Den salige Eugenia Smet (1825-1871)

Den salige Eugenia (fr: Eugénie) ble født som Eugenia Maria Josefina Smet (fr: Eugénie-Marie-Josephine) den 25. mars 1825 i Lille i departementet Nord og regionen Nord-Pas-de-Calais i det nordøstre Frankrike, nær grensen til Belgia. Hun kom fra en familie av flamsk opprinnelse og var den tredje av seks barn (fem døtre og en sønn) av det relativt velstående ekteparet Henri Smet og Pauline Taverne de Mondhiver. Hun vokste opp til å bli et oppvakt, livlig barn, men med en dyp fromhet og en sterk plikttjeneste som var innpodet av moren. Hun fikk sin religionsundervisning i sognet Saint-Étienne, og hun ble konfirmert som niåring – den gangen skjedde det før barna fikk sin første kommunion.

Vitnesbyrd fra Eugenias barndom taler om hennes tidlig utviklede følelser for de lidende sjelene i skjærsilden. Dette var før Kirkens sosiallære var utviklet, og hennes klasse og utdannelse holdt henne borte fra de store lidelsene til de fattige i Lille, som var utsatt for all slags utbytting på dette tidlige og grusomme stadiet i den industrielle revolusjon i Frankrike. Denne «forglemmelsen», hvis den kan kalles det, skulle hun gjøre opp for i heroisk grad gjennom sine senere aktiviteter.

Hennes foreldre hadde bygd et lite landsted i Loos, få kilometer utenfor Lille, og da lykken snudde for dem økonomisk, var de i 1843 tvunget til å flytte dit. Men på denne tiden gikk Eugenia på kostskolen Sacré-Coeur i Rue Royale i Lille (1836-45). Hun kastet seg med entusiasme ut i studiene og fritidsaktivitetene som livet på en kostskole medførte, og hun viste seg som en naturlig leder og organisator.

Men tankene på de lidende sjelene i skjærsilden hjemsøkte henne fortsatt, og hun drømte om et selvoppofrende liv som offer gitt for dem. Disse drømmene ble styrket av en retrett som ble holdt av en jesuitt i 1842, et år som hun senere skulle referere til som sin «konversjon». Men hva denne konversjonen skulle innebære, var ennå ikke overraskende ukjent, og elevene ved Sacré-Coeur forble isolert fra lidelsene omkring dem.

Blant dem var fattigdom i massiv skala, barnearbeid, et og et halvt tiår hvor antall døde i Lille oversteg antall fødsler - alle forhold som førte til opptøyer, streiker og revolusjonen i 1848. Det var i skoleferiene at Eugenia oppdaget menneskelig lidelse i Loos, dog i mindre målestokk. Hun satte seg fore å lindre den ved den slags direkte aksjon som skulle karakterisere hennes senere religiøse liv. Hun overtalte sin far, som nå var begynt som en slags rikmannsbonde, til å la henne ta med nedfallsfrukten til de fattige, og han forsto snart at det ikke bare var vinden som ristet hans frukttrær.

Dette var en periode hvor Kirken i Frankrike strevde med å reparere ødeleggelsene som Den franske revolusjon hadde påført dens innflytelse og oppslutning. Dette gjorde den ved å kombinere åndelig trøst med materiell hjelp til en stadig mer splittet befolkning. Inspirert av en ny biskop av Lille kastet Eugenia seg inn i et ynglende velgjørenhetsarbeid. Hun samlet inn så mye penger til misjonen i Kina at hun fikk et personlig takkebrev fra en biskop i Roma. Hun satte også opp plakater i kafeene i Loos hvor det sto «Ingen banning her». Hennes indre åndelige liv utviklet seg også. Hun gikk til messe hver dag, og i 1850 viet hun seg til Kristus ved å avlegge løfte om evig jomfruelighet. Fokus for hennes tro var Guds Forsyn, som hun hadde en dyp tro på, forsterket gjennom hele livet av de «tegnene» hun tillitsfull ventet og vanligvis fikk.

På Allehelgensdag i 1853 ble hun overbevist om behovet for en religiøs orden viet til å lindre lidelsene til sjelene i skjærsilden. Hun så at det i Kirken var en eller annen orden som var viet alle slags formål unntatt dette ene, og hun følte seg kallet til å fylle dette tomrommet. Men hun brukte sin vanlige måte med å kjøpslå direkte med Gud, så hun sa til seg selv at hun trengte fem «tegn» hvis hun skulle grunnlegge en slik orden. Disse var: suksess for sine nåværende anstrengelser (en assosiasjon i bønn), skriftlig godkjennelse fra paven, godkjennelse fra erkebiskopen av Cambrai og flere andre biskoper, fem personer som sluttet seg til henne for å danne en ny kommunitet og å møte en prest som var ukjent for henne, men som delte hennes mål.

