Den salige Manuel Domingo y Sol (1836-1909)

Minnedag: 25. januar

Den salige Manuel Domingo y Sol (kat: Domingo i Sol) ble født den 1. april 1836 i Tortosa i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han var den ellevte av tolv barn av det velstående ekteparet Francisco Domingo Ferré (kat: Francesc) og Josefa Sol Cid, og han ble døpt dagen etter fødselen. Av foreldrene lærte han kjærlighet til eukaristien og de fattige. Han fikk en god oppdragelse og utdannelse av sine foreldre. Den 18. oktober 1845 ble han konfirmert.

Manuel fikk sin første utdannelse på den lokale folkeskolen og deretter gjennomførte han sine latinstudier og humanistiske studier hos en god lærer, Don José Sena, på Colegio San Matías (kat: Sant Macià). Fra ung alder følte han kallet til å bli prest. Han begynte som internatelev på bispedømmets seminar i hjembyen i 1851, femten år gammel. Hans medstudent, nære venn og slektning var den hellige Henrik Antonius de Ossó y Cervelló (sp: Enrique Antonio; kat: Enric Antoni). På seminaret studerte han filosofi i tre år, teologi i syv år og jus i ett år.

Manuel ble den 2. juni 1860 presteviet som sekularprest for bispedømmet Tortosa, 24 år gammel. Han feiret sin første messe den 7. juni i kirken San Blas (kat: Sant Blai). Han viet seg deretter spesielt til katekese og prekenvirksomhet i sognene i bispedømmet. Han ble den 7. mars 1862 utnevnt til sogneprest i Aldea, men samme år sendte biskop José Raimundo Benito Vilamitjana y Vila (kat: Benet Vilamitjana i Vila) (1812-88) av Tortosa (1862-79) ham til seminaret i Valencia og fikk ham skrevet inn ved universitetet der, hvor han i tre år studerte til en lisensiatgrad og en doktorgrad i teologi. I 1863 ble han utnevnt til sogneprest i sognet Santiago (kat: Sant Jaume) i Tortosa, hvor han også var skriftefar i klostrene og lærer på seminaret. Den 5. februar 1864 ble han utnevnt til professor i religion og moral samt sekretær ved pre-universitetsinstituttet i hjembyen Tortosa, hvor han hovedsakelig virket i sjelesorgen for ungdom. I 1865 ble han utnevnt til professor i teologi ved bispedømmets seminar i Tortosa.

Hans akademiske plikter hindret ham ikke i å utføre en energisk og mangesidig tjeneste i bispedømmet. Han instruerte ungdommer i katekismen, var aktiv i den religiøse pressen og foretok misjoner til arbeidere. I 1867 assisterte han sin venn Henrik de Ossó ved dennes første messe, og det var på et besøk til Manuel at Henrik døde i 1896. Men hans fremste anliggende var ungdommen. Manuel grunnla sports- og kultursenteret Gymnasium for ungdom, og han grunnla den første katolske avisen beregnet på ungdom, El Congregante. I 1868 ble han utnevnt til vikar og skriftefar for klosteret Santa Clara, og samtidig virket han som åndelig veileder ved klosteret Purissima. Gjennom sin virksomhet vakte han mange ordenskall og opprettet klostre for kvinner i Vinaroz, Vall de Uxó og Benicarló i provinsen Castellón i regionen Valencia. Han var også den egentlige grunnleggeren av Redemptoristoblatenes kloster i Tortosa. Han viste også sterkt engasjement for den kongregasjonen hans gode venn Henrik Antonius de Ossó y Cervelló grunnla i 1876, «Søstre av den hellige Teresas selskap» (Compañía de Santa Teresa – STJ).

