Den hellige Eustasius av Roma og tre ledsagere (d. 118)

Sammen med de hellige Theopistes, Agapetus og Theopistus; En av de fjorten nødhjelperne; Skytshelgen for Paris og Madrid; for forstmenn, jegere, blikkenslagere, brannmenn, kremmere, kjøpmenn og tøyhandlere; for torturofre; ved sorg i familien; mot skadeinsekter og brann; anropt mot ulver, pest sult og krig, under store trengsler og skjebnesvangre uhell

Den hellige Eustasius (Eustacius, Eustachius, Eustathius; gr: Eustachios, Ευστάχιος; Eustathios, Ευστάθιος; fr: Eustache, Eustathe; eng: Eustace: it: Eustasio, Eustazio, Eustachio) og hans angivelige familie vet vi ingenting sikkert om, og deres acta er fullstendig upålitelige. Flere forskjellige legender fortelles om dem, men her er den mest kjente:

Eustacius het opprinnelig Placidus eller Placidas, og han kom fra en fremtredende romersk familie. Han ble oppdratt som hedning og fikk militær utdannelse. Han utmerket seg i flere kriger med tapperhet og heltemot, og keiser Trajan (98-117) utnevnte ham til oberst for en romersk legion i Lilleasia. Han var gift med Tatiana eller Trajana, som etter dåpen fikk navnet Theopistes (Theopista), og de hadde sønnene Agapetus (Agapius) og Theopistus.

Men så kom vendepunktet i hans liv: På en jakt i Guadagnolo mellom Tibur og Praeneste (Tivoli og Palestrina) så han en hind med et lysende krusifiks i geviret. Kristus talte gjennom hindens munn: «Hvorfor forfølger du meg?» Dette gjorde at han ble omvendt, lot seg døpe med hele sin familie og tok navnet Eustasius. I tiden som fulgte, var familien forfulgt av uhell, de mistet alt de eide og måtte forlate landet. De dro med båt til Egypt, men på tross av deres avtale krevde båtføreren mer betaling da de kom frem. Da Eustasius ikke kunne betale, ble hans hustru tatt og solgt som slave.

Eustasius flyktet ut i ørkenen med de to sønnene. Der kom de til en elv, og Eustasius måtte bære guttene over. Men han kunne ta med bare en av gangen. Da han hadde båret den ene over og sto midt i elven på vei tilbake for å hente den andre, kom det en løve og tok den ene og en ulv og tok den andre. Bønder jaget bort ulven og gjetere jaget bort løven, og de tok guttene med til hver sine landsbyer, hvor de ble oppdratt atskilt og uten å vite om hverandre. Det var ukjent for Eustasius at guttene hadde overlevd, og ribbet for alt kom han til en tredje landsby, Badyssus, hvor han fant en ussel hytte, og i femten år arbeidet han som gårdsgutt hos bøndene der.

Men det romerske riket var hardt trengt av fiender og trengte sin seierrike feltherre, og keiser Trajan etterlyste ham. En gammel soldat fant ham i Egypt, der han pløyde en åker. Han ble sendt til Roma og igjen satt i spissen for legionene, og han vant nye strålende seire og drev fiendene tilbake til grensene. Han måtte verve nye soldater, og uten at han visste det var de to sønnene blant dem. Ved en rast gjenkjente de hverandre som brødre. Det skjedde i huset til en enke, som (naturligvis) viste seg å være deres mor. Hun gikk til obersten, som gjenkjente henne som sin hustru. Alle vendte sammen tilbake til Roma.

Der ble Eustasius tatt imot med store æresbevisninger av keiser Hadrian (117-38), Trajans onde etterfølger. Men da keiseren arrangerte et takkoffer til gudene for seirene, merket han at Eustasius ikke deltok, og da keiseren skjønte at han ikke ville ofre fordi han var kristen, ble han dømt til døden. Sammen med familien ble han kastet for ville dyr, men de rørte dem ikke. I stedet led familien martyrdøden den 20. september 118 ved å bli stekt i Colosseum i Roma i en ovn formet som en okse.