De fem tegnene skulle bli gitt henne i løpet av fem år. I tillegg fikk hun hjelp og oppmuntring fra den hellige Johannes Maria Vianney, den hellige sogneprest av Ars (Curé d’Ars), som hun konsulterte ved stedfortreder. Hun hørte at han «godkjente hennes kall til det religiøse liv og den nye grunnleggelsen, som ifølge ham vil spre seg raskt i Kirken». Hun hørte da om at det i Paris eksisterte en liten kommunitet som var viet sjelene i skjærsilden, organisert av en prest som var ukjent for henne, i sognet Saint-Merry. Hun så dette som en endelig bekreftelse og tok i 1856 toget til Paris.

Men først gikk alt galt. Hun fant ikke annet enn et redselsfullt husly, og hennes møte med presten, abbé Largentier, var en katastrofe. Situasjonen ble reddet av et medlem av kommuniteten, Mlle. Eugénie Lardin (som senere skulle etterfølge sin navnesøster som generalsuperior for den nye kongregasjonen). Largentier gikk med på hennes krav om at de skulle få autorisasjon fra erkebiskopen av Paris. Han så noe eksepsjonelt i Eugenia Smet og da hun innrømmet at hun hadde absolutt ingen ressurser, sa han at hvis troen kunne flytte fjell, kunne den også bygge hus. Hun forlot møtet lykkelig og med erkebiskopens velsignelse.

Men hun var ingen stor planlegger, og det var fortsatt en lang vei å gå. Largentier introduserte henne for en velstående kvinne med interesse for velgjørenhetsarbeid, Madame Jurien, som lovte å hjelpe. Men Largentier mente at bare undervisning av barn eller pleie av syke var veier som kunne lede en ny orden til suksess, mens Eugenia så dette som midler, ikke mål i seg selv, og at man dermed ville legge alt for stor vekt på materielle vurderinger uten å konsentrere seg om åndelige mål.

Hun reiste tilbake til Loos for å tenke gjennom tingene, men vendte tilbake til Paris den 25. mars 1856, for øvrig hennes 31-årsdag, sammen med sin yngste søster, Juliette, fast bestemt på å finne seg bedre losji. Hun forsto at hvis hun skulle ha suksess, måtte hun frigjøre seg fra abbé Largentier, og dette gjorde hun. Han gikk med på å sette en strek over fortiden. Hun fant et hus «til salgs eller til leie» i Rue de la Barouillère 16 og visste at det var ment for henne. Leien var 4 000 franc i året. Uten noen ressurser overtalte hun eierens advokat til å leie ut bygningen til henne, inspirert av en beskjed fra Curé d’Ars: «Denne kommuniteten kan ikke unngå å lykkes».

Abbé Gabriel, sognepresten i Saint-Merry, tok ansvaret for den nye kommuniteten, og i juni 1856 erklærte han at han ville gi dem alle ordensnavn. Eugenia ble Mor Maria av Forsynet (Marie de la Providence), som var et passende navn på grunn av hennes grenseløse tro på Det guddommelige forsyn. Den nye kommuniteten tok navnet «Hjelpesøstre for sjelene i skjærsilden» (Soeurs Auxiliatrices des Ames du Purgatoire – SA). Hun definerte dens formål til å være å gjøre bot på vegne av sjelene i skjærsilden gjennom konstant bønn og praktisering av nestekjærlighet. Hun var generalsuperior for kongregasjonen inntil sin død. Den 27. desember 1857 avla grunnleggersken og fem andre søstre sine første løfter.

En velynder sendte 500 franc i en konvolutt og ba bare om bønner for sine avdøde slektninger, og leien ble avtalt. Paris på denne tiden var en stor byggeplass. Napoleon III hadde engasjert baron Haussmann som sjefsplanlegger med oppdrag å «forvandle Paris til den vakreste byen i verden». Han skulle lykkes i det, men de sosiale kostnadene var enorme, da de gamle middelalderske gatene med sine sammenknyttede samfunn og innarbeidede håndverksbedrifter og butikker ble revet ned for å gi plass for lange, rette bulevarder.

