Den hellige Engelram av Metz (d. 791)

Den hellige Engelram (fr: Enguerrand, Enguerran, Engrand, Engerand, Engueran, Enguerand, Ingrand, Ingelram, Ingeran, Ingeram, Angueran, Anguerrand, Angilram, Angilramn, Angelramme, Angibram; lat: Ingelrannus Angilramus, Angilramnus, Angiltramnus) levde på 700-tallet i Gallia. Han tilhørte en fornem familie som tidlig bestemte ham for en geistlig karriere. Etter at han hadde blitt undervist av munken Nargaudus (Norgaudus, Norgandus) i Gorze, trådte han inn som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Saint-Avold i Lorraine, deretter i klosteret Séerne i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges). Det er mulig at han ble abbed i dette klosteret, enten før eller etter sin bispeutnevnelse. Det som er sikkert, er at han senere overga sine andre embetsforpliktelser overfor klosteret til Nargaudus, hans lærer i ungdommen. I 770 ble han den syvende abbed av Senones (768-85).

Etter at den hellige biskop Chrodegang av Metz døde den 6. mars 766, sto bispesetet tomt i mer enn 2 ½ år før kong Pipin den Lille (fr: Pépin le Bref) (741-68; konge fra 751) den 25. september 768 hentet Engelram ut av klosteret for å bli biskop av Metz. De første årene hadde han tittelen biskop, men senest fra 787 hadde paven gitt ham tittelen erkebiskop i likhet med sin forgjenger. I 784 døde abbed Fulrad av Saint-Denis, den mangeårige kapellan til kong Pipin den lille og hans sønn og etterfølger, den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800). Engelram overtok det viktige embetet som kapellan i palass og stat, som ikke bare omfattet de gudstjenestelige handlingene ved hoffet, men alle kirkelige anliggender i riket som ble brakt til kongehoffet.

Karl den store gjorde Engelram til sin storkapellan, sin storkansler og sin apokrisiar. Pave Hadrian I (772-95) ga Engelram dispensasjon fra den biskoppelige residensplikten slik at han alltid kunne oppholde seg i kongens nærhet. Denne dispensasjonen ble gitt på kongens uttrykkelige søknad til paven, hvor han sa om Engelram: «Jeg har behov for alltid å ha ham ved min side». Han betjente deretter sitt bispesete utelukkende gjennom kanniker med fullmakter.

Men han hadde fortsatt sin oppmerksomhet rettet mot det bispedømmet han hadde blitt betrodd, noe en modifikasjon av Chrodegangs statutter viser. I 788 avsluttet han en eiendomsutveksling mellom klosteret Gorze og Toul, og i Saint-Avold påbegynte han med kongelig hjelp en utsmykking av den hellige Nabors grav. Han skapte et skriptorium ved katedralen i Metz. Rundt 783 skrev Paulus Diaconus etter Engelrams ønske Gesta episcoporum Mettensium for å fortelle historien til biskopene av Metz og det karolingiske dynasti. Diakonen Donatus i Metz skrev på ordre fra sin biskop Engelram en biografi om den hellige Trond (Trudo), og Donatus betegnet han ved denne anledning som sin lærer. Biografien ble senere redigert av Theoderik, abbed av St Trond (d. 1107).

Engelram var et verdig medlem av den vitenskapelige kretsen som omga Karl den store, med den salige Alkuin av York i spissen. Hans forbindelser til kongen var av en overveiende praktisk og politisk natur. Det var et uttrykk for den største tillit at Karl umiddelbart etter Tassilos begravelse i 788 stilte et kloster i det nyerobrede bayerske området, Chiemsee, under ledelse og oppsikt av bispedømmet Metz.

I 791 fulgte Engelram kongen i krigen som så ofte før. Denne gangen var det et felttog mot avarene, men den 26. oktober 791 døde Engelram i Ungarn. Hans legeme ble brakt tilbake til Saint-Avold i Lorraine, hans opprinnelige kloster. Etter Engelrams død var det en lang sedisvakans i Metz før den hellige Gundulf etterfulgte ham i 819.

Uten tvil var det Engelrams nære og innflytelsesrike forhold til Karl den Store som et halvt århundre senere ga anledning til å misbruke hans navn til en kirkerettslig fiksjon som i ettertiden gjorde han langt mer kjent enn alt det han i virkeligheten hadde vært og gjort. De såkalte Capitula Angilramni, en liten samling av prinsipper for rettslige forføyninger mot biskoper, er for en stor del hentet fra samlingen av kapitularier som Benedictus Levita ikke fullførte før i 847. Dermed er ikke Engelram forfatteren, men sannsynligvis er han den samme som skrev de pseudo-isidoriske dekretaler i tiden 847-53.

Hans minnedag varierer ganske mye, men oftest nær dødsdagen 26. oktober, som 25. oktober eller 28. oktober, men 9. september nevnes også.

Kilder: Schauber/Schindler, Infocatho, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, zeno.org, kirchensite.de, saarland-biografien.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. juli 2014