Den salige Eustochium av Padova (1444-1469)

Den salige Eustochium (it: Eustochio; Eustochia) ble født som Lucretia Bellini (it: Lucrezia) i 1444 i Padova i regionen Veneto i Nord-Italia. Hun var datter av den «falne» nonnen Maddalena Cavalcabò og ble født i klosteret San Prosdocimo i Padova. Det var et temmelig avslappet kloster for benediktinerinner (Ordo Sancti Benedicti – OSB), og hun kunne ha vokst opp i et beskyttet miljø der om ikke skandalen hadde kommet biskopen for øre. Han oppløste kommuniteten og sannsynligvis ble Lucretia skilt fra sin mor.

Hennes far Bartolomeo Bellini vedkjente seg datteren og plasserte henne hos en barnepike, men etter fire år hentet han henne for at hun skulle bo sammen med hans hustru og legitime barn. Der ble hun sterkt mislikt og knapt tolerert av sin stemor. Hun fikk dårlig mat og filler til klær og ble slått på det grusomste. På denne tiden var hun utsatt for merkelige fenomener som ble tilskrevet djevlebesettelse, og hun ble da som syvåring sendt tilbake på skole til det samme klosteret hvor hun var blitt født. Likevel greide hun å oppføre seg på en eksemplarisk måte på skolen.

Ved abbedissens død i 1460 prøvde biskop Jakob Zeno å pålegge klosteret større disiplin, men alle søstrene og deres elever vendte da tilbake til sine hjem, og den eneste som var igjen, var den sekstenårige Lucretia Bellini. I stedet kom det benediktinske nonner fra klosteret Santa Maria della Misericordia, under veiledning av abbedisse Justina av Lazzara. Med tiden søkte Lucretia å bli opptatt i klosteret. Omstendighetene rundt hennes fødsel ble fortsatt brukt mot henne, og de fleste av nonnene motsatte seg at hun skulle opptas, men hennes adgang til klosteret ble sanksjonert av biskopen. Hun var sytten år gammel da hun trådte inn.

Den 15. januar 1461 ble hun ikledd den svarte benediktinerdrakten og tok ordensnavnet Eustochium etter den hellige Hieronymus’ disippel, den hellige Eustochium. Det er opprinnelig et gresk navn, Eustochion, som ble latinisert til Eustochium eller Eustochia. Men ikke før hadde hun påbegynt novisiatet før hun begynte å vise tegn på det som nå synes som symptomer på en alvorlig mental sykdom, og hun svingte voldsomt mellom perioder av vennlighet og utbrudd av farlig temperament. Hun kunne eksplodere i voldelige handlinger slik at søstrene ble livredde og måtte binde henne til en søyle i mange dager. Hun skadet seg også selv med kniver, noe som nå er allment anerkjent som et rop om hjelp (selvskading). Disse symptomene ble også naturlig nok tilskrevet demonisk besettelse. De bemerkelsesverdige fenomenene er godt bevitnet av samtidige bevis.

Behandlingen hun fikk, var å bli bundet til en søyle i dagevis og nektet mat og drikke. Til tross for dette ser hun ut til å ha kommet seg, men så ble abbedissen syk, og Eustochium ble anklaget for å ha forgiftet henne på diabolske måter. Rykter om hva som skjedde i klosteret, nådde innbyggerne i byen, som prøvde å storme klosteret for å få Eustochium brent som heks. Biskopen syntes å tro på beskyldningene og fikk henne holdt som fange i en celle i tre måneder, hvor hun bare fikk litt brød og vann annenhver dag. Abbedissen overlevde, og noe som kanskje er mer overraskende, det gjorde også Eustochium, og det med forstanden i behold. Nonnene prøvde å overtale henne til å forlate klosteret og gifte seg, men hun holdt fast på sitt kall og ble værende. Gjennom sin tålmodighet og hengivenhet fikk hun etter hvert sine medsøstres respekt.

De voldsomme symptomene og selvskadingen kom tilbake i intervaller, men med stadig lengre mellomrom, og etter fire år fikk hun tillatelse til å avlegge sine løfter. Den 25. mars 1465 avla hun sine høytidelige løfter, og som skikken var på den tiden, mottok hun to år senere det svarte benediktinske sløret. Men alt hun hadde vært gjennom, hadde uunngåelig satt sitt preg på hennes helse, og snart ble hun lenket til sengen og hadde store smerter. Hun var blitt redusert til et levende skjelett, og de siste årene av sitt liv tilbrakte hun for det meste i sengen, syk, absorbert i bønn og meditasjon over Jesu lidelse. Hun døde den 13. februar 1469, bare 26 år gammel. Navnet Jesus ble funnet skåret inn på brystet hennes. På slutten var hun så rolig at ansiktet hennes kunne gjenvinne sin gamle skjønnhet, selv om djevelen slo til igjen bare et par timer før hun kunne dø i fred.

Det ble snart meldt om åpenbaringer og mirakler på hennes grav, og det ble meldt om en søtlig lukt der som ble betraktet som et tegn på hellighet. 3 ½ år etter hennes død ble graven åpnet den 16. november 1472, da biskopen ga ordre om at hennes legeme skulle flyttes til et mer verdig hvilested i kirken San Prosdocimo. Det skjedde på ordre fra den samme biskopen som hadde vært ansvarlig for mange av hennes lidelser. Selv om Eustochium var gravlagt uten kiste, ble hennes legeme funnet fullstendig intakt. Etter å ha blitt iført en ny drakt ble legemet plassert i en trekiste og gravlagt i hovedhallen i klosteret. Den 14. november 1475 ble det flyttet til katedralen og gravlagt nær hovedalteret.

På denne tiden dukket det opp en vannkilde der hun først var blitt gravlagt, og mange ble helbredet eller hjulpet av å drikke av vannet fra kilden. Et register over miraklene som skjedde ved kilden, ble ført av dr. p. Giammatteo Giberti fra Augustinerordenen og ble senere utgitt i bokform i Venezia i 1672. En kort skisse av en biografi ble samlet atten år etter hennes død av Pietro Barozzi, som med tiden skulle bli biskop av Padova. Eustochiums legeme var fortsatt bevart i 1633, men nå er det bare skjelettet igjen. Det er kledd i benediktinerdrakt og har siden 1720 ligget i en glasskiste.

Klosteret San Prosdocimo ble oppløst i 1806 og kroppen av den salige ble flyttet til benediktinerkirken San Pietro i Padova. Over marmoralteret som inneholder hennes levninger, er det en altertavle av Guglielmi, som viser den salige som tramper på djevelen. En sterk lokal kult utviklet seg. Pave Klemens XIII (1758-69), tidligere biskop av Padova, stadfestet hennes kult i 1760, først for byen Padova og deretter i 1767 ble den utvidet til alle stater i den venetianske republikken. Men denne stadfestelsen av hennes kult nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999.

Eustochium æres liturgisk i Padova. Hennes minnedag som salig er dødsdagen 13. februar. Den blir feiret i hele bispedømmet Padova. Eustochium er det eneste kjente eksempel på en troende kom til hellighet, selv om hun hele sitt liv var besatt av djevelen.