Men ingen av alle disse aktivitetene fylte alle hans aspirasjoner. Han trengte et definitivt punkt for å forene alt, påvirke alt og gjenopprette alt, og Gud svarte på hans ønsker. Etter revolusjonen i Spania i 1868 lå presteutdannelsen nede, for seminarene var blitt konfiskert, mens de få gjenværende kandidatene levde spredt rundt omkring i byen under usle forhold. Manuels engasjement for å rette på dette startet en kald dag i februar 1873 med et tilfeldig møte med seminaristen Ramón Valero, som etter revolusjonen fortsatte sin utdannelse som en av svært få. Ramón var i sitt andre år med filosofiske studier og finansierte sin undervisning med almisser og sitt livsopphold med milde gaver. Han bodde på at loft sammen med noen andre seminarister, uten brød, uten lys for å studere, uten veiledning. Han gikk fra dør til dør og tigget og studerte det lille han kunne. Denne kvelden i februar 1873 betrodde han seg til Manuel, som fra samme øyeblikk skjønte at å endre dette var hans mest trengende oppgave. Det ble hans brennende ønske å arbeide med de unge for å fremme prestekall og å utdanne legapostler til medarbeidere i sognene. I 1873 åpnet han et hus for ubemidlede seminarister, Casa de San José (kat: Casa de Sant Josep). Der var det plass til 24 seminarister, men han måtte allerede samme år leie et rommeligere hus. Tre år etter grunnleggelsen var det allerede 98 studenter fordelt på tre hus. Den 11. april 1879 kunne et større hus for 300 seminarister innvies, «Kollegiet St. Josef for kirkelige kall» (Colegio San José para Vocaciones Eclesiásticas), og i tillegg kunne også hundre unge bo gratis i Palacio de San Rufo (kat: Palau de Sant Ruf).

Fotografi fra ca 1890Etter å ha feiret eukaristien den 29. januar 1883 mottok Don Manuel en inspirasjon. Han følte seg kallet til å samle en gruppe prester som skulle vie seg til formasjon av seminarister. Dette regnes som grunnleggelsesdatoen for hans institutt eller brorskap (sodalium) av sekularprester kalt Hermandad de Sacerdotes Operarios Diocesanos del Sagrado Corazón de Jesús, «Prestebrorskapet av bispedømmearbeidere av Jesu hellige Hjerte» (Sodalium Sacerdotum operariorum dioecesanorum Sacro Corde Iesu – OD) for å fremme prestekall og utdanne aspirantene ved seminaret.

Den 16. juli 1883 trakk han seg tilbake sammen med noen av de første arbeiderprestene til Deserto de Las Palmas i provinsen Castellón for å skrive de provisoriske konstitusjonene for brorskapet. Biskopen av Tortosa hadde allerede godkjent dem muntlig, og den 2. februar 1884 approberte han dem kanonisk. Brorskapet hadde tre hovedoppgaver: Å fremme, støtte og pleie preste- og ordenskall, å fremme troen blant ungdommen samt fremme andakten til og reparasjonen av Jesu Hjerte, fremfor alt i eukaristien. Don Manuels institutt fikk bispedømmelig approbasjon den 1. januar 1886 og pavelig Decretum laudis («rosende dekret») fra Leo XIII den 1. august 1898. Instituttet fikk endelig pavelig approbasjon av pave Pius XI (1922-39) den 19. mars 1927, etter Don Manuels død.

Etter at Don Manuel hadde trukket seg ut av alle sine øvrige sjelesørgeriske oppgaver, konsentrerte han seg fullstendig om utdannelsen av fremtidige prester. Brorskapet spredte seg raskt til andre bispedømmer. I 1884 kunne det åpnes et kollegium i Valencia, i dag Colegio Pio XII. Andre fulgte i 1888 i byen, provinsen og regionen Murcia, i 1889 i Orihuela i provinsen Alicante i regionen Valencia, i dagens dominikanerinnekloster, i 1893 i Plasencia i provinsen Cáceres i regionen Extremadura, i 1884 i Burgos i provinsen av samme navn i regionen Castilla y León, i 1896 i Almería i provinsen av samme navn i regionen Andalusia, og i 1898 i Toledo i provinsen av samme navn i regionen Castilla-La Mancha. Allerede i 1896 ble den første skolen utenfor Spania grunnlagt i Lisboa i Portugal.

