Den salige Elias av Cortona (~1180-1253)

Den salige Elias (Helias; it: Elia) ble født rundt 1180, det blir sagt i Bevilia nær Assisi i regionen Umbria i Midt-Italia. Andre sier at han ble født i Ossaria ved Cortona i provinsen Arezzo i regionen Toscana i Midt-Italia. I de skriftene av ham som er bevart, kaller han seg selv «bror Elias, synder», og han samtidige kaller ham uten unntak ganske enkelt for «bror Elias» (fra Elia). «Etternavnet», det vil si byen han kom fra, ble lagt til fornavnet først på 1300-tallet. I fransiskanske samlinger som Chronica XXIV generalium og Liber Conformitatum beskrives Elias som «Helias de Assisi», mens bynavnet Cortona opptrer ikke forbindelse med hans navn før 1600-tallet (Elias Cortonensis). Det er uansett klart at Elias ikke tilhørte Adelsfamilien Coppi som noen har hevdet. Fra kronikøren Salimbene degli Adami, som kjente Elias godt, vet vi at hans familienavn var Bonusbaro eller Bonibarone, at hans far var fra området rundt Bologna og at hans mor var fra Assisi, at Elias før han ble fransiskaner arbeidet i sin fars yrke som madrassfabrikant og også lærte barna i Assisi å lese Salmenes bok.

Senere var Elias ifølge kronikøren Thomas av Eccleston en scriptor eller notar i Bologna, hvor han uten tvil henga seg til studier. Men han var ikke kleriker og ble aldri prest. Elias synes å ha vært en av de første ledsagerne av den hellige Frans av Assisi (1182-1226), men det er usikkert nøyaktig når og hvor han sluttet seg til Frans; det kan ha vært i Cortona i 1211, som historikeren og teologen Luke Wadding sier. Vi vet at juristen Bernhard av Quintavalle og Peter Cattani var den første og andre som formelt sluttet seg til fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM) og at den salige Egidius av Assisi (ca 1190-1262) var den tredje den 23. april 1208. Bror Leo, Frans sekretær, var også en av de første. Det som er sikkert, er at Elias hadde en fremtredende plass blant brødrene helt fra starten.

Etter et tilsynelatende kort opphold i Toscana ble Elias i 1217 sendt som leder for en gruppe misjonærer til Palestina, og to år senere ble han den første provinsialen i den da omfattende provinsen Syria. Det var i den kapasitet han mottok Caesar av Speyer i ordenen. Selv om vi ikke vet noe om naturen og utstrekningen av Elias’ arbeid i Østen, synes det som at de tre årene han tilbrakte der, gjorde et dypt inntrykk på ham. I 1220-21 vendte Elias tilbake til Italia sammen med Frans, som viste ham enda større tillit ved å utnevne ham til å etterfølge Peter Cattani (d. 1221) som ordenens generalvikar. Elias hadde hatt dette embetet i fem år da Frans døde den 3. oktober 1226.

Han fikk da ansvaret for Frans’ midlertidige begravelse i San Giorgio og for den provisoriske ledelsen av ordenen. Etter å ha annonsert Frans’ død og orientert om Stigmata i et vakkert brev til ordenen, begynte Elias straks å legge planer for byggingen av en stor basilika i Assisi for å huse Il Poverellos levninger. For dette formålet fikk han med pavens autoritet i donasjon av den såkalte Collis Inferni i den vestlige enden av byen som tomt for den nye kirken. Det var akkurat der Frans hadde ønsket å bli gravlagt, på Collis Inferni («Helveteshøyden»), som hadde sitt navn fordi forbrytere ble gravlagt der. Elias satte i gang med å samle inn penger på ulike måter for å få dekket kostnadene til byggingen.

