Den hellige Engelbert I av Köln (~1185-1225)

Den hellige Engelbert (Engelbrecht; lat: Engelbertus) ble født i 1185 eller 1186 i Köln i Tyskland. Han var sønn av den innflytelsesrike grev Engelbert av Berg (d. 1189) i slottet Burg ved Wupper og hans andre hustru, grevinne Margaret av Geldern, datter av grev Henrik II av Geldern i Flandern. Han var enten yngste sønn, eller i det minste en av de yngste sønnene. Den talentfulle og fromme gutten ble tidlig bestemt for den geistlige stand og fikk sin utdannelse på katedralskolen i Köln. Etter at grev Engelbert døde i 1189 under keiser Fredrik Is korstog, overtok vår Engelberts eldre bror Adolf som grev Adolf III av Berg eiendommene til det daværende grevskapet Berg.

Gjennom familiens forbindelser fikk Engelbert tidlig høye og inntektsbringende embeter. Han ble allerede som barn «domizellar», en kannik uten korsete, stemmerett og embete, og som trettenåring ble han i 1198 prost i St. Georg. Allerede som fjortenåring ble han i 1199 utnevnt til domprost (Großpropst) ved katedralen i Köln, mens han fortsatt gikk på katedralskolen samme sted! Dette var selvsagt mot de kanoniske regler. Han utøvde dette embetet fra 1203. Til slutt var han innehaver av fire innbringende beneficier: Prost av St. Maria i Aachen (mellom 1213 og 1215) samt av St. Georg (fra 1210), St. Severin og domkirken i Köln. På et ukjent tidspunkt ble han også prost av Deventer og Zütfen. Selv om han i 1203 ble valgt til biskop av Münster, avslo han på grunn av sin unge alder (adolescatia) (han var da atten år gammel). Den kanoniske aldersgrensen var da tretti år. Han levde et verdslig liv og var kjent for sin høyde og sitt vakre utseende.

Etter at keiser Henrik VI (1190-97; keiser fra 1191) døde i 1197, oppsto det en heftig tronstrid, som i 1198 endte med et skjebnesvangert dobbeltvalg. Stauferne, som var alliert med Frankrike, valgte Filip av Schwaben, den yngste sønnen av keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90), mens welferne, som var alliert med England, valgte motkongen Otto IV av Braunschweig, sønn av Henrik Løve, hertug av Bayern og Sachsen. Engelberts heftige gemytt og ungdommelige dårskap fikk ham til å slutte seg nært til sin fetter, erkebiskop Adolf I av Köln, og begge gikk over til stauferne og kong Filip av Schwaben og mot pave og keiser, og han truet Otto IV (1198-1218) (keiser fra 1208) med væpnet kamp. Han ble da avsatt i 1206 sammen med fetteren, som var avsatt i 1205. Engelbert ble til og med ekskommunisert av pave Innocent III (1198-1216) – angivelig på grunn av voldshandlinger. Engelbert dro brennende og plyndrende gjennom områdene til motpartiet.

Men etter mordet på Filip av Schwaben i slutten av 1208 underkastet både Adolf og Engelbert seg igjen paven, som hevet ekskommunikasjonen og gjeninnsatte Engelbert som domprost i 1208, men lot ham som bot kjempe seksti dager i 1212 i korstoget mot de kjetterske albigenserne i Sør-Frankrike (1209-29) sammen med sin bror greven. Han avla troskapsed til den fremtidige keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220) etter slaget ved Bouvines i 1214. Etter at erkebiskop Adolf var blitt avsatt i 1205, ble det valgt to motbiskoper mot ham, først Bruno IV av Sayn (1205-08) og deretter Dietrich I av Hengebach (Theoderik) (1208-15). Erkebiskop Sigfried av Mainz gjeninnsatte som pavelig legat i 1212 den avsatte Adolf igjen som erkebiskop av Köln, men til slutt ble ikke dette godtatt av pave Innocent III, som krevde et fullstendig nytt valg. Etter at både Adolf I og hans motbiskop Dietrich av Hengebach trakk seg tilbake, var det klart for nytt valg.

Engelbert må ha modnet betraktelig med årene, for den 29. februar 1216 valgte et enstemmig domkapittel, med støtte av paven, ham til ny erkebiskop av Köln (1216-25), etter at han med dyktighet hadde satt to rivaler opp mot hverandre. Han var rundt tretti år gammel da han dermed ble en av de mest innflytelsesrike kirkefyrster i Tyskland. Fra da av synes det som om hans personlige livsførsel var lytefri. Han ble bispeviet den 24. september 1217 i Köln av erkebiskop Dietrich av Trier, mens biskopene av Münster, Liège og Osnabrück fungerte som medkonsekratorer. Engelhart forble i embetet som erkebiskop av Köln helt til sin voldelige død. Pave Honorius III oversendte ham i 1218 det erkebiskoppelige pallium, etter at han først hadde gjort opp for de skader han tidligere hadde påført domkapitlet.