Manuels konsept ble deretter overtatt av spanske biskoper i mange av deres seminarer, og hans instituttets prester overtok ledelsen av en rekke spanske seminarer: Astorga (1897), Toledo (1898), Zaragoza (1899), Sigüenza og Cuenca (1901), Badajoz (1902), Baeza (1903), Jaén, Ciudad Real og Malaga (1904), Barcelona (1905), Segovia (1906), Almería (1907) og Tarragona (1908). Etter grunnleggelser i Mexico overtok de ledelsen av seminarene i Chilapa (1898), Cuernavaca (1900) og Puebla de los Ángeles (1902). Don Manuel grunnla tidsskriftet El Correo Josefino, som fremmet kontakten mellom de ulike kollegiene. Hans innsats bidro til en betydelig heving av kvaliteten på presteutdannelsen.

En av Manuels hjertesaker var også videreutdannelse av gode prester, og han ble overbevist om at det trengtes et spansk kollegium i Roma. Bare ved å studere ved Det pavelige universitetet Gregoriana kunne de mest lovende prestekandidatene skaffe seg et visst nivå av teologisk utdannelse. Den første som forestilte seg et slikt kollegium, var den salige pave Pius IX (1846-78), som var spesielt opptatt av nærværet av utenlandske seminarister som skulle oppfostres i skyggen av Peterskirken. I hans pontifikat ble da også Det latinamerikanske kollegiet og Det franske seminaret grunnlagt. Men noe lignende var de spanske biskopene ikke interessert i. Også Don Manuel sendte brev, appeller og bønnfallelser av alle slag til de spanske biskopene, men han fikk ikke annet enn likegyldige svar. For på den tiden var det flere spanske biskoper som var fiendtlig innstilt til ideen og prøvde å stanse prosjektet. Deres syn var at spanske studenter skulle utdannes ved spanske universiteter, spesielt i Salamanca, og de mente at studentene ville bli for «romanisert» av å studere i Roma.

Men så snart pave Leo XIII (1878-1903) var valgt, var saken tilbake på agendaen. Dette skyldtes ikke minst at rapportene fra Madrid ikke var beroligende: «Presteskapets dekadens i Spania vokser tydelig… Et presteskap av diskutabel oppførsel, forsømmelighet og uvitenhet… Løsningen kan bare komme fra Roma, gjennom et nasjonalt kollegium under tilsyn av den romerske pontifeks». Dette ble skrevet den 15. juni 1885 av erkebiskop Mariano Rampolla del Tindaro, apostolisk nuntius i Madrid fra 1882 og kardinal fra 1887.

Denne ideen kunne senere gjennomføres etter at Don Manuel tilfeldig møtte en ung landsmann, Guds tjener Mgr Rafael Merry del Val y Zulueta (1865-1930), kardinal fra 1903, på Piazza Navona i Roma. Rafael Merry del Val kom fra en av de fremste adelsfamiliene i Europa. Han var en polyglott (mangespråklig), sønn av en ambassadør, født og oppvokst i England, hjemme i de mest eksklusive salongene i alle Europas hovedsteder, og skulle i 1899 utnevnes til president for Det pavelige kirkeakademiet, Vatikanets diplomatskole. Merry del Val nøt også respekt hos paven, som betrodde ham viktige oppdrag i England, Canada og USA. Og for å komplettere bildet, frekventerte han også det spanske hoffet.

Mgr Merry del Val bestemte seg for å hjelpe Don Manuel med hans prosjekt, og dør etter dør åpnet seg for ham. Manuel grunnla den 1. april 1892 «Det spanske kollegiet San José» (Collegio Spagnolo de San José) i Roma, hvor unge spanske klerikere kunne reise for å fullføre sine studier. Denne dagen, som regnes som kollegiets grunnleggelsesdag, kunne han innkvartere de første elleve seminaristene. Det skjedde i Via Giulia, i et rom tilknyttet den spanske nasjonalkirken i Roma, Santa Maria in Monserrato degli Spagnoli. Noen måneder senere var det allerede 42 seminarister. Men de spanske biskopene stilte seg likegyldige til pavens anmodning om å bidra til å hjelpe spanske seminarister i Roma økonomisk.