Dermed la han seg ut med de mest nidkjære i ordenen, som følte at de sto helt på Frans’ side i spørsmålet om fattigdom. Så på kapittelet som ble holdt i mai 1227, hvor det skulle velges en ny leder for ordenen, ble Elias forkastet til tross for hans prominens, og Giovanni Parenti, som var provinsial for Spania, ble valgt til ordenens første generalmagister, det vil si ordensgeneral (1227-32) etter at ordensgrunnleggeren Frans hadde ledet ordenen fra 1210 til sin død i 1226.

Deretter viet Elias all sin energi på byggingen av basilikaen til ære for Frans. Like før kapittelet i 1227 ble fransiskanernes største venn og deres offisielle kardinalprotektor, kardinal Ugolino, den 19. mars 1227 blitt valgt til pave og tatt navnet Gregor IX (1227-41). Den nye paven erklærte straks sin intensjon om å bygge en praktfull kirke for å huse levningene av ordensgrunnleggeren, som han hadde kjent og æret. Oppgaven å gjennomføre dette ble betrodd til bror Elias. Pave Gregor helligkåret sin gamle venn den 16. juli 1228, bare 21 måneder etter hans død, og dagen etter la paven ned grunnsteinen til basilikaen på Collis Inferni, som paven døpte om til Collis Paradisi. Arbeidet gikk fremover med en slik utrolig fart at underkirken var ferdig på 22 måneder. Den ble konsekrert den 25. mai 1230. Den påskyndete, hemmelige og fortsatt ikke forklarte overføringen av Frans’ legeme dit fra San Giorgio, planlagt av Elias, hadde skjedd noen dager tidligere, før ordensgeneralen og andre brødre som samlet seg formålet, hadde kommet frem til Assisi.

Snart etter dette, selv om det finnes ulike meninger om den eksakte datoen, forsøkte Elias ved et slags kupp å avsette Parenti og overta styringen av ordenen med makt, men forsøket mislyktes. Han trakk seg deretter til en fjerntliggende eneboerbolig, hvor det fortelles at han lot skjegget og håret gro, bar den usleste drakt og levde et strengt botsliv. Men uansett ble Elias på kapittelet i 1232 valgt til ordenens andre generalmagister etter Parenti, magis tumultuose quam canonice, som en samtidig kronikør uttrykker det («Mer stormfullt enn etter loven»). Elias fortsatte å lede ordenen i nesten syv år (1232-39).

Mens han ledet ordenen, arbeidet Elias utrettelig for å fremme ordenens vekst. Han sendte brødre til nye land og autoriserte byggingen av store klosterlignende residenser i byene, som skulle tjene som studiesentre. Dette var en fravikelse av ordenens vandrertradisjoner med sine små og spredte residenser eller eneboerhytter. Denne utviklingen skulle få to konsekvenser. For det første introduserte den store grupper av det voksende antallet klerikere i ordenen, noe som ble en årsak til friksjon med det lokale presteskapet i byene, ettersom de troende heller søkte åndelige tjenester fra tiggermunkene heller i sine egne sognekirker. For det andre vokste det frem en voksende distinksjon mellom de brødrene som levde i etablerte kommuniteter (lat: Conventus = kommunitet), som derfor ble kalt konventualer, i motsetning til «spiritualene», som strebet etter å følge Frans’ opprinnelige livsstil.

I Elias’ periode som general gikk ordenen gjennom en av krisene i sin tidligste utvikling. Det er velkjent at selv mens Frans levde, hadde det vist seg en splittelse blant brødrene, hvor noen var tilhengere av å løsne litt på betingelsene i den strenge regelen, spesielt når det gjaldt vekten på fattigdom, mens andre var bokstavtro når det gjaldt regelens strenghet. Br. Elias’ oppførsel etter at han ble valgt til ordensgeneral bidro til å øke denne splittelsen og skape misnøye i ordenen. På egenmektig vis nektet han å innkalle et kapittel eller å besøke noen av provinsene, men sendte i hans sted såkalte visitatorer, som opptrådte mest som skatteoppkrevere, for Elias’ hovedanliggende var penger for å fullføre basilikaen og klosteret San Francesco. Dermed forbrøt han seg ikke bare mot regelen selv, men forårsaket også andre til å gjøre det samme. På mange andre måter misbrukte også Elias sin autoritet, han tok opp uverdige personer i ordenen og betrodde de viktigste embetene til uvitende legbrødre, og da flere av de tidlige og mest ærverdige av Frans’ ledsagere motsatte seg hans egenmektige metoder, ble de behandlet som mytterister, og noen ble tuktet, mens andre ble sendt i eksil eller fengslet.