Mange av Engelberts slektninger hadde vært erkebiskoper av Köln, som Bruno II av Berg (1131-37), Fredrik II av Berg (1156-58) (nevø av Bruno II), Bruno III av Berg (1191-92) (bror av Fredrik II), Adolf I av Berg (1192-1205) (nevø av Bruno III) og altså Engelbert II av Berg (1216-25). Han var altså grandnevø av erkebiskop Bruno II, nevø av erkebiskopene Fredrik II og Bruno III og fetter av erkebiskop Adolf I. Han satte i gang med å bygge opp sitt bispedømme etter den politiske uroen, og hans sterke personlighet gjorde at orden ble gjenopprettet etter kort tid. Ved hjelp av leiesoldater sikret han freden i landet.

I 1218 døde hans bror, grev Adolf III av Berg, på korstoget til Damietta, uten mannlige etterkommere. Hertug Walram IV av Limburg følte seg arveberettiget til grevskapet Berg, ettersom hans sønn Henrik (senere hertug Henrik IV av Limburg) var gift med Irmgard av Berg, Adolfs eneste datter. Selv om brorens datter også etter den daværende retten var arveberettiget, krevde Engelbert arverett etter sin bror. Han vant denne striden, ikke gjennom rettsvesenet, men med vold gjennom to feider, til tross for at hertugen av Limburg allierte seg med hertugen av Kleve. Mot dem inngikk Engelbert i 1217 igjen et forbund med Brabant. I år 1220 ble det sluttet fred ved at Walram III av Limburg fikk en livrente så lenge Engelbert I av Köln forvaltet grevskapet Berg. Etter erkebiskopens død gikk grevskapet Berg over til Henrik av Limburg.

Engelbert holdt regelmessige synoder og skapte et forbilledlig presteskap og oppmuntret klosterliv. Han skaffet dyktige ordensfolk fra de nye ordenene fransiskanerne (1219) og dominikanerne (1221), som var grunnlagt få år tidligere. Han utøvde sitt embete på en så fremragende måte at keiser Fredrik II utnevnte ham til formynder for sin tiårige sønn Henrik og til riksforstander (Reichsprovisor) mens han selv var på Sicilia. Den 8. mai 1222 kronet Engelbert den tolvårige Henrik til tysk konge (formelt Rex Romanorum) i Aachen. Engelbert overvåket kongens utdannelse og styrte riket i hans navn. Henrik (VII) (1211-42) var den syvende konge av Tyskland, men han døde åtte år før sin far, så han ble aldri keiser. Derfor kalles han (VII) i parentes for ikke å blande ham sammen med den senere keiser Henrik VII (1308-13). Engelbert beholdt de to embetene som formynder og riksforstander til sin død og var dermed den politisk sterkeste person i riket. På riksdagen i Nordhausen den 24. september 1223 inngikk han en viktig avtale med Danmark, og i striden mellom England og Frankrike stilte han seg på Englands side og brøt forbindelsene med Frankrike.

Det er ikke klart i hvilken grad Engelbert var personlig involvert i den viktige avtalen Confoederatio cum principibus ecclesiasticis («Avtale med de kirkelige fyrster») som keiser Fredrik undertegnet den 26. april 1220, selv om han som «Administrator av det tyske kongerike» (Gubernator Regni Teutonici) må han ha hatt noe innflytelse. Det er i alle fall klart at den økende makten som avtalen ga til alle kirkelige fyrster, var nyttig også for erkebiskopene av Köln, og etableringen og utviklingen av den nye makten var en del av Engelberts erkebiskoppelige strategi.

Engelberts ubestikkelige rettsfølelse og storsinnede almisser gjorde at folket elsket ham, og han ble en hjelper for de fattige og svake i samfunnet. Men han fikk adelen imot seg, inkludert sin egen familie, og dette skulle føre til hans død. Hans egen slektning (sønn av hans fetter) grev Fredrik av Isenberg (Ysenburg), som var fogd av Essen, presset alt for store skatter av et nonnekloster i Essen, som han i navnet var beskytter av, men i praksis stjal han deres land og gods. Engelbert tilbød seg først å betale ham av sin egen formue i stedet, men Fredrik avslo og Engelbert avsatte ham. Andre adelige, som Engelbert lenge hadde vært en torn i øyet på, hisset opp Fredrik så han bestemte seg for å rydde erkebiskopen av veien. Han lot som han angret og inviterte Engelbert til en samtale i Soest (Zoest).