I oktober 1893 startet de 42 studentene på det nye kurset. Pave Leo XIII ville betale leien for en etasje i Palazzo Altieri ved Piazza del Gesù, i nærheten av universitetet Gregoriana, som da holdt til i Palazzo Gabrielli-Borromeo i Via del Seminario, mellom Piazza di Sant’Ignazio og Panteon. Men først i september 1894 ble spørsmålet om kollegiets permanente bosted løst. Det endte med at pave Leo XIII personlig fant et hjem til studentene. I det pavelige brevet Non mediocri cura av 25. oktober 1893 ga han de spanske biskopene bruksrett til bygningen som Den hellige stol anskaffet, det store, vakre og representative Palazzo Altemps ved Piazza di Sant’Apollinare nær Piazza Navona. Studentene fikk tillatelse til å bo i andre etasje, og paven tilbød seg å betale husleien, og de 52 spanske studentene flyttet inn. Det pavelige brevet slo også fast at ledelsen av kollegiet ble betrodd til prester fra Don Manuel Domingo y Sols institutt.

Med tiden begynte ting langsomt å bevege seg stadig sterkere i riktig retning. Etter hvert begynte det å komme seminarister fra alle de spanske bispedømmene, og med dem kom også stipender. Kollegiet fikk den ære å kunne kalle seg pontifikalt (pavelig) under den hellige pave Pius X (1903-14) takket være kardinal del Vals inngripen. Han var da blitt Statssekretær. Dette kollegiet bidro avgjørende til den åndelige fornyelsen av seminarer og det spanske presteskapet. For etter noen år begynte biskopene å sende prester i tillegg til seminaristene. Men suksessen førte til at det arealet de disponerte, begynte å bli for lite. Situasjonen i Palazzo Altemps ble mer og mer uhåndterlig. I årene 1955-56 var det rundt 135 prester og seminarister innkvartert der. Det var også en konsekvens av hva som hendte i Spania, hvor antall seminarister mellom 1934 og 1952 hadde økt fra 7 516 til 18 536.

Så øyeblikket for forandring hadde kommet. Det som trengtes, var et helt nytt kollegium, denne gang eid av de spanske biskopene. Ikke minst fordi Palazzo Altemps før eller senere måtte leveres tilbake til Den hellige stol. «Om det første kollegiet var en gave fra paven til Spania, vil det andre bli en gave fra Spania til paven», sa den spanske primas som erkebiskop av Toledo (1941-68), kardinal Enrique Plá y Deniel (1876-1968). For å skaffe midler til kjøp av tomt og bygging av kollegiet ble det foretatt en stor innsamling i alle bispedømmene i Spania den 13. mai 1956. Snart etter ble det kjøpt et område på 220 mål ved Villa Carpegna, rundt to kilometer fra Vatikanet.

Den 12. oktober 1956, på festen for Vår Frue av Søylen (Nuestra Señora Del Pilár), ble grunnsteinen lagt ned etter tidligere å ha blitt velsignet av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Grunnsteinen var av marmor og tatt fra monumentet for Jesu Hjerte (Monumento al Sagrado Corazón) på Cerro de los Angeles i Getafe nær Madrid, som ble ødelagt under borgerkrigen, men gjenoppbygd enda større etter krigens slutt. Den 13. juni 1961 var bygningen endelig klar. De første residentene var seminarister, mens prestene skulle bli værende i Palazzo Altemps helt til 1970. Den offisielle åpningen skjedde den 13. november 1965 i nærvær av den hellige pave Paul VI (1963-78). Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte kollegiet i Via di Torre Rossa den 29. oktober 1987 og den 28. mars 1992. Det var han som saligkåret Manuel Domingo y Sol. Takket være Don Manuel har nå mer enn 3 400 studenter blitt utdannet ved dette kollegiet, av dem har 120 blitt utnevnt til biskoper og åtte kreert til kardinaler.