Elias’ levemåte gjorde hans despotisme enda mer uakseptabel. Han synes å ha levd mer som en mektig baron en som en tiggermunk. Det fortelles at han samlet rundt seg et hushold av stor prakt, inkludert sekulære lakeier, kledd i de mest prangende drakter, at han holdt «en høyst utmerket kokk» for sin egen eksklusive bruk, at han reiste overdådig, bar praktfulle drakter og foretok sine reiser til ulike hoff på fine ridehester med rik utsmykking. På grunn av disse utskeielsene, som truet med å ødelegge regelen fullstendig, ble motstanden mot Elias omfattende. Den ble organisert av Aymon av Faversham, som i samarbeid med andre provinsialer i nord bestemte seg for å få ham fjernet, og de appellerte til pave Gregor IX. Elias ekskommuniserte appellantene og prøvde å forhindre at de ble mottatt av paven. Men Gregor mottok dem, og til tross for Elias innkalte han et kapittel til Roma. Elias sto imot helt til det siste og gjorde alt han kunne for å herse med sine anklagere, men pave Gregor oppfordret ham til å trekke seg. Det nektet han å gjøre, men da ble han avsatt av paven. Deretter ble den engelske provinsialen, Albert av Pisa, valgt til general i hans sted. Dette var i 1239.

Etter sin avsettelse som general hadde Elias fortsatt titlene som custos for basilikaen i Assisi og byggeleder, og han synes å ha vært travelt opptatt en tid med oppgaven å fullføre kirken og klosteret San Francesco, men etter det trakk han seg tilbake til Cortona. Han nektet å adlyde både paven og generalen, og han overførte åpent sin troskap til keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220), og vi leser om ham i 1240 med keiserens hær, ridende på en praktfull stridshest ved beleiringene av Faenza og Ravenna. Rundt to år tidligere hadde Elias blitt sendt av pave Gregor som en ambassadør til Fredrik. Han ble nå en støttespiller for den ekskommuniserte keiseren i hans strid med Roma og ble selv ekskommunisert av pave Gregor. Det ble sagt at Elias etterpå skrev et brev til paven hvor han forklarte sin oppførsel og ba om benådning, og at dette brevet ble funnet i Albert av Pisas tunika etter hans død. Aymon (Haymo) av Faversham, som hadde vært den fremste motstanderen av Elias, og som etter Albert av Pisa (1239-40) ble valgt til den fjerde ordensgeneral (1240-43), døde i 1243, ble et kapittel innkalt til Genova. Elias ble innkalt til kapittelet av pave Innocent IV (1243-54), Men han dukket ikke opp. Noen sier at det pavelige mandatet aldri nådde ham, men uansett ble han ekskommunisert på nytt og utvist fra ordenen. Crescentius av Jesi ble valgt til den femte generalministeren (1244-47).

