Den hellige Egidius Maria Pontillo (1729-1812)

Den hellige Egidius Maria (it: Egidio) ble født som Frans Antonius Dominikus Paschalis Pontillo (it: Francesco Antonio Domenico Pasquale) den 16. november 1729 i Taranto i regionen Puglia (Apulia) i Sør-Italia. Hans foreldre var Cataldo Pontillo og hans hustru Grazia Procaccio, og den fattige familien bodde i et beskjedent lite hus i en av de mange svingete smugene i den gamle middelalderbyen. Unge Frans måtte bidra til familiens underhold fra tidlig alder. Etter at faren døde da Frans var atten år gammel, var det han som måtte ta seg av familien, som besto av moren og tre yngre brødre. Dermed var det ikke mulig med noen skolegang. Han ble taumaker av yrke og arbeidet en tid med dette håndverket.

Men da moren giftet seg igjen, var Frans’ befridd fra sine plikter, og han sluttet seg den 27. februar 1754 som 24-åring til alkantrinerne eller barfot-fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum Discalceatorum – OFMDisc eller Ordo Fratrum Minorum Alcantarinarum – OFMAlc), som var grunnlagt av den hellige Peter av Alcántara. Han gikk inn som legbror i deres kloster Santa Maria delle Gracie i Galatone i Lecce, hvor han gjennomførte novisiatet. Han tok først klosternavnet Egidius av Guds Mor. Han avla sine løfter den 28. februar 1755, og da endret han sitt navn til Egidius Maria av St Josef.

I 1759 ble han sendt som kokk til ordenshuset i Squinzano. Etter at han bodde noen få dager i klosteret i Capurso nær Bari, ble han i mai 1759 overført til hospitset San Pasquale i Chiaia i Napoli. Der ble han i 53 år og tjente vekselvis som kokk og som portner, som den mer berømte hellige Alfonso Rodríguez av Mallorca. Napoli hadde lenge vært kjent som en pøl av moralsk fordervelse og kriminalitet, og byen var på den tiden på et av de laveste punktene i sin beryktede historie. Bourbon-regimet måtte vike veien for Napoleons keiserrike, som så i sin tur vaklet.

Bror Egidius Marias plikter inkluderte utdeling av almisser til de fattige, noe han utførte med en slik tilsynelatende mirakuløs dyktighet at jo mer han ga bort, jo mer syntes det å være å ta av. Å arbeide konsekvent for rettferdighet på denne måten over slik en lang periode under slike sosiale forhold, må ha krevd et stort mot og en bemerkelsesverdig åndelig renhet. Hans velgjørenhet ga ham også ry for mirakuløse helbredelser, og allerede mens han levde fikk han tilnavnet «Napolis trøster» (Consolatore di Napoli).

På sin daglige valfart gjennom Napolis gater gjentok han «Elsk Gud, elsk Gud» til alle han møtte. De fornemme og lærde pleide å like å snakke med denne fransiskaneren, hvis ord var enkle, men gjennomsyret av tro. De syke fant i ham styrke og råd til å bære sine lidelser. De fattige, utstøtte og utnyttede oppdaget Guds nådefulle ansikt i denne ydmyke mannen som tigget om almisser. Hans liv var først og fremst kontemplativt, og han pleide å tilbringe natten i bønn foran sakramentet. Han hadde en spesiell kjærlighet til Frelserens fødsel og en dyp hengivenhet for Jomfru Maria, Guds Mor, og for helgenene.

Legenden forteller at munkene i San Pasquale hadde en kalv som ble kalt Catarinella og vandret rundt i gatene i Napoli. Den var kjent for alle fordi den hadde en metallplate hvor det sto San Pasquale. Om kvelden trakk kalven selv seg tilbake til klosteret. Men en kveld kom den ikke tilbake, og brødrene fortalte det bedrøvet til Egidius. Han gikk neste morgen rett til en slakter i det populære området Pignasecca, og uten innledning sa han bestemt: «Ta nøkkelen og lampen og gå rett til hulen. Hvor har du gjort av Catarinella?» Hulen var tidens kjølelager. Den skurkaktige slakteren ble grepet av en slik skrekk at han bare lystret ordre.

Kalven var flådd og oppdelt. Da strakte broder Egidius ut huden og la alle bitene på sin naturlige plass oppå den. Deretter brettet han huden over dem, gjorde korsets tegn og sa med høy stemme: «I Guds og den hellige Paschalis’ navn, stå opp Catarinella og... til klosteret!» Kalven rautet, ristet på alle lemmer og hoppet opp, like levende og god som før. Det ble et enormt oppstyr og kalven ble ledsaget av hele Pignasecca i prosesjon til klosteret San Pasquale i Chiaia.

Broder Egidius Maria led allerede av en alvorlig form for isjias da han ble rammet av astma og deretter av vatersott i brystet. Med klarhet, resignasjon og tillit til Gud og mens han anbefalte seg til jomfru Maria, døde han i hellighets ry den 7. februar 1812 i Napoli. Han ble gravlagt i klosterkirken i Chiaia. Hans saligkåringsprosess ble åpnet så å si umiddelbart.

Den salige pave Pius IX (1846-78) proklamerte hans «heroiske dyder» den 24. februar 1868, noe som ga ham tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Han ble saligkåret den 5. februar 1888 (dokumentet (Breve) var datert den 3. februar) av pave Leo XIII (1878-1903). Den 15. desember 1994 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn og dermed åpnet veien for hans helligkåring. Miraklet hendte i 1937 med fru Angela Mignogna, som fortsatt var i live da miraklet ble anerkjent. Egidius ble helligkåret den 2. juni 1996 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 7. februar.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Index99, Holböck (5), Resch (ST1), KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, vatican.va, EWTN/OR - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juni 2003