulle hver velge en gjeldokse, skjære den opp og legge den på veden. Den sanne Gud ville være den som kunne skape et brennoffer (holocaust).

Baals profeter skulle prøve først. I dager og netter ba de og danset rundt og sprang på alteret, inntil Elia hånte dem: «Rop høyere. Kanskje deres gud sover og trenger å bli vekket». Baals profeter mangedoblet sine anstrengelser og la til selvskading. Men ingenting skjedde. Så var det Elias’ tur. Han forberedte rolig alteret, slaktet oksen og satte opp veden, dynket alt med rikelig vann og så ba han. Straks sendte Gud et lyn fra himmelen som antente hans brennoffer, og ilden fortærte alt. Da folket så dette, falt de til jorden og ba til den levende Gud. Elia samlet sammen Baalprestene, tok dem med til Kisjon-bekken og drepte dem der. Så gikk han til kong Ahab og sa: «Spis og drikk, for det vil bli en overflod av regn». Og det regnet (1.Kong 18).

Kong Akab fortalte sin hustru Jesabel om det som var skjedd, og siden hun var en tilhenger av Baal, ble hun rasende og truet med å gi Elia den samme skjebne som Baalprestene hadde fått. Da flyktet Elia ut i ørkenen for å berge livet, og han gikk i førti dager til han kom til fjellet Horeb (Sinaifjellet). Der sa Herren til ham at han skulle dra til Damaskus og salve Hasael til konge over arameerne, og Jehu skulle han salve til konge over Israel, mens han skulle salve Elisja til profet etter seg selv. Herren sa: «Den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe; og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe» (1 Kong 19,15-17). Han fant Elisja som drev og pløyde en åker. Elia passerte forbi ham og kastet sin kappe over ham. Og han forlot oksene og løp etter Elia. Deretter forteller den bibelske tradisjonen at Elia ble tatt opp til himmelen i en ildvogn.

Karmelittordenen har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde ifølge 2. Kongebok profeten Elias med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Karmelberget har alltid blitt æret av jøder, kristne og muslimer, spesielt for sin forbindelse med profetene Elia og Elisja. Elia, «den store profeten», hvis gjenkomst var ventet som en forløper for Messias, nevnes flere ganger i evangeliene, hvor det gjøres klart at denne rollen er oppfylt gjennom den hellige Johannes Døperen. Han opptrer sammen med Moses under Jesu Forklarelse (Matt 17,1-13). Eremittene som grunnla et felleskap til Jomfru Marias ære på Karmelberget, valgte Elia som sin far og modell. Han kan med rette kalles grunnlegger av det karmelittiske ideal, og han er ordenens fremste skytshelgen. Men det blir noe søkt når visse karmelittiske forfattere hevder at han grunnla deres orden, som dermed skulle være Kirkens eldste.

I Østkirken har det vært vanlig å feire profeten Daniel, Makkabeerbrødrene, Esther og Ruth, Gamaliel og andre fremstående skikkelser fra Det gamle Testamentet med egne minnedager som andre helgener, men dette har ikke vært vanlig i vest. Unntaket har vært De syv makkabeerbrødrene. Men i karmelittordenen feires profetene Elia og Elisja som to av ordenens viktigste skytshelgener. De opptrer i karmelittenes kalender på grunn av ordenens historie og for at den ikke skal glemme sin opprinnelse på Karmelberget, og Elia har også en plass i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er 20. juli.

Elia nevnes flere ganger i Det nye testamente blant annet som Messias’ forløper. Han spiller en betydelig rolle i jødisk folketro. I slaviske sagn skildres han som en overvinner av djevelen eller Judas. I kunsten vises han som en gammel mann i en hule som får mat av ravner, eller i bønn foran et brennende alter. Hans himmelfart i en ildvogn avbildes også hyppig.