Nyheten om Elias’ vanære spredte seg raskt, «til stor skandale for Kirken», og barna kunne høres synge smedevers mot ham i gatene. Dette verset ble brødrene møtt med overalt, slik at selve navnet Elias ble avskyelig for dem. Det var omtrent på den tiden at Elias ble sendt av keiser Fredrik på et viktig diplomatisk oppdrag til Konstantinopel og Kypros. Når han ikke hadde oppgaver for keiseren, bodde Elias i Cortona sammen med noen få brødre som hadde forblitt trofaste mot ham. Han bodde en tid i et privat hus der, og det er fortsatt kjent som Casa di frate Elia, men i januar 1245 ga folket i Cortona, som han hadde skaffet atskillige privilegier gjennom årene, ham et stykke land som ble kalt Il Bagno della Regina, og de hjalp ham med å reise en praktfull kirke og kloster viet til Frans på denne tomten.

Snart etter ble den salige Johannes av Parma (1247-57) general i 1247, og han sendte Fra Gerardo da Modena til Cortona for å trygle Elias om å underkaste seg, og han ble lovet at han ville bli behandlet med den ytterste mildhet. Men Elias, som på den ene side synes å ha fryktet å bli fengslet av paven og på den andre side synes å ha vært uvillig til å gi avkall på Fredrik IIs gunst, avslo. I pasjonstiden i 1253 ble den ensomme, gamle mannen, for Elias hadde mistet sin beskytter ved Fredriks død i 1250, alvorlig syk. Vi vet fra de edsvorne vitnesbyrdene fra flere vitner at erkeprest Bencius av Cortona, som anerkjente både alvoret i Elias’ tilstand og realiteten i hans anger, ga ham absolusjon på påskeaften den 19. april, at Elias to dager senere mottok den hellige kommunion av Fra Diotefece, men at han ikke kunne salves, siden Cortona da var under interdikt og ingen hellig olje kunne finnes. På tirsdag i påskeoktaven, den 22. april 1253, døde Elias, virkelig forsonet med Kirken, men utenfor ordenen. Han ble gravlagt i Cortona i den kirken han hadde bygd, som to år senere gikk over til ordenen etter at Elias’ tilhengere hadde returnert til lydighet. Men Elias’ ben skulle ikke få hvile i San Francesco, for en senere guardian gravde dem opp og kastet dem ut.

Elias er kanskje den vanskeligste skikkelsen å bedømme i hele den fransiskanske historien. For det første er det nesten umulig med de dokumentene vi kjenner, å få noe klart bilde av hans brokete karriere. Det finnes ingen samtidig biografi om Elias, og med unntak av Celanos Vita Prima, som sies å ha blitt skrevet under innflytelse av Elias, er det ingen av Frans’ tidlige biografier som har noen henvisninger til ham. For det andre må man regne med en betydelig forutinntatthet i det som fortelles om Elias i senere arbeider, spesielt i skriftene til I Zelanti, som ofte er influert mindre av historiske overveielser enn av en partisk ånd. Mange historier har samlet seg rundt Elias’ liv som hovedsakelig er løgner. Likevel har dette oppspinnet blitt vilkårlig gjentatt av senere forfattere, med det resultat at Elias har blitt skildret av alt for mange moderne biografier om Frans som en forræder mot sin mesters interesser, som et redskap for kurien i å forandre ordenen og ødelegge den levemåten som Il Poverello hadde tenk seg.

Men om noen har stemplet Elias som en annen Judas, er det andre som har gått til den motsatte ytterlighet og ikke nølt med å kalle ham for Frans’ Paulus. Gjennom å legge alt for mye vekt på noen ord av den hellige Antoninus av Firenze, har de forsøkt å renvaske Elias fullstendig og å rettferdiggjøre hans oppførsel for enhver pris, selv der hvor den var fullstendig utilbørlig. De ville få ham til å se ut som en andre grunnlegger av ordenen som hadde hovedansvaret for dens senere suksess. Det er nettopp fordi så få har skrevet nøkternt om Elias at det blir ekstra vanskelig å danne seg et rettferdig bilde av de virkelige motivene som ledet ham. Han har blitt alt for mye hånet og alt for mye lovprist. Mellom de to ytterlighetene synes det nødvendig for å gi en rettferdig dom å skjelne mellom to perioder i Elias’ liv, nemlig før og etter Frans’ død. Til tross for beretningen om Elias’ tidlige stolthet og freidighet som gis i Fioretti – som kan avfeies som pittoresk bakvaskelse satt inn for den litterære effekten – er det ingenting som viser at Elias var noe annet enn en god ordensmann i Frans’ levetid, ellers er det vanskelig å forstå hvordan grunnleggeren kan ha betrodd ham med så mye ansvar, og hvordan han kan ha gjort seg fortjent til Frans’ spesielle velsignelse på dødsleiet.