Det var i denne situasjonen at Mor Maria av Forsynet søkte etter hvordan hun skulle oppnå sine mål i praksis: Hvordan organisere et sant religiøst liv? Hvilken vei skulle de velge for å gi et riktig svar på Guds vilje? Svaret kom som vanlig tilfeldig, da noen banket på døren og spurte om «en av søstrene kunne komme og se etter en fattig kvinne i nabolaget som nektet å se en prest eller en nonne». Mor Maria av Forsynet hørte en indre stemme som sa: «Det er slik du skal elske meg». Hennes Hjelpere gikk deretter ut til alle som var alene eller led på en eller annen måte. De fant en verden de ikke kunne ha forestilt seg: alkoholisme, enorm fattigdom, utstøtelse, ekstrem trangboddhet. De gikk inn i denne verdenen, tok seg av de syke og de lidende og evangeliserte samtidig.

Hennes åndelige visjon fant sin endelige form, og hun ba paven om å velsigne det nye instituttet. Kjærligheten til sjelene i skjærsilden skulle uttrykkes ved hjelp av kjærlighetsarbeid på jorden. Men for seg selv følte hun seg fortsatt ikke i stand til å uttrykke sin visjon i en endelig form. Det klarte hun imidlertid gjennom møtet med en ung jesuittpater, père Basuiau, som ble hennes åndelige lærer og overtalte instituttet til å basere sine konstitusjoner på jesuittordenens. Dette ble akseptert formelt den 25. mars 1859.

Nå begynte det å strømme til postulanter i stort antall, og huset, som de hadde blitt i stand til å kjøpe i november 1857 takket være Madame Juriens sjenerøsitet, knaket i sine sammenføyninger. En velstående ung enke, Madame Simart, sluttet seg til kongregasjonen, og hun tok med seg sårt tiltrengte møbler, og da hun tvilte på sitt kall, bestemte hun seg for å bli, ellers ville ikke søstrene ha noen stoler å sitte på! I 1861 inkluderte postulantene Mor Maria av Forsynets søster Emma, som var en viss trøst etter at hennes eneste bror hadde dødd året før. I 1863 ble instituttets andre hus åpnet i Nantes.

Mor Marias fysiske helse begynte å svikte og ble et nytt kors å bære i tillegg til dem hun bar som grunnleggerske og generalsuperior for kongregasjonen. Dette holdt henne borte fra direkte involvering med de fattige som hennes institutt var viet til å tjene. I 1865 svevde hun mellom liv og død i en måned med en sykdom som legene ikke klarte å diagnostisere. Det viste seg å være uhelbredelig kreft, og i 1867 så hun seg selv «slynget ut i evigheten». Men hun hadde ennå fire år igjen å leve, fire år som var preget av stadig økende smerter.

I august 1867 kom Msgr Languillat, den jesuittiske generalvikaren av provinsen Kiang Nang i Kina, for å feire messe ved instituttet. Han annonserte at han kom til Hjelperne for å se etter hjelpere. Rundt tretti søstre meldte seg frivillig til å reise til Kina, selv om det i begynnelsen var sterkt mot Mor Marias vilje. Antallet ble senere redusert til seks, og de første av dem dro i 1867. De dro til en situasjon hvor evangelisering akkurat begynte å bli mulig igjen etter forfølgelsene under Opiumskrigen. Fra starten rekrutterte de kinesiske Hjelpere. Da utenlandske misjonærer ble tvunget ut av landet av kommunistene mellom 1945 og 1953, ble 100 kinesiske Hjelpere igjen, og de forble trofaste i sin misjon i de tretti årene hvor det ikke var mulig med noen kontakt med moderhuset.

Den 8. desember 1869, dagen da Første Vatikankonsil åpnet, mottok Mor Maria et brev fra Roma som bekreftet henne som generalsuperior for resten av livet. En annen utenlandsk grunnleggelse ble foretatt i Brussel. I januar 1870 brøt den fransk-prøyssiske krig ut, og stilt overfor en forverret situasjon i Paris bestemte Mor Maria seg for å sende novisene til Nantes og Brussel for å sikre fremtidige ressurser. Hennes siste måneder ble tilbrakt i et beleiret Paris med mangel på mat og brensel og mens murpussen falt av veggene. Hun måtte gå ut i Paris under ild fra fiendens våpen, og presten som bisto henne, p. Pierre Olivaint, døde i Pariskommunens massakre noen måneder senere. De ble tvunget til å ta tilflukt i kjelleren. Hennes kreftsykdom ga henne et åpent sår i siden og hennes smerter var ulidelige. Men hennes kjærlighet til Kristus og hennes tro på Guds Forsyn var usvekket. Slik døde hun den 7. februar 1871 i Paris.

Den 22. februar 1955 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 26. mai 1957 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 7. februar. Kongregasjonen spredte seg vidt i hennes levetid og finnes nå i 25 land på fire kontinenter, særlig i misjonsområder som Kina, Japan, Mexico, Indonesia og Afrika.