Manuel Domingo y Sols spiritualitet var basert på en ånd av reparasjon for alle sorger påført Jesu hjerte, hovedsakelig i eukaristien. Denne kjærligheten til Jesus i eukaristien og ånden av reparasjon, la han som fundament for oppdraget med formasjon av fremtidige prester. Hans kjærlighet til Jesus Kristus i eukaristien var også grunnlag for byggingen av en rekke kirker, såkalte «Reparasjonstempler» (Templos de reparación), for eksempel Templo Nacional Expiatorio de San Felipe de Jesús i Mexico, anskaffet i 1889. Hans mål var å reise et slikt tempel i hvert bispedømme. I 1903 ble det første tempel bygd i Tortosa.

Manuels grav i Templo de la Reparación i TortosaManuel var berømt for sitt hellige liv, og han feiret sin siste messe den 18. januar 1909. Mer utslitt av sitt arbeid enn av høy alder døde han den 25. januar 1909 i Tortosa, 72 år gammel. Ved hans død hadde hans brorskap 75 arbeidere som drev ti kallskollegier og sytten bispedømmeseminarer, to Reparasjonstempler og Det spanske kollegiet i Roma. Ved Reparasjonstempelet i Tortosa ble det i april 1926 opprettet et mausoleum, hvor Manuels levninger ble overført fra kirkegården. Der befinner hans grav seg fortsatt. Der ble hundreårsjubileet for hans død feiret den 29. januar 2008 under ledelse av generaldirektøren for hans institutt (1996-2008), p. Ángel Javier Pérez Pueyo Ejea de los Caballeros OD (f. 1956), fra 2013 rektor for El Pontificio Colegio Español i Roma, fra 2015 biskop av Barbastro-Monzón.

Brorskapet for sekulararbeiderprester virker i dag i Spania, Italia, Tyskland, Argentina, Mexico, Venezuela, USA, Zambia, Zimbabwe og DR Kongo. I Den spanske borgerkrig (1936-39) fikk hans kongregasjon over tretti martyrer, nesten alle professorer og seminarrektorer, hvorav ni er saligkåret, den salige Peter Ruiz de los Paños y Angel og åtte ledsagere.

Det ble snart tatt initiativ til en saligkåringsprosess for ham, og i 1920 begynte oppgaven med å samle alle hans skrifter. Informativprosessen på bispedømmenivå for hans saligkåring ble åpnet den 13. november 1930 og varte til 1934. Den 28. januar 1941 ble det publisert et dekret som slo fast at det i Don Manuels skrifter ikke fantes noe som kunne være støtende. Prosessen ble formelt introdusert den 12. juli 1946, noe som gjorde at han fikk tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Den 16. mars 1948 ble dekretet Super non cultu publisert, og den 28. mai 1948 kom dekretet som autoriserte den apostoliske prosessen.

Den 4. mai 1970 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Paven kalte ham ved den anledning en «hellig apostel for prestekall». Deretter var det bare et mirakel på hans forbønn som var nødvendig for at han kunne saligkåres. Et slikt mulig mirakel ble undersøkt i det bispedømmet hvor det skjedde, Caracas i Venezuela. Det gjaldt Rafael de la Rosa Vega (født 25. september 1907), som hadde mistet både sine foreldre og sin bror av hjertesykdom. Selv var han en storrøyker som røykte seksti sigaretter daglig. I 1967 fikk han sitt første hjerteinfarkt, og året etter fikk han et nytt. Fra 1967 sluttet han å røyke og begynte på blodfortynnende medisiner for å avverge et nytt infarkt.