På den andre side kan det ikke være tvil om at Elias virkelig elsket Frans, og ut fra de dokumentene som er bevart, var det aldri noe brudd mellom dem. Samtidig ville det være vanskelig å forestille seg to skikkelser mer vidt forskjellig enn Elias og Frans. Deres religiøse idealer var så langt fra hverandre som det er mulig. Det heroiske idealet av fattigdom og løsrivelse som Il Poverello forestilte seg for sine brødre, betraktet Elias som overdrevent og upraktisk. Derfor mens Frans ikke ønsket store loci for sine tiggerbrødre, bygde Elias store klostre. Også Elias’ syn når det gjaldt lærdom blant brødrene, var svært fjernt fra Frans’ syn. Elias ivret for brødrenes teologiske studier, men spesielt utvidelsen av den fransiskanske misjonen blant hedningene, skyldes mer hans arbeid enn det som vanligvis innrømmes. Når det gjaldt resten, var Elias uten tvil hele tiden ledet av det han mente ville være for ordenens beste. På den andre side ville det være nytteløst å benekte at Elias fullstendig manglet sin mesters sanne ånd. Ambisjon var Elias’ hovedsynd. Så lenge han var under Frans’ innflytelse, ble hans ambisjoner tøylet, men da han overtok styringen, glemte han sitt eget tidligere liv, Frans’ eksempel og sitt embetes plikter. Elias tillot ambisjonen å dominere ham så fullstendig at når den ble motarbeidet, hadde han ikke den ydmykheten til å underkaste seg, men uten tanke på konsekvensene kastet han seg ut i sin egen undergang.

Det er utvilsomt på grunn av hans fall og vanære at det i en orden så produktiv når det gjaldt tidlige biografier, at Elias så lenge forble uten en biograf. Det ville imidlertid være vanskelig å overdrive betydningen av hans innflytelse på fransiskanerordenens historie. Selv hans motstandere innrømmet at Elias hadde et bemerkelsesverdig sinn, og ingen tvilte på hans eksepsjonelle talenter. Vi vet at både gode og store menn søkte hans vennskap, og så merkelig det enn kan høres, synes han å ha beholdt den hellige Klaras og hennes ledsageres fortrolighet.

Det er ikke bevart noe som kan kalles et portrett av Elias etter at Giunta Pisanos bilde av ham etter levende modell i 1236 forsvant i 1624, men en replika fra 1600-tallet i kommunehuset i Assisi synes mer eller mindre å ha blitt kopiert fra det. Der fremstilles Elias som en liten, reservert, mørkhåret mann, med et melankolsk ansikt og velpleid skjegg og med en armensk lue. Med unntak av hans brev til ordenen med kunngjøringen om Frans’ død, er det ingen skrifter av Elias som er bevart. Vi vet ikke om Elias selv var arkitekten for basilikaen San Francesco, Assisis heder, er det Elias vi kan takke for den, og den utgjør hans beste monument.

Selv om Elias aldri ble gjenopptatt i ordenen, befinner han seg likevel i den tyske fransiskanske historikeren og teologen Fortunatus Huebers (1639-1706) Menologium Franciscanum (München 1698), med biografier om de salige og hellige i fransiskanerordenen. Der står han under 30. april, uten at det angis noen grunn til at denne datoen ble valgt.

Kilder: CE, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. mai 2014