Den salige Elisabeth av Overloo (d. 1253)

Den salige Elisabeth ble født på slutten av 1100-tallet i Overloo (Corbeek-Overloo, nå Korbeek-Lo) i Bierbeek i Brabant i Flandern i det nåværende Belgia. Hun var først cisterciensernonne (Ordo Cisterciensis – OCist) i Herkenrode i Hasselt i grevskapet Looz i provinsen Limburg i Flandern.

Hennes onkel, ridderen Rainer av Udekim (fr: Renier de Udekem), hadde et slott i Pellenberg like ved Leuven/Louvain (ty: Löwen) i grevskapet Brabant i Flandern. Han hadde også syv sønner og åtte døtre. Da barna vokste opp, fikk Rainer et problem: Han hadde ikke nok ressurser til å gifte bort de åtte døtrene til menn av deres egen klasse, så derfor avgjorde han at det var bedre at de viet seg til den Evige Brudgom enn at han ga dem til jordiske ektemenn av en lavere stand.

Han reiste rundt for å se på passende klostre, og flere av dem var både egnet og villig til å ta imot døtrene, men han innså at han ikke hadde råd til å betale medgiften til dem alle sammen. Han fikk da den ideen å gjøre om slottet i Pellenberg til et kloster for dem, og det gikk alle døtrene med på. Han bygde om slottet til et kloster med celler, og på Kristi Himmelfartsdag i 1219 kunne han åpne det nye klosteret og vie det til Gud.

Men han ønsket å utruste klosteret ytterligere, så han snakket med sin søster, en rik og dydig kvinne som bodde på et slott i Corbeek-Overloo og var mor til nonnen Elisabeth, hennes eneste datter. Sammen anmodet Rainer og hans søster Elisabeth om å komme og overta ledelsen av klosteret og samtidig utstyre det med alle sine eiendommer.

I stedet for å gifte dem bort, bestemte han seg for å bygge et kloster for dem, og de samtykket alle i hans planer. Deretter ba han i 1219 med hjelp fra familien Elisabeth om å bli superior for det nye klosteret. Hennes overordnede i Herkenrode nølte lenge, men til slutt gikk de motvillig på å la Elisabeth reise fra deres kloster. Alle søstrene i Pellenberg ble ikledd den hvite drakten til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten.

Men problemene var ikke over med dette. Abbeden i premonstratenserklosteret Park (Abdij van 't Park) i Heverlee like sør for Leuven/Louvain (ty: Löwen) i Brabant, Iwan de Bierbeeck, motsatte seg dette prosjektet og erklærte at det var i strid med Kirkens forskrifter. Han brakte saken for generalkapittelet i ordenen, hvor Rainer møtte for å legge frem sin sak. Han ba de forsamlede brødre om ikke å ødelegge det påbegynte arbeidet og understreket at han bare hadde Guds ære og sine døtres åndelige beste før øye. Kapitlet ble beveget over hans tale og godkjente med glede hans døtres inntreden i ordenen, men det var nødvendig å bli overbevist om de nye postulantenes dyder og utholdenhet. Den endelige beslutningen ble utsatt til nesete generalkapittel.

I mellomtiden ga kapitlet tillatelse til at noen av deres kanniker feiret officiet for den nye kommuniteten. De valgte kanniken Baudouin fra Tongerlo til å lede huset i Pellenberg med en kannik fra Prémontré som koadjutor, Abbeden av Park, som var blitt beveget av Rainers tale, ble nå en av hans mest glødende forsvarere.

Generalkapitlets oppmuntring inspirerte den unge kommuniteten i Pellenberg, og snart spredte ryktene om deres dyder seg i hele området. Året etter (1221) møtte Rainer igjen for generalkapitlet, og denne gangen fikk han en definitiv autorisasjon til å grunnlegge klosteret. Kapitlet ga abbedene Jean de Hoioul av Floreffe, Baudouin av Averbode og Solomon av Tongerlo i oppdrag å begi seg til stedet for å indikere hvor det nye klosteret skulle bygges. Prelatene valgte et sted like ved Pellenberg på Rainers eiendom, og kommuniteten ble underlagt klosteret i Park. Deres konstitusjoner ga dem rett til å velge en prior blant norbertinerkannikene, men abbeden av Park måtte stadfeste valget.

Det første valget skjedde under forsete av abbed Iwan de Bierbeeck av Park, og søstrene valgte enstemmig Baudouin av Tongerlo, som hadde fungert i embetet i et år. Abbed Iwan stadfestet straks valget og mottok samtidig søstrenes høytidelige løfter om lydighet i sine hender. Samme dag overførte Rainer av Udekem alle sine eiendommer til klosteret og reserverte bare et bosted til seg selv på hustruen Laurette de Perwez' eiendommer. Baudouin døde i 1222 etter å ha styrt kommuniteten med stor visdom. Til ny prior valgte søstrene en dyktig og opplyst mann ved navn Gilles, kannik i klosteret i Ninove. Han styrte huset i mer enn fem år med stor dyktighet.

Takket være sjenerøsiteten til hertug Henrik I av Lothier og Brabant fikk han et stykke land og en mølle ved bredden av en innsjø, på et sted kalt Gempe et stykke fra landsbyen Winghe eller Sint-Joris-Winge, i dag kommunen Tielt-Winge, mellom Leuven og Diest. Prioren planla å flytte klosteret dit fra Pellenberg. Det gamle slottet begynte å bli for lite og lot seg ikke utvide, mens Gempe syntes å være et ideelt sted å utvikle et nytt kloster. I et charter av desember 1229 ga hertugen med samtykke av sin eldste sønn Henrik et stort landområde til søstrene. De forlot huset i Pellenberg og dro til Gempe i oktaven for den hellige Martin i 1229. Det gamle klosteret i Pellenberg tilfalt senere klosteret i Park, som trolig rev bygningene der.

Det nye klosteret i Gempe tok navnet Sancta Maria på «Hertugens øy» (Insula Ducis), l'Île-Duc eller 's Hertogeneiland. Elisabeth døde den 15. juni 1253 i hellighets ry. Hun æres som salig av premonstratenserne med minnedag på dødsdagen 15. juni. Klosteret ble oppløst i 1797.