Men Engelbert må ha ant hvilken fare han svevde i, for han avla generalskriftemål for biskop Konrad av Minden før han tidlig på morgenen den 7. november 1225 brøt opp fra Soest for å vigsle en kirke i Schwelm. I Lindengraben ved Gevelsberg i Westfalen ble erkebiskopens lille følge omringet av femti leiemordere under ledelse av Fredrik av Isenberg, og Engelbert satte seg ikke til motverge mot overmakten og ble drept. På liket fant man 47 sår. Et nonnekloster ble senere reist på mordstedet. Historievitenskapen går i dag ut fra at mordet på Engelbert ikke var planlagt, men at han egentlig skulle tas til fange.

Presten i Schwelm vegret seg mot å oppbevare erkebiskopens lik i sin kirke av frykt for morderne, så liket ble liggende til en soldat brakte det på en gjødselskjerre til klosteret Altenberg, hvor munkene tok imot ham. Siden da har Engelberts hjerte vært oppbevart som en kostbar relikvie i klosterkirken i Altenberg, «Bergischen Dom». Resten av erkebiskopens lik ble fraktet til Köln og bisatt i kirken St Peter. Den unge kong Henrik sørget for at grev Fredrik neste år ble tatt og den 18. november 1226 henrettet i Köln ved å bli radbrukket som straff for mordet på Engelbert.

Det ville neppe ha vokst frem noen kult knyttet til ham, og den ville neppe blitt offisielt anerkjent dersom det ikke hadde vært for at han ble drept i en strid der han forsvarte et nonnekloster mot overgrep, og han dermed ble æret som martyr. Han ble den 24. februar 1226 bisatt i den gamle katedralen i Köln etter ordre fra den pavelige legaten Konrad av Urach, kardinalbiskop av Porto og Santa Rufina. Ved begravelsen erklærte kardinallegaten Engelbert en martyr fordi han hadde  blitt drept i forsvar av nonner.

Men allerede i 1226 kalte den pavelige legat Konrad av Porto ham en martyr da Engelbert den 24. februar 1226 ble. I 1618 ga erkebiskop Ferdinand ordre om at Engelberts fest skulle feires den 7. november, og i 1622 skrinla han høytidelig hans relikvier. Engelberts etterfølger som erkebiskop, Henrik I av Müllenark (1225-37), ga cisterciensermunken Caesarius av Heisterbach i oppdrag å skrive en biografi, sannsynligvis til bruk i helligkåringsprosessen. I 1226 ga Caesarius ut Engelberts biografi i to bind og la til et tredje bind med hans mirakler, men noen helligkåring kom aldri i stand, uten at vi kjenner grunnen til dette.

I skattkammeret i domkirken i Köln oppbevares et spesielt kostbart kunstverk: et barokkskrin med Engelberts relikvier fra 1633, et verk i sølv og forgylling av Konrad Duisbergh. Det var bestilt av erkebiskopen av Köln, Ferdinand av Bayern (1612-50), som i 1618 også ga ordre om at Engelberts fest skulle feires på dødsdagen den 7. november. Hans minnedag er også 7. november i Martyrologium Romanum, som kaller ham hellig, selv om han aldri er formelt helligkåret. I kunsten fremstilles Engelbert som biskop, ofte med martyrpalme og sverd, eller som erkebiskop med pallium og en bok, og over ham står disse ordene i stråler: Dimitte illis, non enim sciunt quid faciunt («Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør») (Luk 23,34), som han ba da han døde. Ettersom han var oppdrager for Fredrik IIs sønn, ser man ofte også en gutt med foldete hender ved siden av ham.

I 1818 kom det ut en bok av en prøyssisk tjenestemann ved navn Rautert med tittelen «Isenberg-legenden». Der ble erkebiskop Engelbert tilskrevet de mest heslige laster. Det katolske folk tok dette ille opp, og geistligheten i Essen ba kriminalsenatet i Cleve om konfiskasjon av dette skriftet, men uten resultat. Men forfatteren av legenden følte seg injuriert og sendte klage til første sivilsenat i den regionale høyesterett i Cleve mot geistligheten i Essen. Retten fant klagen velbegrunnet og dømte geistligheten til en åtte dagers fengselsstraff, alternativt ti daler i bot, uten rett til å appellere videre. De valgte det første straffalternativet. Men før de kunne begynne å sone, ble folkets motvilje mot en så skammelig behandling tydelig, og folket krevde av Cleve tillatelse til å appellere. Saken gikk faktisk til andre senat. I september 1819 fulgte dommen, hvor det het: «Det diktet som uriktig betegnes som Isenberg-legenden, er et produkt av et ubevoktet øyeblikk og blottet for all historisk sannhet». Men disse historiene har likevel fortsatt å hefte ved Engelbert.

Beskrivelsen «Engelbert I av Berg» kan referere enten til «vår» grev Engelbert II av Berg eller hans far, grev Engelbert I av Berg. Han kan noen ganger kalles «Engelbert I av Berg, erkebiskop av Köln» ved siden av det mer vanlige «Engelbert I av Köln».