Den 16. august 1972, mens hans hustru gjennomgikk et kirurgisk inngrep, klaget Rafael over at han følte seg svært uvel og fikk en sterk hoste. Etter en røntgenundersøkelse ble han hasteinnlagt den 23. august. Han hostet da blod og hadde åndenød. En tomografi viste en skygge på venstre lunge, som radiologen mente var en svulst. En bronkoskopi ble utelukket på grunn av pasientens dårlige tilstand. Tilstanden forverret seg, og legene slo fast at Rafael var døende. Hans tilstand stabiliserte seg imidlertid og han ble utskrevet den 9. september. Behandlingen fortsatte hjemme. Men han begynte igjen å hoste blod og få åndenød, så frem til 3. oktober fikk han kontinuerlig oksygentilførsel. Natten mellom 28. og 29. september 1972 forverret situasjonen seg betydelig, og all medisinsk behandling ble avbrutt bortsett fra oksygentilførelsen, ettersom legene antok at blodhosten skyltes en reaksjon på medikamentene.

Samtidig begynte familien den 2. oktober en novene til den ærverdige Manuel. Allerede neste morgen følte pasienten seg betydelig bedre. Han kunne puste uten oksygentilførsel, blodhosten opphørte nesten og han fikk tilbake appetitten. Pasienten kunne sto opp og sette seg i en stol. Tyve dager senere var han allerede på fjellet for restitusjon. Fra dette tidspunktet finnes det ikke flere opptegnelser om ham. Det er dokumentert at han to år senere ble oppsøkt av to leger, som ikke fant noen spor av lungesykdommen, selv om de klinisk og elektrokardiologisk fant spor etter de to forutgående infarktene. Pasientens tilstand var tilfredsstillende og kunne utføre alle sine aktiviteter som normalt. Han levde et normalt liv frem til sin død i Caracas den 6. desember 1980 av et massivt hjerteinfarkt, 73 år gammel.

Informativprosessen for det mulige miraklet åpnet i Caracas og ble avsluttet i 1976. Den medisinske kommisjonen i Helligkåringskongregasjonen møttes den 5. mars 1986 og slo fast at sykdommen høyst sannsynlig var lungekreft og at den fullstendige og varige helbredelsen ikke kunne forklares vitenskapelig. Den 27. juni 1986 møttes teologene, som anerkjente at helbredelsen skjedde på Manuels forbønn. Den 21. oktober 1986 møttes kardinalene og biskopene i kongregasjonen og avga et positivt votum for å anerkjenne helbredelsen som mirakuløs.

Den 10. november 1986 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente den nevnte helbredelsen som et mirakel på hans forbønn (Decretum super miraculo). Paven saligkåret ham den 29. mars 1987 på Petersplassen sammen med Marcellus Spínola y Maestre (1835-1906) og De tre karmelittsøstrene fra Guadalajara (d. 1936) som ble drept i Den spanske borgerkrigen.

Manuels minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 25. januar:

Dertósæ in Hispánia, beáti Emmanuélis Domingo y Sol, presbýteri, qui Societátem Sacerdótum Operariórum ad vocatiónes sacerdotáles fovéndas instítuit.

I Tortosa i Spania, den salige Manuel Domingo y Sol, prest, som grunnla «Prestebrorskapet av bispedømmearbeidere» for å fremme prestekall.

I sin kongregasjon og i bispedømmet Tortosa minnes han den 29. januar, årsdagen for grunnleggelsen av hans institutt, mens han i bispedømmet Toledo minnes den 30. januar. Han kalles «apostel for kall» (Apóstol de las vocaciones). Han kalles også Mosén Sol (kat: Mossèn Sol), en prestetittel for klerikere på territoriet til det gamle kongeriket Aragón.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Holböck (2), Resch (B2), Resch (BT2), Resch (MBT1), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, ca.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, catholic.net, es.catholic.net, sacerdotesoperarios.org, sicoar.com.uy, es.geocities.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. juni 2005 – Oppdatert: 20. november 2018

av Webmaster publisert 28.06.2005, sist endret 20.11.2018 - 16:02