Eustasius hviler i en kostbar porfyrsarkofag i kirken Sant’Eustachio i Roma, titularkirke for en kardinaldiakon. Kirken fantes ifølge Liber Pontificalis i 827, men kanskje så tidlig som under den hellige pave Gregor den store (590-604). Det var også en kirke i Konstantinopel som var viet til Eustasius. Noen av relikviene kom på 1100-tallet til Saint-Denis ved Paris. Hans skrin der ble plyndret og deler av relikviene ble brent av hugenotter i 1567, men noen av relikviene finnes fortsatt i sognekirken Saint-Eustache i Paris. I British Museum finnes et hoderelikvar som inneholdt et hodebein og ulike andre relikvier med merkelapper med håndskrift fra 1100-tallet. Alle relikviene er levert tilbake til den sveitsiske katedralen hvor de befant seg før de ble røvet at Napoleons soldater.

Eustasius finnes ikke på listene over romerske martyrer, og det finnes ikke bevis på noen tidlig kult verken i øst eller vest. De eldste opplysningene i Roma stammer fra begynnelsen av 700-tallet. Vi vet heller ikke hvor han kom fra – det kunne godt ha vært fra øst, siden hans kult åpenbart er eldre der og hadde sin opprinnelse i den bysantinske kirken. Historien om Eustasius ble popularisert i den salige Jakob av Voragines (ca 1226-98) «Gylne legende» (ca 1260). Scener fra historien ble deretter populære motiver i middelalderens religiøse kunst, spesielt når Eustasius kneler foran hinden. Eksempler er et veggmaleri i katedralen i Canterbury og glassmalerier i katedralen i Chartres.

Legenden om Eustasius’ møte med hjorten med korset er til forveksling lik legenden om den hellige Hubert, og i en eller annen form finnes lignende hendelser fortalt i ulike folkeeventyr. Det er trolig at Eustasius er en fullstendig fiktiv skikkelse.

Eustacius var en av De fjorten nødhjelperne, en gruppe helgener som særlig i middelalderen inntok en særstilling i folkefromheten, særlig i Tyskland, men han er en av de mest ukjente av nødhjelperne. Eustasius ble anropt under store trengsler og skjebnesvangre uhell. Han kunne hjelpe både mot ulver, pest, sult og krig. Han er også pussig nok skytshelgen for kjøpmenn og tøyhandlere, kanskje fordi hans kirke i Paris ligger like ved Les Halles.

Eustasius avbildes gjerne med jaktredskaper eller med en hjort med korstegnet på, eller han bærer sine barn over en elv. Hans emblemer i kunsten er et krusifiks, en hjort eller en ovn.

Eustasius’ minnedag var tidligere den 20. september, og denne dagen sto i den romerske kalenderen fra 1100-tallet til 1969, men ved kalenderrevisjonen ble han fjernet fra Kirkens generalkalender og henvist til lokale kalendere. Grunnen er at det ikke finnes noen egentlige beviser på hans eksistens. Han feires imidlertid av tradisjonalister som bruker det romerske missale av 1962 med tilhørende helgenkalender. I øst feires han den 2. november. Nord for Alpene ble hans kult fra senmiddelalderen erstattet av Huberts, og hans fest ble også feiret samme dag som Hubert. I Danmark finnes det en folkevise om «Sakarias» som går på jakt påskemorgen og møter hjorten med et gullkors i geviret. Øya Sint Eustatius i De små Antiller, en del av Karibisk Nederland (en oversjøisk region i Nederland), er oppkalt etter ham, og det samme er en by i Canada. Slekten D’Afflitto, en av de eldste fyrstefamiliene i Italia, hevder å være direkte etterkommere av den hellige Eustasius.

Kilder: Attwater/John, Farmer, Bentley, Hallam, Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Gad, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. november 1999